Meldingen om Kjell Inge Røkkes utflytting til Sveits har lokket synsende dobbeltmoralister frem på arenaen.

Politikere som har ruinert sin egen anseelse ved å tale usant om skattemessige forhold, fornekter seg likevel ikke retten til å moralisere over folk som emigrerer fremfor å bli skattet i hjel.

La oss bruke Hadia Tajik som eksempel. Hun fikk sparken fra regjeringen og måtte fratre som Arbeiderpartiets nestleder etter å ha snodd seg, trikset med opplysninger og tilbakeholdt informasjon om forhold av betydning for sin egen skatteseddel. En politiker uten moralsk bæreevne tillater seg nå å reagere moralistisk over Kjell Inge Røkkes exit.

Tajik og andre politikere på venstresiden har det til felles at de selv aldri har bidratt til landets verdiskaping, aldri etablert eller ledet en bedrift og aldri nedlagt yrkesinnsats i et næringsliv som skaper verdier i et konkurranseutsatt marked. De er utviklet som broilere i et politisk laboratorium, hvor hele forretningsideen går ut på å tilegne seg verdier som andre har skapt – ikke for å finansiere folkets fellesoppgaver og velferd, men i stigende grad for å sikre penger til hobbyer av typen muslimimport og symbolsk klimapolitikk.

Dette er politikere som selv mangler mye, men ikke frekkhetens nådegave. Med svak moralsk status for egen del svinger de svøpen over eiere av næringsliv hvor eiere én etter én kneler under voksende formuesskatt. Slik gjødsles dobbeltmoralen.

Det er usant å fremstille Kjell Inge Røkke som en som ikke betaler skatt. Han gjør det i rikt monn. Og de bedriftene han eier, bidrar til fellesskapets kasser enda mer – dels ved skatt på inntekt, på formue og eiendomsskatt til kommunen – for ikke å snakke om skattlegging av medarbeidere i titusentall.

Det er ikke slik at Røkke og andre velstående bedriftseiere har verdiene liggende kontant i nattbordskuffen. De ligger i bedriftene. Når eierne betaler formuesskatt, må de hente det gjennom utbytte fra selskapene. Når de rødgrønne har økt formuesskatten, må eierne hente ekstraordinært mye fra bedriftene for å finansiere skatten. Og så må det i tillegg betales større beløp i utbytteskatt.

Gustav Witzøe er et godt eksempel. Han er formuesmessig i Røkke-klassen etter å ha bygd opp en av landets største sjømatbedrifter med Frøya som base. I fjor ble det hentet 1,25 milliarder kroner i utbytte fra eierselskapet mot 300 året før. Dette ble gjort for at Witzøe kunne få midler til den formuesskatten som de rødgrønne har økt vesentlig.

Det er ikke synd på Witzøe som person, men de høye utbyttene som må til for å betale formuesskatten, rammer bedriftenes egenkapital. Midler som skulle gått til å videreutvikle bedriftene og bidra til knoppskyting i omkringliggende næringsliv, blir i stedet konfiskert til fordel for statskassen og makthavernes interesser.

Witzøe og andre gode krefter har fått Frøya til å bli en velstandskommune. Få andre kommuner har innbyggere med så høy gjennomsnittsinntekt. Folketallet øker også i andre havbrukskommuner. Lokale eiere bruker overskuddet til ikke bare å videreutvikle bedriftene, men også til å overrisle annet næringsliv med egenkapital og vekstevne.

Røde maktpolitikere sikler etter verdier andre har skapt. Det er bare et påskudd at dette bidrar til sosial utjevning. Statskassen flommer over av penger samtidig som de sosiale forskjellene øker. Makthaverne har nemlig hjertet et annet sted enn hos folket.

Det er ren misunnelse som driver det røde pengebegjæret, som sluker næringslivets evne til omstilling, vekst og fremtidig verdiskaping.

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!