Hovedinngangen til Finansdepartementet i regjeringskvartalet i Oslo. Foto: Helge Høifødt / CC BY-SA 3.0 / Wikimedia Commons.

Samfunnet vårt er styrt av politikere som må forholde seg til budsjetter. Ethvert politisk prosjekt som koster skattepenger, må lovmessig være under budsjettkontroll utsatt for åpent offentlig innsyn. Document kan avsløre at Finansdepartementet ikke aner hva de politiske prosjektene «grønn omstilling eller «grønt industriløft» har kostet så langt, ei heller hva de vil koste i fremtiden. Departementet sier til oss at de heller ikke har noen planer om å finne det ut eller legge frem noen tall, ettersom dette «ikke er mulig». Les hele historien her.

Historiens største og raskeste samfunnseksperiment er uten økonomisk kontroll

Norge har vært gjennom mange næringspolitiske endringer og omstillinger som har tjent samfunnet vårt vel: Industrieventyret basert på vannkraft og oljeeventyret i Nordsjøen er selve grunnlaget for dagens velferdsstat. Felles for disse to omstillingene var at de a) var lønnsomme og gjennomført for privat regning og risiko med staten som profitør gjennom skatter og avgifter, og b) ble gjennomført med stram budsjettkontroll, hvor hver offentlige krone kan redegjøres for. Noe annet ville ha vært tjenesteforsømmelse.

Erna Solberg og hennes etterfølger Jonas Gahr Støre har som øverste politiske prioritet å gjennomføre det største og mest ambisiøse og visjonære næringspolitiske prosjektet noensinne: Ambisjonen er å bli et «nullutslippssamfunn» i 2050 samarbeid med EU, og hensikten er å oppnå «klimamålene» forpliktet gjennom Paris-avtalen i 2015.

Dette innebærer at Norge skal ha kuttet 55 prosent av sine CO₂-utslipp innen 2030, mens hele EU innen 2050 skal være «karbonnøytrale» og drevet av en «fornybar» energimiks av sol-, vind- og biokraft, der hydrogen, ammoniakk og batterier har sentrale funksjoner. Da skal kull, olje og gass være unødvendig og verdiløst for EU, for den fornybare energiforsyningen skal gi oss all den billige energien vi noensinne vil trenge i fremtiden.

Målet med denne omstillingen er ikke lønnsomhet, skatteinntekter eller forsyningssikkerhet for billig energi. Målet er å sørge for at Jordens klima ikke endrer seg og skaper katastrofe i år 2100, og alle involverte lover at det vil bli svært profitabelt i fremtiden – men de vil ikke bli trukket til ansvar hvis det viser seg å feile fullstendig.

Finansdepartementet hverken kan eller vil redegjøre for hva dette enorme omstillingprosjektet har kostet så langt, eller hva vil koste frem mot 2050, og de har heller ingen planer om å finne det ut. Slik redaksjonen ser det, innebærer dette at klimapolitikken i prinsipp er utenfor politisk kontroll og budsjettkontroll. Politikerne kan bruke så mye penger som de har lyst til. Fordi klima.

Det åpner igjen for enorm sløsing og skaper rom for korrupsjon. Det forklarer også hvorfor regjeringen alltid har endeløst av kroner tilgjengelig når de skal gjøre nye satsinger eller kompensere for konsekvensene av egen klimapolitikk med strømstøtte eller subsidier. Hundrevis av milliarder ser ut til å dukke opp ut av det blå hvis man trenger dem til klimaformål – i landet som ellers aldri har budsjettrom til tannbehandling eller eldreomsorg. Og ingen har tenkt å stoppe denne pengemølla:

Ingen hobby å skape et helt nytt samfunn

De fleste velgerne ser ut til å tro klimapolitikken er et politisk prosjekt blant mange, som kanskje vil bli nedprioritert av ansvarlige politikere hvis det koster for mye, ikke fungerer som tenkt, eller viktigere saker dukker opp. Det er feil. Klimapolitikken har prioritet over alt annet. Myndighetene og næringslivet er all in. Selv om denne nye typen grønt samfunn aldri er blitt gjennomført noe sted tidligere med suksess, har regjeringen, Stortinget, NHO og LO vært 100 prosent dedikert til oppgaven i over ti år – uten at totale kostnadsberegninger eller budsjettall noensinne er lagt frem offentlig. Alt det økonomiske papirarbeidet mangler.

