Demonstrasjonen foran Stortinget mandag ettermiddag var et gjensyn med 1960-åra, og det kunne man også avlese av mange deltakeres alder. Alder kan man ikke holde mot noen, men tankene kan man kreve noe av. Talerne kom og gikk, men ingen av dem nevnte The Great Reset, World Economic Forum eller Bidens energipolitikk. Da Sp’s Geir Pollestad begynte å snakke om krig i Europa, ble han buet på, og folk pep ham nesten ned av talerstolen.

Hvis man skal snakke om skyld, er det like relevant å snakke om Biden-regimets energipolitikk som Putins krig. Biden skulle liksom være en venn, Putin er en fiende. Men politikken de fører, har en mistenkelig likhet: Ingen av dem bryr seg om konsekvensene for landene de styrer.

Ikke før var Biden innsatt, før han stengte ned rørledninger, forbød boring og leting etter olje og gass på føderal jord, og han stanset flere store lisenser. USA har nok olje og gass til å være selvforsynte i 400 år. Store kapitalinteresser som Blackrock har likevel lagt press på investorene for at de ikke skal investere i olje og gass, og resultatet er et dramatisk fall i investeringene.

Da prisen ved pumpene eksploderte, måtte Biden dra på tiggerferd til Venezuela, Iran og Saudi-Arabia, som knapt gadd å hilse på ham. Stort lavere går det ikke an å synke.

Under Trump ble USA for første gang energiuavhengig og nettoeksportør. Den lave oljeprisen var det sterkeste pressmiddelet mot Putin. Men dét øret vil ikke venstresiden høre på. De er fanget av woke-moralismen.

Tyskerne steker i sitt eget fett.

Den norske staten velter seg i olje- og gasspenger og er en større krigsprofitør enn noen gang før i historien. Ambassadene sender rapporter hjem om at dette har begynt å gå ut over Norges omdømme. Men det har ikke sunket inn på 7. juni-plassen. Huitfeldt, Støre og Tvinnereim drar til FN for å snakke sanksjoner. Selvbildet skinner blankere enn noen gang. At det er en uvirkelighet over dette skuespillet, lar de seg ikke merke med. Ikke bare overfor omverdenen, men mest overfor egne borgere. Tror de virkelig at denne båten bærer i det lange løp?

Problemet med strømaksjonistene er at de er forankret på venstresiden. De er imot at strøm skal være en vare på et marked. Men de tør ikke innrømme at dét er Arbeiderpartiets politikk, som de holder fast ved. Og Senterpartiet er med på ferden. Det var patetisk å høre Geir Pollestads slag i luften.

Arbeiderpartiet og Høyre står sammen med Brussel og Berlin mot folket i det som er den viktigste saken i etterkrigstiden. Vi har to nei-flertall i folkeavstemninger. Men disse to maktpartiene bryr seg ikke. De kjører over den nasjonale selvråderetten og demokratiet.

Hva skal til for å ryste dem? 50.000 fremmøtte foran Stortinget ville vært en begynnelse. Et slikt signal ville gjort inntrykk på politikerne.

Bjørnar Moxnes var gromgutten foran Stortinget. Men selv ikke han nevnte the Great Reset og at dette er en villet krise. Det blir for ubehagelig for godhjerta nordmenn. Men de trenger ikke gå lenger enn til Stortinget for å finne politikere med steinansikt.

Olje- og energiminister Terje Aasland likte ikke bebreidelsene til Sylvi Listhaug. Han syntes hun opptrådte «uverdig» da hun avviste at Putin var hele forklaringen på strømprisen.

– Slutt å skylde på krigen i Ukraina. Disse problemene startet før krigen. Allerede i fjor sommer økte energiprisene kraftig, sa Listhaug.

– Det er skremmende at noen så sterkt fra Stortingets talerstol ikke vedkjenner seg at det er Putins angrepskrig og konsekvensene av måten han strategisk bruker gassleveransene til Europa på, for å splitte og så fortvilelse, som er en av hovedårsakene til krisen vi står i, svarte Aasland. – Det er ikke Stortinget verdig overhodet, sa han til NTB.

Inne på Stortinget får man moralsk korreks for å påpeke noe alle vet. Ute på plenen nedenfor Løvebakken er det politikeren som drar Putin-kortet som ble buet ut. Aasland fikk det nok med seg. Det var derfor han snakket om ulike virkelighetsoppfatninger.

Aasland har valgt. Støre har valgt. Vedum har valgt. De har valgt Brussel, børsene og det grønne skiftet. I noens hoder er dette uforenlige størrelser, men de må rejustere kompasset. De nevnte kommer til å fortsette på samme kurs.

Listhaug kom ikke til sine egne utenfor Stortinget. Hun sier det samme som Moxnes: at vi må ha makspris på strøm og at eksportavtalene må reforhandles.

Men det er en merkelig lokal tilnærming. Ingenting om at folks levevilkår er blitt en kasteball og at det er risiko for plutselig strømstans, strømrasjonering og matmangel. Det later til at politikerne og aktivistene er redde for å henge bjella på katten.

Da må det bli tamt. Det har vokst frem en bred bevegelse over lang tid som er opptatt av sensur, innskrenkning av ytringsfriheten og mangel på balansert informasjon. Grasrota har mediene mot seg. Hva har de tenkt å gjøre med dét?

Innerst inne ligger en konflikt som det gjør vondt å erkjenne og ta opp: Venstresiden har alliert seg med kapitalkreftene og den administrative staten. Sammen vil de ha en grønn planøkonomi som er like sentralistisk og autoritær som den røde.

Den etablerte venstresiden ønsker ikke noe oppgjør. Altfor mange snakker om det forferdelige markedet uten å erkjenne at Arbeiderpartiet er en ivrig pådriver, med SV og Sp på slep. Kjersti Bjergstø fra SV snakket «marked» og ville ha omfordeling på alle områder. For noen er dette en sjanse til innføring av sosialisme. Det grønne skiftet skubber i samme retning: mer kontroll og mer stat.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!