Det har vært en stille dag i Storbritannia. De som ikke kunne være i London for å ta et siste farvel med den høyt elskede dronningen, satt hjemme og fulgte med på TV-skjermen.

«- Stillheten», sa to unge jenter som ble intervjuet av Sky News, der de sto langs the Mall, «aldri hadde vi trodd at så mange mennesker kunne være så stille», sa de.

Selv fulgte jeg med interesse alle forberedelsene. Så mange detaljer og så mye sikkerhet. Den enorme risikoen ved å fylle hele Westminster Abbey med all verdens overhoder for å gravlegge den aller mest markante personen av dem alle; dronningen som ble hele verdens dronning.

I Sveits lyste de opp himmelen (kunsteren er Gerry Hofstetter):

I Sydney ble dronningen prosjektert på operahuset:

Før kisten med dronningen ble ført til Westminster Abbey, så fikk vi følge ruten den skulle ta. Jeg stusset over all sanden. Langs deler av veien var det flekker og områder med sand. Men den forklaringen fikk vi raskt: Da dronningens bestefar George Vs kiste med kronen på toppen ble fraktet gjennom Londons brosteinlagte gater, så falt kronen av kisten og ble litt ødelagt. Den ble raskt plassert på kisten igjen, men det ble sett på som et dårlig tegn (det hadde de rett i). Sanden som var blitt strødd før dagens begravelse skulle nok hindre slike ulykker på grunn av ujevnt underlag.

Det var mye som kunne gå galt, men heldigvis gikk alt som det skulle. Igjen ble vi imponerte over britenes «pomp and circumstance». Hvem vil vel gi slipp på disse fantastiske tradisjonene? I Australia vil de ikke lenger bli republikk, seksti prosent sier at de vil beholde den britiske kongen som overhode. Målingen ble gjort etter at Charles ble konge.

Hele dronning Elizabeths begravelse ble et kunstverk av britisk verdighet, presisjon og tradisjon. Dette er ekte europeisk kultur som vi skal være stolte over.

Det har vært en merkelig emosjonell dag. Vi har deltatt og vært vitne til at grunnsteinen i det britiske samfunnet gravlegges. Men så er det allikevel en kontinuitet, begravelsen er også et symbol på en overgang. Stillheten langs the Mall ble erstattet av heiarop og klapping. For alle visste jo at dronningen ikke kom til å leve evig, selv om flere nok håpet på det. Respektfullt takkes det for et liv i lang tjeneste.

Dronning Elizabeth var svært privat hvilket bidro til følelsen av at hun var alles dronning. Hun skal, etter sigende, ha sett den første serien av Netflix’ The Crown, og kommentert at den var fin, men kanskje litt vel dramatisert. TV-serien bidro til at mange unge briter fikk øynene opp for den eldre damen på tronen. Hun hadde vært der så lenge at det hadde vært vanskelig å forestille seg henne som en ung pike. Den unge piken som fikk det voldsomme ansvaret og den livslange jobben som dronning da hun bare var 25 år var ukjent for mange. Serien skapte økt interesse for kongefamilien som nasjonens samlingpunkt.

Kisten senkes og hele Storbritannia føler med kongen som står med sorgfulle øyne. 

Dronningen Elizabeth er slutten på en tidsepoke. En æra er forbi. Ikke bare for britene, men for hele verden.

Britene vet det, selv ikke-royalistene føler det. Det skaper ekstra usikkerhet i en tid hvor det er blitt vanskelig å spå om fremtiden.

Kongefamilien personifiserer limet som holder det britiske folket samlet. Britene har derfor tatt varmt imot sin nye konge og synger «God save the King».