«Grønn omstilling» til «bærekraft» er altså ikke en politisk bigesjeft eller et lokalt prestisjeprosjekt som gjerne ender med budsjettsprekk på tjue millioner, og så går vi videre. Nei: Dette er et altoppslukende politisk riksdekkende prosjekt, drevet gjennom av lojalitet til fremmede makter som FN, EU og WEF, og med potensiale til å ødelegge både norsk samferdsel, næringsliv og økonomi hvis man har feilberegnet de økonomiske ringvirkningene. Og Finansdepartementet innrømmer at de ikke har noen slike beregninger, for forsiktighet eller kontroll står ikke på agendaen når klimakrisen skal stoppes:

Norske politikere og massemedia hevder vi godt i gang med å skape «bærekraft» ved å skrote alle fungerende fossilferger til fordel for eksperimentelle batteri- og hydrogenferger. Man innfører EUs taksonomi, bygger «klimavennlige» broer og høyhus av treverk, og selger ekstremt ressurskrevende luksus-batteribiler uten avgifter for å presse gjennom endringen man har store visjoner om. Man krever inn enorme avgifter fra næringslivet for å slippe ut plantenæringen CO₂, samtidig som man ødelegger enorme naturområder med vindkraft for å berge naturen. Myndighetene bruker hundrevis av milliarder på overføringskabler, skal elektrifisere plattformene i Nordsjøen, og skape et havvind-eventyr og «grønn industri» med offentlige subsidier.

Men hvor mye vil alt dette koste deg som skattebetaler? Hva blir sluttsummen i 2050 når et helt nytt samfunn, med et helt ny type energiforsyning ingen har prøvd ut før med suksess, skal stå ferdig? Ingen vet. Ingen vil vite, for Document.no er åpenbart første media som stiller spørsmålet til Finansdepartementet.

Dyrt å omstille, men dyrere å ikke gjøre det? 

Det er ingen hemmelighet at omstilling til «nullutslipp» blir dyrt. Det innrømmer politikere ærlig og ofte. De er til og med stolte av det – og årsaken til at de er stolte, er at de faktisk skal spare skattebetalerne for penger og bekymringer i fremtiden. Fundamentet for omstillingsprosjektet er globalt og er basert på påstanden om at det er billigere å stoppe klimaendringene med omstillingspolitikk, enn å la klimaet løpe løpsk.

Denne påstanden har vi hørt fra både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, som igjen bare videreformidler påstanden fra FN, EU og WEF, som igjen henviser til FNs klimapanel (IPCC). Du finner påstanden i offentlige utredninger og dokumenter, som for eksempel i Stortingsmelding 13, Klimaplan for 2021–2030 under statsminister Erna solberg. Der står det på side 202, kapittel 10.1, Økonomiske og administrative konsekvenser av klimaplanen for 2021-2030 (som ikke inneholder økonomiske beregninger eller konsekvenser):

– Å nå klimamåla for 2030 vil innebere kostnader. Samstundes vil kostnadene ved å ikkje redusere utsleppa globalt vere svært store. Kostnadene om norsk økonomi ikkje er godt nok forebydd på ei verd som når klimamåla sine, vil og vere høge.

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide har fremsatt denne offentlige «sannheten» mange ganger, senest i et intervju med Nettavisen etter årets Arendalsuka. Her sier han at folk må være forberedt på at omstillingen til et grønnere samfunn vil koste.

– Dette er ingen gratis lunsj. Omstillingen vil koste, det må vi være ærlige på. Men det koster mer å la være. Jo mer klimakrisen utvikler seg, jo mer penger må vi bruke på klimatilpasning. Og det vil bli dyrt.

Det som vekket vår nysgjerrighet er tallmaterialet. Hvor mye skal det egentlig koste? Og hvor mye koster før det blir for dyrt, eller ikke lenger gir kost/nytteverdi? Hvilke tall bygger Regjeringen egentlig dette bombastiske utsagnet på, som altså er selve grunnlaget for nødvendigheten av klimapolitikken?

