En 70 meter lang vinge er på vei opp til Guleslettene vindkraftverk like ved Florø den 17. juni 2020. Kraftverket består av 47 vindmøller. Hvert tårn er 90 meter høyt, og rotordiameteren er 136 meter. Foto: Tore Meek / NTB.

Mens både norsk og europeisk energipolitikk ligger i ruiner, har VG innhentet kommentarer fra sakkyndige personer for å belyse hvilke veier som finnes ut av uføret i Norge.

Ifølge NVE-sjefen handler det essensielt om et trilemma, altså en situasjon der man må oppgi ett av tre mål. Norge må gi avkall på billig strøm, bevaring av uberørt natur eller kutt i utslipp av klimagasser:

– Vi kan få to av disse. Men vi kan ikke få alle tre.

Det sier sjefen for Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE), Kjetil Lund.

Noe vanskelig valg burde det ikke være.

Det norske samfunnet er bygget på billig strøm, konstaterer VG – helt rett. Og vi vet alle hvor viktig naturen er for nordmenn, som ikke er glad for å se kjente og kjære landskaper overstrødd med vindmøller og vansiret av stygge anleggsveier.

Men i en verden der de færreste land har seriøse planer om å kutte sine egne utslipp av klimagasser, vil ikke norske utslippskutt forandre noe på den globale drivhuseffekten.

Norges etterstrebelse av «klimamålene» er altså ikke egnet til annet enn å få norske politikere med klima på hjernen til å sole seg i den innbilte glansen av Norges fantastiske moralske eksempel.

Hvem er det med vettet i behold som vil ofre norsk natur eller en av de viktigste forutsetningene for Norges velstand for å sette norske politikere i stand til å skryte av Norge internasjonalt?

Regjeringen og stortingsflertallet, som ikke har vettet i behold, ser derimot ut til å være klare for å ofre norsk natur.

Elektrifiseringen av olje- og gassinstallasjoner til havs skal gjennomføres for å oppfylle «klimamålene», selv om det er ensbetydende med å legge beslag på en betydelig del av en elektrisk kraft som allerede er blitt et knapphetsgode på grunn av de siste utenlandskablene og tilslutningen til EUs energimarked.

Det er ikke mulig å øke strømmengden kun ved oppgradering av eksisterende vannkraft, og det tar lang tid å bygge vindkraftverk til havs, så for ikke å ende opp med strømmangel, må det settes fart i byggingen av vindmøller på land, konkluderer maktelitens globalistkamerater.

Lund vet hvem han skal holde seg inne med:

Vi kommer ikke utenom nye kraftverk og nye inngrep i naturen, ifølge kraftsjefen.

I norske kommuner er det derimot ingen stemning for å ødelegge naturen lokalt, og derfor har utbyggingen av vindkraft i Norge gått tregt de senere årene.

NVE-sjefen antyder at kommunene vil ombestemme seg hvis kraftbransjen bruker penger som smøremiddel:

Lund har tatt til orde for at kommunene burde bli vindkrafteiere selv, på samme måte som de eier vannkraften.

De kan kreve aksjer når de forhandler med en utbygger.

Det kan kanskje gå hvis staten er slu og viser seg litt knipen med kommunene på andre områder?

Elkraftprofessor Magnus Korpås ved NTNU tror det blir «klimamålene» som ryker:

– Motstanden mot vindkraft gjør det vanskeligere og dyrere å nå klimamålene gjennom elektrifisering. Jeg tar ikke stilling til hva som er rett eller galt å gjøre, men klimatiltakene vil ta lengre tid og bli dyrere uten vindkraft på land.

– Kan vi nå glippe på klimamålene fordi vi ikke har politisk rom til å bygge ut mer fornybar energi?

– Jeg vil svare ja på det.

La oss håpe Korpås har rett! Men det lyder nesten for godt til å være sant.

Det norske «energitrilemmaet» er egentlig en luksusversjon av det som mesteparten av verden står overfor. To av tre mål er sammenfallende, dvs. alle land vil ha billig energi, og mange land ønsker i prinsipp å redusere sine utslipp av klimagasser. Men for de fleste andre land er det tredje målet energisikkerhet.

Energisikkerhet hadde vi ikke trengt å bry oss om i Norge hvis vi ikke hadde en politisk klasse som har gjort alt for å sette den på spill. Norge er en energinasjon som få, med både olje, gass og vannkraft. Den eneste trusselen mot norsk energisikkerhet er altså politisk.

Men for mange andre land er det en risiko at de ikke har god nok tilgang på energi, der Tyskland i øyeblikket er det mest akutte eksemplet.

For EUs vedkommende er trilemmaet blitt håndtert så elendig at unionen nå i praksis ikke klarer å oppfylle et eneste av de tre målene. Energisikkerheten er borte, prisene er skyhøye, og fordi den russiske gassen langt på vei erstattes med kull, øker klimagassutslippene også. Godt jobbet, folkens!

Norge har ikke smartere politikere enn EU, men det er litt mer jobb å ødelegge det norske energisystemet enn de europeiske. De får det nok til likevel. Høye priser har vi allerede, og snart er energisikkerheten en saga blott også.

For størst av alt er «klimamålene». Der kommer ikke aksen Arbeiderpartiet–Høyre–MDG til å gi seg på harde møkka. EUs fjerde energimarkedspakke blir den neste bekreftelsen.

Kjøp «Klima Antiklimaks» her!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!