Norwea er den internasjonale vindkraftindustriens lobbyorganisasjon i Norge, mens Energi Norge er en NHO-forening som representerer selskapene som produserer, transporterer, leverer og bygger infrastruktur for såkalt fornybar energi gjennom enorme industrielle naturinngrep i Norge. Så langt har profesjonelle lobbyister fra disse organisasjonene hatt Stortinget og kommunestyrer i sin hule hånd, men nå butter det imot, og derfor slår de seg sammen for å redde pengemølla de sammen utgjør. Eller i hvert fall opprettholde korthuset en stund til.

Norwea-direktør Åslaug Haga og Energi Norge-sjef Knut Kroepelien hevder overfor pressen at sammenslåingen skal vinne både folkets og politikernes hjerter. I virkeligheten er målet å tvinge politikere til å stå ved sitt løfte om å gjøre Norge til arena for 10.000 vindturbiner. Ikke fordi Norge trenger vindkraft, men fordi Norge er det eneste landet i Europa som har oljepenger nok til å subsidiere det grønne vanviddet.

Navnet på lobbygiganten blir Fornybar Norge. Bare her ligger det mye lobbyarbeid i bånn, siden gigantiske vindturbiner er kolossalt ressurskrevende og kortlivede tunigndustri-maskiner med høyst tvilsom resirkuleringspotensial, og som gir permanente naturskader. Det samme kan sies om solpaneler, som har blitt et haleheng til «det grønne skiftet» i verdens grønneste vannkraftland med vintermørke halve året.

Jo da: Vind og sol er fornybare energikilder, men å høste disse ineffektive ressursene er så langt unna «fornybart» man kan komme. Det er faktisk blank løgn. Men her ser vi altså hvilken makt lobbyistene i Norwea og Energi Norge har hatt over politikken og media gjennom sine enorme PR-budsjetter og oppkjøp av politikere som kan løpe deres ærend gjennom den politiske labyrinten.

Så lenge det er klimakrise, er det håp om profitt 

Lobbyistene i Fornybar Norge lever av politikere med tvangstanker om å «oppfylle våre klimamål» – koste hva det koste vil.  Dette er naturligvis fullstendig unødvendig, meningsløst og burde vært nedproioritert vekk i glemselsen for lengst, men tanketomme hoder med klimapanikk kan fylles med hva som helst av propaganda og talltriksing, og nettopp dette er lobbyistenes jobb: De får politikere til å tro at vindkraft er «fornybart», kan erstatte fossil energi, skape et grønt energioverskudd og gjøre strømmen billig i fremtiden. Ingenting av dette er sant, men mennesker med panikk tror på hva det skal være, og redningen kommer i form av 230 meter høye engler med hvite møllevinger.

Klimapolitikken er altså gullgåsa til vindkraftindustrien, for den sementerer eventyret om det «elektrifiserte» fremtidssamfunnet med «grønn industri», samferdsel og oppvarming uten behov for hydrokarboner. Et slikt grønt paradis vil naturligvis få et enormt kraftbehov, og spør du Norwea eller Energi Norge, kan «net zero»-samfunnet simpelthen aldri få for mange vindturbiner. Vi vil alltid trenge flere. Til evig tid. Og om noen år vil de eksisterende måtte byttes ut, og skape enda mer «bissniss» for vindkraftindustrien.

Og dypere enn denne pengemølla stikker ikke samfunnsengasjementet til Fornybar Norge. De representerer en tungindustri som ikke holder hva de lover, men jakter på penger, profitt og subsidier. Det er alt. Dette er ikke venner av politikerne. De er fiender av samfunnet, og sammenslåingen er ikke et uttrykk for suksess. Det er et varsel om desperasjon.

De lovet en vakker, grønn fremtid, men leverer naturrasering og strømkaos

Motstanden mot storutbygging av vindkraft på land og hav eksploderer, fordi det er umulig å skjule hvor dumt, farlig og ødeleggende vindkraft faktisk er for naturen, strømforsyningen og lommeboka til private og næringslivet. Sannheten er en eksistensiell trussel for hele den profitable klima-industrien, og selv om de mister folkets støtte, har lobbyistene fortsatt jerngrep om ledelsen i LO og NHO, om hele NRK og pressen, samt om samfunnstoppene i politikken og på Stortinget. Vindkraftindustrien styrer altså samfunntoppene som marionetter, og da spiller det egentlig ingen rolle at folket raser.

Det finnes ikke fnugg av tvil å spore i dagens klimahysteriske regjering, bestående av en statsminister som er storkapitalist, en næringsminister som selv tjener grovt på klimasubsidier, og en miljøminister som har vært direktør i WEF. Og hva er alternativet for velgerne? Vel, nylig rykket Erna Solberg ut på vegne av sine venner i vindkraftindustrien med beskjeden om at nordmenn må tåle flere naturinngrep i tiden som kommer, så hvis du tror «Regjeringen Erna Mk.II» skal redde naturen fra vindturbinene og deg fra høye strømpriser, så vil du bli kraftig skuffet. Igjen.

Denne ekstreme lobbymakten øker naturligvis mistanken om det ligger mer bak enn bare PR, ord, reklame og overtalelse, for her står det om hundretalls milliarder kroner, og det finnes nesten ikke kontroll eller oversikt med pengestrømmen mellom offentlig og privat lenger. Selv Finansdepartementet innrømmer at de hverken kan eller vil beregne hva «grønn energiomstilling» har kostet skattebetalerne, eller hva omstillingen skal koste skattebetalerne frem mot 2050. I et slikt subsidieringsregime er det godt rom for økonomisk kickback, snusk og samrøre. Ingen vil snakke om det.

