De siste besøkende ved katafalken i Westminster Hall får timer før dronning Elizabeths begravelse hedrer hennes minne den 19. september 2022. Foto: Yui Mok / PA via AP / NTB.

Da dronning Elizabeth II ble britisk statsoverhode i 1952, var hun så ung at det ble antatt at hun ville regjere lenge og at hennes tid ville bli «Den andre elizabethanske æra».

Dette ble gjort med henvisning til Elizabeth I – den siste i Tudor-klanen. Det var i hennes 43-årige dronningperiode (1558–1601) at grunnlaget ble lagt for England som verdensledende i økonomi og som maritim stormakt. Det var i de årene at koloniseringen av Nord-Amerika ble innledet. Elizabeth I’s periode ble en æra i britisk historie.

Da Elizabeth II besteg tronen, var hennes rike ennå et verdensvidt imperium hvor det het at «Solen aldri gikk ned». 70 år senere er United Kingdom innskrumpet til en statsdannelse av øyer sørvest for Nordsjøen. Landet har ikke bare trukket seg tilbake fra Kontinentet, men sliter også med å holde territoriet sammen i én statsdannelse. Hvis den skotske trangen til selvstendighet fører frem, er Det forente kongerike ikke lenger forenet.

Midt i denne omskapingen av en verdensmakt til en regional europeisk størrelse, har dronning Elizabeth, som stedes til hvile i dag, vært britenes felles referansepunkt. Hun har vært det personifiserte symbol for de lange linjer i den britiske samfunnsutviklingen.

Den hengivenhet overfor hennes minne som etter dødsfallet er kommet til uttrykk, viser hvor sterkt hun sto i folket. Vi som opplevde og husker sorgreaksjonene etter kong Olavs bortgang for 31 år siden, ser den norske parallellen.

Vellykkede monarker må i vår tid være tidløse i tiden. Sveriges Carl Gustaf tenkte åpenbart i de baner da han i 1973 ble konge og valgte «För Sverige – i tiden» som valgspråk. Han er selv kanskje ikke noe fremtredende eksempel på vellykket embetsførsel, men tanken er rett. En monark skal tidløst føre oppgaven videre, men samtidig operere i pakt med sin samtid. Det fordrer god balanse mellom kongelig avstand og folkelig nærhet.

Dronning Elizabeth ble på sett og vis en landsmoderlig sjelesørger for et folk i forandring. Hun utøvde sin gjerning med sterk pliktfølelse og lojalitet.

Dronningen var meget forsiktig med å fremføre egne synspunkter. Her kunne hun være et forbilde for kongelige også på våre breddegrader.

En konge eller kronprins skal være monark og regent for alle i Norge. Da må det vises større tilbakeholdenhet med å kommentere kontroversielle spørsmål enn det som av og til signaliseres fra Slottet og Skaugum. Kongelige må ikke være så opptatt av å være så komplett på bølgelengde med flyktige pop-strømninger at kongehuset blir en samling av synsere.

En monarks anseelse og folkelige posisjon bestemmes av hvordan monarkiet blir utøvet. Men også hvordan det oppfattes. En monark blir aldri noe mer enn hva folket gjør ham eller henne til.

Norge har på 117 år bare hatt tre konger. De illustrerer alle tre tidløshet i samspill med tidsriktig aktualitet.

Kong Haakon tok politiske grep for å sikre folkestyret og sto fjellstøtt i 1940 da de politiske elitene sviktet. Kong Olav veltet det borgerlige skuespillet etter Borten-regjeringens avgang. Det var kong Harald som fremførte nasjonens unnskyldning overfor partisanene i Finnmark for urettmessig å ha blitt stemplet som landssvikere – en unnskyldning skiftende statsministre burde ha fremført langt tidligere. Det var kong Harald som iført slagstøvler og regntøy dro til Møre og Romsdal for å gi trøst og oppmerksomhet til folk etter den katastrofale nyttårsorkanen i 1992. Statsminister Gro Harlem Brundtland forble derimot i hovedstadens lune salonger.

Kongedømmet står fjellstøtt både i Storbritannia og Norge og vil forbli den foretrukne statsform – såfremt monarkene gjør dronning Elizabeth til sin rollemodell.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!