Hvis beregningene viser at det er billigere å tilpasse seg klimaendringene enn å omstille samfunnet, kunne man jo droppe hele den kostbare omstillingen – som altså er et høyrisikabelt samfunnseksperiment ingen egentlig kan garantere for hverken økonomisk eller teknisk. «Fornybarsamfunnet» er nemlig fortsatt science fiction. Det er intensjoner og visjoner, men ikke virkelighet. I hvertfall ikke ennå.

Våre to enkle spørsmål til Finansdepartementet, og svarene vi fikk

Dette er såpass offentlig interessant at den 16. august sendte vi en mail til Finansdepartementet, med følgende ordlyd i noe forkortet form:

Forvaltningsloven krever at man legger frem budsjetter for politiske prosjekter, og er åpne rundt offentlig pengebruk, men når det kommer til såkalte «klimatiltak» finner vi ingen tall og ingen oversikt. Dette har publikum krav på.

I Solberg-regjeringens klimaplan for 2021 – 2030 (Meld.St.13) burde disse tallene vært offentliggjort, i det minste som et anslag. Denne 207 sider lange stortingsmeldingen inneholder imidlertid ikke et eneste tall, foruten forsikringer om at «å nå klimamåla for 2030 vil innebere kostnader». 

Heller ikke papirarbeidet rundt «grønt industriløft» eller regjeringens havvindsatsing inneholder konkrete tall og budsjett. Vi merker oss at papirarbeidet inneholder flere påstander om at dette vil bli dyrt, men vil bli billigere og lønne seg i fremtiden, og bli «billigere enn å ikke gjøre det».

Slike antagelser interesserer ikke oss. Noen må jo ha regnet på hva den grønne omstillingen vil koste staten og budsjettet nå og i fremtiden. Vil vil ha konkrete tall, og dere har dem. Redaksjonen ønsker derfor følgende fra Finansdepartementet: 

• Et statlig kostnadsoverslag for «grønn omstilling», både årlig og totalt frem til 2050, som vi kan offentliggjøre. 

• Vi ønsker også konkrete tall for hva «grønt skifte» har kostet norske skattebetalere fra 2010 og frem mot 2022. 

Seniorrådgiver Cecilie Skjennald i Finansdepartementet svarte oss dagen etterpå, hvor hun ba oss henvende oss til Klima- og miljødepartementet «som ansvarlig for helheten i klimapolitikken i denne saken.» Gjerne det, men da måtte redaksjonen påpeke at dette ikke et spørsmål som vedrører klima eller miljø, men rettet mot økonomi og budsjett, og det er jo Finansdepartementets ansvar.

Finansdepartementets oppgave er å samordne den økonomiske politikken, og har ansvar for å lage prognoser for den økonomiske utviklingen i Norge som danner bakgrunnen for nasjonalbudsjettet samt å fremstille statsbudsjettet.

For redaksjonen fremstår det som ganske vaklende å fremlegge nasjonalbudsjett og statsbudsjett hvis man ikke har noen prognoser, og ikke kan tallfeste hvor mye penger man har brukt, eller skal bruke, på grønn omstilling. Er det ikke på tide at Stortinget snart stiller noen kritiske spørsmål? Hvorfor har ingen gjort det for lenge siden?

Et omforent svar om økseskaft 

Den 24. august kom svaret fra Martin Lerberg Fossum i Klima- og miljødepartementet, som endatil var et omforent svar med Finansdepartementet. Svaret på våre to enkle, konkrete spørsmål var blitt til en avhandling som illevarslende nok innledet med embetsverkets pliktige morgen- og aftenbønn:

Klimaendringer og tap av natur er noen av vårt tids største globale utfordringer. Grønn omstilling betyr blant annet at vi skal nå klima- og miljømålene våre, og samtidig sørge for at norsk industri og norsk næringsliv skal bli konkurransedyktig i en verden der også andre land kutter klimagassutslipp og tar vare på naturgrunnlaget sitt.

Ingenting i dette credoet er dokumentert. I mailen var det også lagt inn lenker til «Veikart for grønt industriløft», som ikke inneholder noen tall, og FNs klimapanel som heller ikke avslrøer noen kostnadsberegninger, samt rapporten «Grønn Maritim 2022» fra Menon Economics, som er saken helt uvedkommende, men som forsikrer at fremtiden er brillefin og lønnsom, uten å oppgi et eneste konkret tall, eller opplyse om den ekstreme kostnadsrisikoen for samfunnet hvis visjonen slår feil.

