«Sangen til en hjemløs sjel», lyder tittelen på en anmeldelse signert litteraturkritiker Shana Fevang Mathai hos NRK i forrige uke. Tonen settes straks: «Blir du ikke grepet av disse diktene, så vet ikke jeg», innleder hun.

Hun anmelder Brynjulf Jung Tjønns diktsamling «Kvit, norsk mann» og forteller at

å skrive om rasisme, annerledeshet, utenforskap – dette er ikke noe nytt eller banebrytende i seg selv, verken for denne forfatteren eller for forfattere generelt. Men det krymper ikke potensen og viktigheten av dette verket. Det er noe med den dypt personlige og anekdotiske stilen, satt i et nedkokt lyrisk format, som virkelig røsker tak i en.

Vi får en smakebit:

kva vil du bli

når du blir stor?

eg vil bli

ein kvit, norsk mann

Jung Tjønn er ifølge Mathai en norsk mann med norsk navn, oppvokst på den norskeste måten en kan tenke seg, en imponerende karriere, og så ja, den lille detaljen, da, den som har preget alt: Han ble adoptert fra Sør-Korea da han var to år:

– Fokus er først på omverdenen. Små anekdoter fra et liv levd med et skall som skiller seg ut, de kommer som perler på en snor. Alle de ubevisste kommentarene og spørsmålene, som til tross for uskyld og gode intensjoner etter hvert former en brokete og fragmentert identitet.

– Tusen mikroaggresjoner hoper seg sammen og blir til noe mer, noe på makroskalaen, en lengten etter å få slippe å konstant bli minnet på ens skjøre og vage tilhørighet.

Kort sagt: En lengsel etter å bli en hvit, norsk mann. Ville ikke livet da vært så mye lettere? skriver Mathai.

Ville det bli det, Shana Fevang Mathai? Og hva vet du om å være en hvit, norsk mann? Har du eller noen av de andre som ser rasime fra nordmenn i hvert bidige hjørne, gått i skoene til en hvit, norsk mann som daglig blir beskyldt for å være en hvit, norsk mann?

Det er en stund siden du har lest noe så brutalt sårbart og poetisk granskende som dette, skriver du. Og verdien av Tjønns «Kvit, norsk mann» er todelt, slik du ser det. For det første er det en utstrakt hånd til alle Brynjulf-ene der ute, noen som kan sette ord på følelser som en kanskje ikke har turt å føle ferdig, som en ikke har turt å si høyt. For det andre er det et evig behov for økt bevisstgjøring rundt hvordan det er å leve i Norge og ikke være etnisk norsk.

Jeg vil fortelle deg om noe ganske brutalt sårbart jeg leste for ikke lenge siden, Mathai. Og det var langt ifra poetisk. Det kom opp i google-feeden min. Flere norske menn tok sitt eget liv, sto det. Fra ABC nyheter:

Totalt 482 menn døde i selvmord i fjor. Ikke siden 1990-tallet har så mange menn tatt sitt eget liv, viser statistikk fra Dødsårsaksregisteret. Folkehelseinstituttet har nylig lagt fram selvmordstallene for 2021, og tallene viser at totalt 658 nordmenn tok sitt eget liv i fjor.

Jeg fikk vondt langt inn i sjelen. For 658 nordmenn hadde det så utrolig vondt at de tok sitt eget liv i fjor, og av dem var 482 menn. FIRE HUNDRE OG ÅTTITO norske menn tok sitt eget liv i fjor. Menn som trengte en utstrakt hånd, men som sikkert ikke turte å spørre om det. Statistikken gir ikke opplysninger om etnisitet, men jeg antar de fleste er etniske nordmenn. Den dystre statistikken fikk meg også til å tenke på hvite, norske menn i min egen familie. Ikke en eneste en av dem er privilegerte som ikke har, eller har hatt, vonde dager. Tenk om det hadde vært én av dem!

Statistikk viser at menn kommer dårligst ut på nesten alt. Både selvmord, som tallene over viser, og rus og kriminalitet. De er ensomme, mange er barneløse, mange takler ikke samlivsbrudd, de gjør det dårligst på skolen, de marginaliseres, de blir tråkket på, de skal være myke og samtidig sterke.

Og du har nerver til å si at livet hadde vært så mye lettere hvis du var en hvit, norsk mann, Mathai?

Var ABB og Manshaus typisk hvite, norske menn?

