Ved Mo i Rana industripark planlegger det ferske batteriselskapet Freyr en kjempemessig batterifabrikk. Illustrasjon: Freyr / Flickr.

Støre-regjeringen legger all sin prestisje (og alle dine skattepenger) i å videreføre EUs og Solberg-regjeringens panikk­politikk rundt klima- og energi­omstilling. I tillegg kommer «grønt industri­løft», som er en grandios visjon om å «reindustrialisere» Norge gjennom grønne subsidier og statlig risiko.

Kommunene står i kø for å sikre seg en andel av hva gammelmedia ukritisk omtaler som et «industrieventyr» før man har en eneste suksess å vise til, og nå har famøse Freyr tilsyne­latende skutt gullfuglen for den kommende batteri­fabrikken på Mo.

Ingen kan forklare logisk hvorfor akkurat lille Norge skal bli verdens­ledende på akkurat batteri­produksjon, siden globalistene systematisk har sørget for at batteri­produksjonen i Norge er flagget ut. Regjeringa har imidlertid lagt fram sin visjon i ti punkter som angivelig skal gjøre Norge til verdens stormakt på batteri­produksjon i tillegg til flytende havvind – for skatte­betalernes regning og risiko, basert på absolutt ingenting annet enn synsing, entusiasme og subsidier.

For å stimulere til fortgang i den grønne omstillingen, stiller det offentlige opp med endeløst med milliarder, og Freyr vinner: Deres planlagte batteri­fabrikk i Mo i Rana har en kostnads­ramme på hele 17 milliarder, og har fått hele 4 milliardar i form av lån og garantier fra skatte­betalerne. Derfor står nå blårussen over hele Norge i kø med batteri­planer og andre fikse «klimatiltak» for å få sin bit av kaken – og ikke bare her på berget. Den påståtte grønne «energi­omstillingen» har utløst rene batteri-bonanzaen i Europa, hvor 55 gigantiske batteri­fabrikker er under bygging de neste åtte årene – på kontinentet som allerede har energimangel og offentlige underskudd. Og dette er bare begynnelsen på det alle medier omtaler som et «eventyr»:

Ifølge bestillings-beregninger fra Rystad Energy vil verden ha behov for 600 nye batteri­fabrikker innen 2050, og etter­spørselen etter batterier vil stige fra dagens 300 gigawattimer (GWh) til 4900 GWh. Hvor råvarene skal komme fra, hva det vil koste skatte­betalerne, om det overhodet løser noe som helst eller er gjennomfør­bart, vil du ikke finne en eneste kritisk rapport om. Hele verden skal gå på batteri, for det har småpikene i grønne partier funnet ut på nachspiel. Hva kan gå galt da?

Gigantkontrakt uten å ha levert ett eneste batteri

Den 30. august kunne NRK ukritisk meddele at Freyr i Mo hadde signert en gigant­avtale på hele 30 milliarder kroner for å levere hele 19.000 batteri­containere til japanske Nidec Corporation i løpet av de neste seks årene. Disse enorme ­containerne skal etter planen fungere som mellom­lagring for strøm fra vind­kraftverk og brukes til å lade batteri­biler, og det er ikke småtterier som skal leveres:

Avtalen med Nidec tilsier at Freyr skal levere batteri­celler på hele 38 GWh i løpet av seks år, med mulighet for økning til 50 GWh. Det er nok til å lade en gjennom­snittlig batteribil hele 13 milliarder ganger og binder opp halvparten av Freyrs tenkte produksjon frem til 2030. Det er så overveldende at ingen stiller et eneste kritisk spørsmål, og lokal­politikerne er mest opptatt av å lure på hvordan man skal huse alle de nye arbeiderne som vil komme til Mo i Rana. Kanskje. Eller kanskje ikke?

Redaksjonen uroes av den totale mangelen på kritiske spørsmål

Grunnen til vår milde skepsis er vissheten om at noe som låter for godt til å være sant, ubehagelig ofte viser seg også å være nettopp dét. Document har også tidligere stilt flere kritiske spørsmål til Freyr, og svarene fikk oss til å tro at fabrikken skal produsere økseskaft i stedet for batterier. Slike PR-avlednings­manøvrer minner mistenkelig om andre moderne «industri­eventyr» i Norge, f.eks. historien om politikerne i Ballangen kommune som trodde de skulle få verdens største datasenter, men i virkelig­heten var utsatt for en aksje­svindel fra kyniske finans­rovdyr.

Medgrunnlegger og toppsjef i Freyr, Tom Einar Jensen, også bror av tidligere finans­minister Siv Jensen (FrP). Foto: Freyr / Flickr.

«Visjonære» menn i dress med bedre snakketøy enn etikk har dessverre en skremmende evne til å skape total mangel på skepsis, kritisk tenkning eller forsiktighet fra politikere uten fnugg av realfaglig eller teknisk bakgrunn, som derfor pøser ut offentlige midler og ressurser uten bremser, hemninger eller forsiktighet. Eksemplene er mange, som rundt nærings­ministerens møbelfabrikk «The Plus» i Eidskog kommune, eller den elleville historien om «hydrogenveien» fra 2009, da Norge som alltid skulle bli «best i verden», omtalt i min bok «Klima Antiklimaks» – et oppslagsverk som dessverre blir mer og mer tidsaktuelt.