«Grønt skifte» er en katastrofe for alle land som forsøker det

Sannheten er at dette «økte kraftbehovet» og de påfølgende «klimaløsningene» er et amalgam av PR, reklame, bastante løgner og falske tall fra profitørene. Og dette falske faktagrunnlaget skaper igjen dårlig politikk: Tyskland har satset enormt på vindkraft og lagt ned kullkraftverkene og atomkraftverkene, slik vindkraftlobbyistene sa de kunne og Mutti Merkel gjennomførte. Det gjorde EU avhengig av russisk gass, som nå er borte. Da må EU få strøm fra Norge, som sløser bort vannmagasinene på EUs umettelige kraftbehov, og slik oppstår en kunstig «kraftmangel» for Norge, som om dette var vår skyld eller vårt ansvar.

Som om dét ikke var corny nok: Norge har hatt ENØK-tiltak i 30 år, og politikerne oppfordrer fortsatt alle til å spare inn på hver miste lille kilowatt. I samme åndedrag skal de samme politikerne sløse bort endeløst med terawatt på overføringskabler, meningsløs elektrifisering av samfunnet, samferdselen og oljeplattformene. Det er helt forrykt, og ingen av de toneangivende mediene vil gjøre deg oppmerksom på paradokset. Fordi klima.

Som om ikke dette var sprøtt nok, vil de samme politikerne som hevder seg å være bekymret for kraftmangel, nå satse på et ekstremt kraftkrevende «grønt industriløft» med batterifabrikker, datasentre og energisløsing på overføringskabler, karbonfangst og hydrogen. Alt dette er ikke bare unødvendig og poengløst. Det er også totalt ulogisk.

Norge mangler hverken strøm eller hydrokarboner. Vi trenger hverken gass, vindkraft eller atomkraft – det er det EU som gjør, til tross for at kontinentet sitter på enorme kullreserver. Energimangelen i EU er altså selvpåført, og dét er ikke norske skattebetaleres og strømkunders problem.

Kortslutningen stopper ikke der: Gjennom 30 år har EUs globalist-marionetter, som Solberg og Støre, systematisk av-industrialisert Norge og gitt bort vårt hundre år gamle komparative fortrinn med billig, stabil vannkraft i globalismens navn. Hvordan skal man da kunne «re-industrialisere» Norge?

Løsningen kommer fra lobbyistgiganten Fornybar Norge, som lever av klimasubsidier: Mer kraft fra flere vindturbiner. Alltid flere og større subsidier. Det kan aldri bli for mye subisidier og vindtubiner. Og slik er sirkelen sluttet. Men så er det de fordømte velgerne, da:

Folket begynner å få nok av svindelen

Solberg-utspillet kom i kjølvannet av skrotingen av et mulig milliardprosjekt for grønn stålproduksjon i Nordland. Der sa lokalpolitikerne nei – etter påtrykk fra vindkraftmotstandere – til konsekvensutredning av de om lag hundre vindturbinene stålverket ville trenge. (Som om de kunne holde stålet smeltet 24 timer i døgnet.) Dermed havner både arbeidsplasser og skattekroner trolig i Finland.  Det skal skattebetalerne være inderlig glad for. Subsidiert industri tjener nemlig ikke penger, og derfor la politikerne ned jernverket i Mo i Rana. Nå skal de altså bygge et nytt. Fordi klima.

Åslaug Haga mener Norge har et «fantastisk godt utgangspunkt» for å utvikle fornybar-næringene, uten å berøre hvorfor ikke kullkraft-giganten Kina kan ta denne massivt kostbare og ekstremt arealkrevende oppgaven – men ifølge henne må det til for «å sikre arbeidsplasser og ikke kvele kloden». Den nye skrønefabrikken hennes, Fornybar Norge, vil ha om lag 400 medlemsbedrifter og blir derfor en av NHOs største.

Energi Norge-sjef Knut Kroepelien ser også frem til sammenslåing, og hevder at havvind vil være en vesentlig bidragsyter fra 2030 og fremover for Norge og Europa. Etter hvert som landvind-satsingen stoppet opp på grunn av folkelig motstand, har nemlig vindkraftindustrien vendt sine øyne mot havet, og nå styrer de politikerne inn mot havvind med PR, reklame, falske tall, lobbyisme og kanskje noen skjulte benefits ingen vil snakke om. Det er vanskelig å forklare jerngrepet de har om samfunnstoppene på noen annen måte.

Havvind er nemlig fire–fem ganger dyrere å bygge enn landvind, som altså heller ikke lønner seg. Møllene på havet er større, lever kortere, er langt mer kostbare å holde i drift, krever mer vedlikenold og enda flere overføringskabler og mer infrastruktur – altså alt som borger for enda mer «risikoavlastning» fra skattebetalerne og enda mer «bissniss» og milliardinntekter for de 400 medlemsbedriftene.

Men ikke hør på oss, altså. Lobbyistene i Fornybar Norge forsikrer at de gjør dette for miljøet og barna, og insisterer på at vi også må hjelpe utviklingsland med det «grønne skiftet».

Og lobbyister fra milliardindustrier lyver vel aldri for å tjene penger?

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!