På Dagsrevyen snakker man seg varm om «ungdommer» som stikker med kniv i Oslo. Når en leder i Oslo-politiet nevner ordet «kultur», skynder NRKs reporter seg å skifte tema.

NRK skandaliserte seg selv med romkvinne-saken i 2013, men har ingenting lært. Forstår statskanalen hva den risikerer?

I Danmark tok politikerne for flere år siden et oppgjør med Danmarks Radio på grunn av den politiske slagsiden. Sveriges Radio og SVT kan stå foran det samme når Sverige får ny regjering. Det er utbredt misnøye med hvordan statskanalen har skjøttet sitt oppdrag, både i Moderaterna og Sverigedemokraterna. Public service er under angrep på grunn av egne politiske eksesser.

Kjenner ikke NRK til disse tegnene i tiden? Det virker ikke slik, med tanke på hvordan man turer frem.

Private kanaler kan følge hvilken politisk linje de vil, men det følger et visst ansvar med de drøyt seks milliardene NRK årlig får over statsbudsjettet.

I det øyeblikk public service ikke lenger er nettopp dét: i folkets tjeneste, er begrepet tømt for innhold. Da er det slutt.

NRKs taushet

Document har dokumentert at samtlige som er fengslet etter voldsbølgen i Oslo i sommer, har innvandrerbakgrunn, etter navnene å dømme. Dette faktum holder NRK kjeft om. Folket må for enhver pris ikke få se sprekkene i det høyt besungne flerkulturprosjektet.

Statskanalen fører sine seere bak lyset. Det er langt fra første gang. Mange vil huske den famøse romkvinne-saken fra 2013, som Document avslørte. Etter en så ekstremt pinlig forestilling skulle man tro at NRK ville skjerpe seg. Men nei.

NRK vet selvsagt hvem det er som stikker med kniv og skyter folk i Oslo. De har flere reportere som jobber med krim, og de har tilgang til de samme fengslingskjennelsene som Document. Der står det svart på hvitt. Det vil si: Der står navnene på de siktede. Det er ikke akkurat Per, Pål og Espen.

Tenåringer med rulleblad

Derimot er det Mahmod (18), «Hafiz» (22), Abullahi (23), Akil (19), Aanis (20), Omer (17), Hanad (17), Asad (18) og Mervan (20).

«Hafiz» er fra Kabul, Afghanistan. Hvor de øvrige kommer fra, vet jeg ikke.

Fem av dem er tenåringer. Flere er nå siktet for drapsforsøk, og flere av dem hadde allerede rulleblad. Faktisk har et par av dem track records lange som vonde år. Og det før de er ferdige med tenårene.

Det er ikke bagateller vi snakker om. Heller ikke for allmennheten, som flykter i panikk, som traumatiseres, når Adidas-ridderne slår til, midt i Oslo, med kniver som hører hjemme i jungelen. Eller skyter midt blant folk, midt på blanke dagen.

Den siste bølgen av knivoverfall og skyting har ført til fyldig mediedekning, uten at noen av gammelmediene har ønsket å lette på sløret om hva de siktede har til felles.

Kultur? Hva slags kultur?

Dette dreier seg altså slett ikke kun om statskanalen. Men NRK la seg lagelig til for hugg lørdag.

– Foreldre som observerer kniv på gutterommet, må melde fra til politiet, sa leder John Roger Lund i Oslo-politiets enhet øst til NRK Dagsrevyen lørdag.

– Hvorfor melder de ikke fra, da? spurte Dagsrevyens reporter Runar Henriksen Jørstad.

– Det er vanskelig å si. Det kan ha noe med tillit å gjøre, men det kan også ha noe med kultur å gjøre, svarte Lund.

Svaret fra politilederen skriker på oppfølgning: Kultur? Hva slags kultur?

Men det spørsmålet stiller ikke dagsrevy-reporter Jørstad. Han fortsetter på noe annet. Noe om at de som melder ifra, blir drapstruet. Viktig dét også, bevares, men dette med «kultur» blir hengende i luften.

Snakker vi om trøndere? Folk fra Hallingdal? Er dette en kniv-kultur importert fra norske innlandsbygder? Dans på lokkalet og kniv i beltet, sånn i tilfelle man skulle få lyst til å spikke en seljefløyte?

Mannen bak romkvinne-saken

Ingen i den relativt lange reportasjen (nærmere åtte minutter, like lang som romkvinne-saken) er i nærheten av å henge bjella på katten, samtlige snakker kun om «ungdommer» og «ungdomsmiljøer». Jørstad snakker også om «unge menn».

