Foto: Privat.

Filologen, oversetteren og redaktøren Bjarte Kaldhol er død, 87 år gammel. Med det er en av Norges mest språkmektige og kunnskapsrike menn ute av tiden, for Document også en høyt verdsatt samarbeids­partner. For fem barn og seks barnebarn er det far og bestefar som er borte. Og i det som opprinnelig var en barneflokk med 13 medlemmer, etterlater han seg fire gjenlevende søsken.

Det var alt annet enn ventet at det skulle oppstå et samarbeid mellom denne åndskjempen og Document de siste årene av hans liv. Bjartes verden var historiens og bøkenes. Etter mange år i norsk forlagsbransje, med rundt hundre oversatte bøker og redigering av en rekke faglitterære verker, var det bronsealderens historie i det nære Østen samt kileskrift, hurrittisk og hettittisk språk som stod i sentrum for hans interessefelt. Som fremtredende medlem av Norsk filologisk institutt deltok han inntil forholdsvis nylig i seminarer, en naturlig arena for en som behersket tolv levende og fire utdødde språk – foruten de skandinaviske.

Fra 2015, året da Europa opplevde en exodus fra Syria og andre deler av islambeltet etter at Angela Merkel hadde satt porten til vår verdensdel på vidt gap, vokste imidlertid hans interesse for aktualitets­bildet. I likhet med mange andre nordmenn som prøver å forstå verden rundt seg, oppdaget han Document. Snart tok han kontakt med tilbake­meldinger, tips og kommentarer.

Som tidligere Oriana Fallaci-oversettere fant Bjarte og undertegnede nokså raskt tonen da vi ble kjent. Og da Document skulle utgi «Europas underlige død» av Douglas Murray, tok han med glede fatt på jobben med å oversette boken til norsk. Bjartes sans for den britiske forfatteren og journalistens skrivekunst var stor, noe han også formidlet personlig til Murray da denne kom til Oslo i 2017 for å presentere sitt verk for en stor forsamling.

Siden oversatte han «Konservatismen» og «Hvorfor kulturen er så viktig» av den britiske filosofen og forfatteren Roger Scruton, samt «Islamismen i Sverige» av redaktør og tidligere etter­retnings­offiser Johan Westerholm. Han hjalp også til med korrektur og manusvask av bøker han selv ikke oversatte. Bjarte la stor entusiasme for dagen i alle prosjektene han deltok i, og hadde absolutt ingen planer om å slutte å arbeide, selv ikke da han etter hvert ble svekket av sykdom.

På et sent tidspunkt da det ikke ville ha falt oss inn å engasjere ham, tok han selv initiativ til å gjøre tekstarbeid med en av våre fremtidige utgivelser, «Kulturkamp i klasserommet» av Susanne Wiesinger. I fravær av sentimentalitet over livets uunngåelige utgang var han ikke uvirksom stort lenger enn dronning Elizabeth II, og det siste litterære frøet han sådde, venter altså fremdeles på å slå ut i full blomst.

Bjarte bidro også sporadisk til Document som skribent, fremfor alt med usminkede fremstillinger av islam og Koranen, men også med et lidenskapelig forsvar av Hege Storhaug mot det islamservile norske bygdedyret. Skepsisen han næret mot islams stadig mer påtrengende nærvær i Europa, ble ikke mindre da han i sitt 83. år besluttet å lære seg arabisk for å kunne lese Koranen på originalspråket («det var ikke så vanskelig»). Han ble forskrekket over det han fant, og fastslo at oversettelser til vestlige språk som regel ikke gjenspeiler originalens råskap.

Det var en egen aura av ro og autoritet omkring det levende biblioteket Bjarte, som ikke desto mindre var beskjeden på egne vegne og full av lovord om andre – desto mer forbilledlig i en tid hvor selv­opptatt­heten florerer og de tomme tønnene ramler mer enn noensinne. I bedre tider enn våre ville vi ha sett flere professorer av hans støpning, en rolle han selv ikke hadde – og en rolle som i våre dager altfor ofte og dessverre for studentene bekles av fagidioter uten det kunnskaps­overblikket som mange flere universitets­lærere hadde for en generasjon siden.

I woke-tider har det ikke nødvendigvis vært populært blant alle gamle bekjente i norsk akademia, forlags- og kulturliv at Bjarte samarbeidet med Document og kritiserte islam, selv om det også har avstedkommet privat ros og beundring. Men den indre drivkraften han la for dagen i disse årene vi hadde gleden av å kjenne ham, var sterkere enn påvirkningen fra omgivelsene. Den kraften hadde han til felles med krigshelten og -historikeren Ragnar Ulstein (1920–2019), som også skrev for oss av og til. Bygdene de to kom fra, ligger ikke langt fra hverandre på Sunnmøre.

Å stå for noe motstrøms i dagens Norge er kanskje enklere hvis man er vant til litt sur vind og ulendt terreng. Bjarte elsket, nesten helt til det siste, å gå på turer ute i naturen, noe han gjennom årenes løp gjorde både ved sitt hjem utenfor Oslo, i traktene der han vokste opp og på reiser utenlands. Naturens mystikk gav ham styrkende pauser fra offentlig­hetens tull og tøys, det samme gjorde Dvořák, Tsjaikovskij, Sibelius og andre klassiske komponister.

Bjarte syntes fremdeles han hadde mye ugjort, men nå er altså reisen over. Vi takker for følget. Hvil i fred.