Rystende, skriver bokanmelder i Dagbladet, Espen Grønlie. «Brynjulf Jung Tjønn skriver ikke politisk korrekte dikt om å være adoptert. Snarere er dette rystende lesing.» Grønlie siterer et av diktene, som begynner med «kjem du frå ei seter oppe i setesdal?» og som tydeligvis handler om Philip Manshaus og Anders Behring Breivik:

kor kjem du eigentleg frå

kvite, norske mann?

eg veit ikkje kor eg eigentleg kjem frå

men eg veit at eg ikkje

avfyrte ei bombe i regjeringskvartalet

ikkje prøvde å skyte gamle menn

i ein moské

og eg veit at

viss eg hadde hatt ein stebror

ein kvit, norsk stebror

så kunne han ha skote meg

på mitt eige soverom

fordi eg ikkje var

ein kvit, norsk mann

Philip Manshaus og ABB var alt annet en en typisk «kvit, norsk mann», for hvite, norske menn har ikke for vane å brutalt drepe sine stesøsken eller andre uskyldige. Selvfølgelig finnes det unntak, men statistikken viser at utenlandsfødte står for nær 40 prosent av drap de siste 10 årene, og ifølge SSB utgjør denne gruppen omtrent 15 prosent av befolkningen.

Dette er omfattet av enorm berøringsangst, sa Siv Jensen til Nettavisen i fjor:

– Dette er et høyt tall. Det er påfallende at regjeringen unnlater å fortelle om det. Her prøver man å glatte over ubehagelig statistikk, og feie problemene med innvandring og integrering under teppet.

Berøringsangsten er enorm, ja, samtidig som drap og antatt høyreekstremisme utført av hvite, norske menn stadig må trekkes frem, og tankegodset rundt ABB og Manshaus må bekjempes. For det er jo de sinte hvite menn som pusher 50 som tenker slik, ikke sant?

Bryt ned den hvite, norske mannen. Få automatisk terningkast seks

Min kommentar er ikke kritikk mot Brynjulf Jung Tjønn eller diktsamlingen hans. Jeg kan ikke sette meg inn i hva adoptivbarnet har opplevd siden han kom til Norge fra Sør-Korea som toåring. Men som med alle som skriver om rasisme, annerledeshet og utenforskap, kaster norske bokanmeldere og hovedstrømsmedier seg over det uten noen form for balansert kritikk. Så lenge det handler om å bryte ned den hvite, norske mannen, gis det automatisk terningkast seks.

Jeg kunne selv utgi en diktsamling og skrive om en stebror, en radikal muslim, som kunne ha halshugget meg fordi jeg ikke var som ham, jeg var vantro, homofil eller kristen (…), hadde NRKs Shana Fevang Mathai anbefalt at diktene burde leses av absolutt alle. Hadde hun blitt rørt til tårer, mer enn én gang? Selvfølgelig ikke. For hun er opptatt av å skrive om strukturell rasisme / white privilege, som er et av de viktigste poengene i boka «Håndbok for unge antirasister», som hun anmeldte i fjor. Og nå er det altså rasistiske hvite menn hun fokuserer på.

Jeg har en stor familie i Norge. Mange av dem er hvite, norske menn; brødre, søskenbarn, nevøer og svogere. De er ikke privilegerte, og de er ikke rasisister; de er empatiske, hardtarbeidende, flotte menn. De forlanger ingenting fra noen, de bryr seg om sin familie og sine medmennesker, de er mine forbilder, og når jeg leser om hvite rasistiske norske menn og deres privileger, får det blodet mitt til å koke. Absolutt ingen i min store familie er rasister, så hvor kommer de fra, alle disse rasistiske, fordomsfulle nordmenn vi leser om daglig i media?

En modig ung dame, opprinnelig fra Libanon, skrev for et par år siden en kronikk i Agenda Magasin om at rasisme ikke går bare én vei. Jeg nevner ikke navnet hennes, men hun har blitt trakassert på nettet av det NRK kaller for konservative islamister fordi hun tematiserer tabuer innen islam. Hun har blitt kalt hore og muslimsviker.

I kronikken skriver hun om etnisk norske elever som opplever det hun kaller omvendt rasisme i hennes område i Groruddalen. Hvis vi fortsetter å ignorere det, skriver hun, eller påstår at etnisk norske aldri kan bli utsatt for rasisme, er det rett og slett en hån mot barna som utsettes for dette.

– Etnisk norske elever blir bannet til, ekskludert, hetset og slått. Hvis vi ikke tar dette på alvor nå, vil vi ende opp i et mer segregert samfunn med en skarpere «oss mot dem»-mentalitet. I verste fall kan den som utsettes for rasisme / omvendt rasisme bli radikalisert og utføre vold mot andre, fordi man ønsker å hevne seg eller forsvare seg.

Denne modige, vakre unge damen har ikke fått et talerør i NRK, som Shana Fevang Mathai, og som preker om systematisk rasisme og white privilege. Hun skriver heller ikke dikt om den rasistiske hvite, norske mannen. Jeg vil takke henne personlig, for det gjør godt å vite at det finnes kvinner som henne som kommer til vårt land og ser Norge og nordmenn for hva de virkelig er. Et veldig tolerant og imøtekommende samfunn og folk.

Og det er på tide at den negative debatten om hvite, norske menn tar slutt. Det er ikke så mange av våre egne flotte menn på denne jord.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!