Her er første kritiske tanke som melder seg: Hvorfor inngår en japansk produsent av elektriske motorer og elektronikk en slik kontrakt med Freyr i Norge, av alle alternativer? Det fremstår som et mirakel: Freyr har ikke levert et eneste batteri ennå. De har ingenting å vise til, ingen knowhow, ingen erfaring og ingen historikk å støtte seg på. I tillegg er Norge et høykostland som ikke lenger har overskudd av billig strøm og ligger maksimalt langt unna Japan og litium­ressursene. Japan er faktisk omgitt av lavkostland, batteri­produsenter og råvare­leverandører, og har en stor batteri-industri selv. Så hvorfor Freyr og Norge?

Siden det ikke kan være rene industri­tekniske forhold som har landet denne kontrakten i Norge, finnes det bare én annen forklaring: penger. Det er rimelig å anta at det er økonomiske incentiver som har gitt Freyr seieren.

Her er ikke minst staten som bunnløs og bombesikker «investor» en mulig nøkkel til både pris på produktene, sikkerhet, aksjeverdier og mulig kickback. Freyr er naturligvis velkommen til å redegjøre for sin alternative forklaring hvis de ønsker det.

«Grønt industriløft»: kunnskapsløs positivisme paret med null kontroll

De fleste med litt sans for samfunns­økonomi skjønner intuitivt at når du blander endeløs statlig betalings­villighet og subside­kåtskap med de private BI-broilernes jakt på profitt og aksjekurser, så har du en veldig, veldig, VELDIG farlig miks, som krever ekstrem politisk forsiktighet, tykke skille­vegger mot korrupsjon og et kompromiss­løst og uavhengig kontroll­regime med ris bak speilet. Dette finnes ikke i Norge.

Klimapolitikkens paniske hastverk har tvert om medført en systematisk eliminering av all offentlig forsiktighet, kontroll­rutiner, kritikere og bremser. Absolutt alle naysayers, skeptikere og varslere er fjernet fra makt­posisjoner, og tilbake står bare klakører som sier ja til alt i jublende, grønn CO₂-rus og med bare én tvangstanke i hodet: «oppfylle våre klimamål». Alt annet er detaljer.

Mangelen på voksen forsiktighet og kontroll­rutiner er oppskriften på en økonomisk katastrofe, og den har allerede rammet deg i form av strømkrisen – som egentlig er en politisk krise: Det finnes ikke noen energimangel i Norge eller EU, de vil bare ikke bruke energien de sitter på. Og Erna Jonas Støre Solberg vil ikke at Norge skal ha billig vannkraft som komparativt fortrinn, slik vi har hatt de siste hundre år. Det tillater nemlig ikke deres mektige Gepetto-dukkemestere i EU. Fordi klima.

Strømkrisen klima­politikerne har skapt, kom da også rett etter en ødeleggende koronakrise de også håndterte som lydige marionetter, og det er bare begynnelsen:

I bakgrunnen spøker en ny finanskrise, en kollaps for klima-boble­økonomien samt en ulmende frykt for rentekrise og inflasjons­krise. Indeed – det råder en frykt for en kollaps i hele det vestlige pengesystemet og bankvesenet. Men alt dette hører du knapt et ord om i gammelmedia. MSM forsikrer at «Norge er verdens beste land å leve i» mens de skremmer deg med klimakrise, hyller myndighetenes innsatsvilje og «visjonære» satsing på å gjøre Norge «best i verden på klima­tilpasning» med dine penger, og kaller alle varslere for «konspirasjons­teoretikere». Som sagt: Alle kontroll­instanser er grundig og effektivt passivisert. Det skaper enormt rom for korrupsjon og svindel.

Hva er problemet med batteri­eventyret på Mo? 

Det er ikke alltid like gøy å være den eneste vaktbikkja som er igjen i norsk presse, men noen må jo gjøre jobben den fjerde statsmakten skal forvalte: drive med kritisk journalistikk uansett hvem det rammer, og uansett om PST beskylder oss for «anti­statlige holdninger», som visstnok har blitt en fare for demokratiet. Wow …

Vi gratulerer gjerne Freyr med en fantastisk kontrakt hvis det er forretnings­messig hold i den, men vi er fortsatt nøkternt avventende til om det blir noen batterier – slik vi skrev om i 2020 – og tilsvarende spente på hvor råvarene skal komme fra, hva den enorme lastebil­trafikken vil gjøre med nærmiljøet og hvor mange jobber det faktisk blir. For dét er jobben og samfunns­oppgaven vår.

Det vi også sliter med å forstå, gjelder for så vidt alle klima­kampens blåruss-aktører, som på sine hjemmesider plutselig erklærer seg mer opptatt av miljø enn profitt: Hvis disse «grønne løsningene» er så garantert lønnsomme i fremtiden som de glansede reklame­brosjyrene hevder, hvorfor trenger da alle sammen statlige subsidier, garantier og «risiko­avlastning»?

Hvorfor strømmer ikke private investorer til på egen hånd, siden «energi­skiftet» angivelig ikke innebærer noen risiko og garantert blir svært lønnsomt i fremtiden? Det er uforklarlig. Det alle imidlertid skylder på, er at klimakrisen er så akutt og alvorlig at man ikke har tid til småskala-forsøk, kontroll og forsiktighet. Alt må gjøres på én gang over hele Europa, basert på teknologi som må utvikles i ekspress­fart. Derfor må private finans­aktører få økonomisk drahjelp av staten. Og det får de. Alt de peker på, så mye de måtte ønske.

Slik blir klima­politikken selve grunnlaget for gigantiske overføringer til inter­nasjonale private aktører som aldri sier nei til gratis penger. Penger som ser ut til å trylles frem fra den magiske og bunnløse klimahatten, utenfor alle budsjetter og all kontroll.

Men kapitalkreftene garanterer at de gjør det for å redde kloden, altså. Jadda!

Kjøp «Klima Antiklimaks» her!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!