Stillbilde: YouTube.

Som mange vil vite, hånflirte den tyske delegasjonen da USAs president Donald Trump under en tale til FN i september 2018 advarte Tyskland om risikoen for å bli sårbar for utpressing ved å gjøre seg energiavhengig av Russland.

Tatt i betraktning den dype energikrisen Tyskland nå befinner seg i fordi Russland har skrudd igjen gasskranen, må man trekke den konklusjon at Trumps advarsel var høyst berettiget, nærmest profetisk.

Den tyske FN-delegasjonen sitter altså igjen med skammen. De trodde de kunne tillate seg å være nedlatende mot en amerikansk president de anså som både dum og farlig – i en verden som forresten var klart mindre farlig enn dagens.

En ting som ikke har vært særlig mye fremhevet, er at et av delegasjons­medlemmene var ingen ringere enn Tysklands daværende utenriksminister Heiko Maas (SPD).

Stillbilde: YouTube. Ellipsen rundt Heiko Maas er påført av Document.

Rent bortsett fra at det var særdeles uhøflig av ham og resten av delegasjonen å sitte og glise som noen tosker mens lederen for ens viktigste allierte og sikkerhets­garanti står på talerstolen, så er det jo ekstra pinlig at toskeskapen også ble begått av en så fremstående skikkelse som utenriks­ministeren, som i egenskap av landets øverste diplomat burde kjenne diplomatisk etikette bedre enn noen.

I lys av at Tyskland nå står til halsen i problemer takket være en dum politikk som den tyske FN-delegasjonen snarere mente det var latterlig dumt å kritisere, ville det kanskje være på sin plass å etterlyse en smule selv­ransakelse hos glisemiklene som takket være sin feil­bedømmelse av inter­nasjonal politikk har fått evig liv på internett.

Ville det ikke egentlig være rett av Heiko Maas å beklage sin hånlige opptreden mot Trump offentlig?

Epoch Times skriver at de har forsøkt å kontakte Heiko Maas for å høre om han har skiftet mening om det Trump sa.

Maas vil ikke uttale seg om utenriks­saker, sier en talsmann på spørsmål fra det amerikanske medie­selskapet.

Det er kanskje litt synd at en tidligere utenriks­minister lukker munnen så kategorisk nettopp i spørsmål som han i teorien burde ha stor innsikt i – og som offentlig­heten kunne ha glede av å få del i.

Skjønt man må tvile litt på oppriktigheten til Maas eller den som her har svart på vegne av ham. For Maas hadde ingen skrupler med å uttale seg om Afghanistan i et intervju med Die Zeit den 4. februar, da han allerede var avgått som utenriksminister. Så hvorfor opptrer han inkonsekvent?

Det er liten tvil om at Maas heller vil dø enn å innrømme feil når han velger å ligge så lavt i terrenget. Det ville være minst like pinlig for ham som for den norske venstresiden å erkjenne at Carl I. Hagen gjorde rett i å advare mot konskevensene av fremmedkulturell masseinnvandrig.

Hvis utenriks­ministeren hadde avstått fra å flire, kunne han kanskje ha gjort som sin gamle sjef, tidligere stats­minister Angela Merkel – som forresten har den tvilsomme ære av å ha bidratt til Europas ødeleggelse både ved å åpne grensene i 2015 og ved å satse så hardt på russisk gass både før og etter det året, til tross for Russlands aggresjon mot nabostater.

For Merkel, som Høyre-leder og Norges tidligere stats­minister Erna Solberg har kalt sitt politiske forbilde, har nemlig inntatt en langt mer skamløs posisjon i saken: Det var ikke nødvendigvis galt å satse på russisk gass selv om det viste seg å gå galt, forsvarte Merkel seg med da suppedasen var et faktum.

Det er litt som når SINTEF sier at de ikke var galt å hevde at strømprisen ville stige minimalt med kablene til Tyskland og Storbritannia, for ingen av de geniale matematiske modellene man må stole blindt på når slike spørsmål analyseres, kunne forutse hvordan verden ville se ut.

Det er litt forunderlig at ikke omdømmet til hverken SINTEF eller Merkel ser ut til å ha blitt nevneverdig skadet, og Heiko Maas er jo nærmest skadesløs.

Grunnen er naturligvis at han har medier og dypstater på sin side. Han står på rett side og kan liksom ikke gjøre noe galt. Mediene bidro dessuten selv til den samme latterliggjøringen av Trump som den tyske FN-delegasjonen stod for. Ved ikke å konfrontere Maas, beskytter de samtidig seg selv.

Så alt blir alltid populistenes skyld, og i en slik optikk er det ikke bare legitimt å le av dem – man kan også straffe­forfølge dem av opp­konstruerte grunner. Der har du dagens samfunnsklima. Det er ikke bare i militær krig at sannheten er første offer.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!