Runar Henriksen Jørstad. Klinger det en bjelle? Jo da, det var han som lagde romkvinne-reportasjen i 2013.

Romkvinne-saken ble avslørt av daværende Document-skribent Nina Hjerpset-Østlie. Artikkelen utløste en storm mot NRK, som la seg så flat at begrepet «paddeflat» føles som en grov underdrivelse. Det var en sjokkerende, bemerkelsesverdig forestilling fordi den så skånselløst avslørte tenkemåten blant norske journalister. Saken demonstrerte medienes evne og vilje til å dekke over kritikkverdige forhold i innvandrermiljøer på en så rå og skamløs måte at man fikk bakoversveis. Det gjaldt faktisk også mange av oss som mente å vite at det var nettopp slik mediene opererte.

Romkvinne-saken var et brutalt krasj-kurs i medienes løgner om det spektakulært mislykkede multi-kulti-prosjektet. Hva skal man si når man står på landets viktigste nyhetsscene med rumpa bar og alt scenelyset plutselig settes på, med full styrke?

Vi som satt i salen, følte haken dette ned på brystet.

En ingress fra Dagbladet gav kvintessensen av hva saken dreide seg om:

Dagsrevyen brukte åtte minutter på en lørdag til en rørende reportasje. Som de visste var usann, og der de bevisst fortiet en voldtekt av en elleve år gammel jente.

Lørdag slo Dagsrevyen til igjen. Ikke i samme groteske stil som i 2013 – dét skal godt gjøres –, men prosjektet er det samme: å fornekte og fortie alle problemer, all dritt som følger med fremmedkulturell innvandring.

Mediene lyver. Skamløst.

Mediene lyver. Når en somalisk statsborger siktes for kirkebrann, presenteres han som en «lokal, ung mann» fra Nord-Gudbrandsdal (Gudbrandsdølen Dagningen). NRK fastslo at han var «fra området».

En etiopisk kvinne ble dømt til åtte og et halvt års fengsel for grov mishandling av sin tre år gamle datter. Jenta døde av skadene.

Kvinnen var etiopisk statsborger, og likevel presterte NRK å fremstille henne som «ei 28 år gammel kvinne fra Overhalla». Øvrige medier var ikke mye bedre.

Gynekolog Vivek Sethi ble dømt til 14 års fengsel for å ha voldtatt åtte pasienter. Han ble av mediene framstilt som vekselvis «østlending» og «fra Romerike». NRK omtalte ham som «En gynekolog i 50-årene fra Romerike».

Men eks-gynekolog Sethi er hverken fra Romerike eller Norge, han er født og oppvokst i India. Han innvandret til Norge som voksen.

Så ja, det lyves skamløst, men oftere er det snakk om halvsannheter og omskrivninger. Omgåelser av sannheten. Som krimjournalist støter jeg på dette jevnlig.

– Kan inneholde utdatert informasjon

Dagbladets artikkel fra 2013 er utstyrt med en gjenkjennelig standardtekst: «Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.»

Ingen grunn til bekymring, Dagbladet! Norges statskringkasting fortsetter sitt prosjekt med å mørklegge de blodige konsekvensene av innvandring og «mangfold».

Som jeg skrev i går: Når samtlige som er siktet og fengslet etter sommerens voldsbølge i hovedstaden har innvandrerbakgrunn, er det en åpenbar nyhetssak. Punktum.

Fremtidsutsiktene. Er det håp for journalistikken?

De siste dagene har jeg kranglet med en gammel venninne på Facebook. Hun mener jeg stigmatiserer muslimer, at jeg hater dem. Det faktum at jeg ikke har nevnt «muslim» eller «islam» med et eneste ord i noen av sakene jeg har skrevet om sommerens voldsbølge, affiserer henne ikke. Hun mener også at artiklene bør klages inn for PFU for identifisering av siktede – til tross for at jeg ikke opererer med annet enn fornavn.

Denne kvinnen er ikke en hvilken som helst venninne. Hun underviser i journalistikk på OsloMet.

I en kommentar skriver hun:

Document er skrekkeksempler som både studenter og jeg har brukt i undervisningen på OsloMet (jeg er universitetslektor i journalistikk). Dine/deres fire fellelser i fjor er et skrekkens eksempel på brudd, noe studentene selv har tatt opp!!! En ny klage til PFU om fornavn på mistenkte kan få øke din svært negative rekord?

Norske journalister har ikke imponert hittil. Noe sier meg at det er høye odds for at nye kull fra universitetet på Bislett vil rette opp inntrykket.