Vi skal spare leseren for hele mailens flom av innlærte fraser og forsikringer om at «grønt skifte» er veldig, veldig, veldig, VELDIG viktig og riktig – et ståsted redaksjonen har fått overdoser av de siste ti årene. Men det var ikke viktigheten eller riktigheten av grønn omstilling vi ba om svar på fra departementet. Var det vel?

En setning med substans gjemt i ordflommen, ga enda flere spørsmål

Vi fant imidlertid ETT avsnitt med substans i det omforente svaret. Og den første setningen i dette avsnittet har følgende illevarslende ordlyd:

Det finnes ikke ett stort regnestykke for hva en «grønn omstilling» har kostet og vil koste Norge, eller kostnadene ved å ikke omstille økonomien.

Hvorfor gjør det ikke det? Det innebærer nemlig at klimapolitikken og «grønn omstilling» ikke har noen øvre kostnadsramme eller begrensninger fra Finansdepartementets side. Skal politikerne bruke 1000 milliarder på «grønt skiftev frem mot 2050? Eller skal de tømme oljefondet for ti billioner?

Departementet kan ikke svare, og ønsker ikke engang å gjøre noen overslag. Det fikk vi skriftlig bekreftet i neste mail. Ordflommen fra dette «omforente svaret» skapte nemlig bare enda flere spørsmål som vi sendte tilbake den 25. august:

1: Er ikke åpenhet, økonomistyring og klare budsjettrammer rundt politiske prosjekter lovpålagt? 

2: Kan vi tolke svaret dithen at Finansdepartementet ikke kan redegjøre for totale budsjettrammer rundt klimapolitikk, har ingen anelse om hvor mye penger som er brukt på «klimatiltak» siden 2010, og ingen anelse om hvor mye penger som vil bli brukt frem mot 2050?

3: Hvordan kan dere vite at dere holder budsjettrammene rundt omstillingspolitikk, hvis dere ikke har noen total budsjettramme for omstillingspolitikken? 

4: Hvordan kan dere vite sikkert at det blir dyrere å ikke omstille Norge enn å omstille oss, når dere verken har tall for hva omstillingen vil koste, eller hva klimaendringer vil koste uten omstillingstiltak?

Da ble det dørgende stille fra den omforente Martin Lerberg Fossum i Klima- og miljødepartementet. En strategi som ikke er ukjent for oss når det kommer til kritiske spørsmål rettet mot klimaindustriens enorme PR-apparat. Men vi ga oss ikke.

Jakten på svarene blir skarp i tonen

Den 30. august sendte vi disse nye spørsmålene til Finansdepartementet i en ny mail, samtidig som vi ba dem om å gjøre en beregning for oss, hvis de ikke allerede satt med tallene. I tillegg sendte vi en intervjuforespørsel til finansministeren eller noen fra hans stab, for å snakke direkte med en politisk ansvarlig om denne saken.

Dagen etter fikk vi mail fra samme seniorrådgiver Cecilie Skjennald, og denne gang var ikke mailen lang, den bar mer preg av at departementets store kommunikasjonsenhet var ferdig med å kommunisere:

Takk for henvendelsen. Vi viser til våre tidligere uttalelser i denne saken

Litt snålt, ettersom disse kommunikasjonsekspertene elsker å snakke om klimapolitikk og visjoner, og politikerne er på TV hver dag med forsikringer om hvor vellykket og profitabel «omstillingen» deres skal bli i fremtiden, og hvor mange jobber det «kan» skape. Kanskje. Eller kanskje ikke. Å prate om kostnader er tydeligvis ikke like lystbetont, selv ikke for Finansdepartementet som plikter å holde styr på denslags. Da måtte vi bruke innestemmen og sendte dem denne mailen:

Som vi påpekte i forrige mail, inneholder det tidligere «svaret» ingen svar, for det inneholder ingen tall eller budsjettoversikt, slik vi ba om. Og dette generer altså nye spørsmål. 

Å ikke svare på pressens spørsmål, er naturligvis ganske alvorlig, derfor ber vi nå om en presisering fra dere, for å se om vi har forstått dette riktig:

1: Sier dere med dette at de totale kostnadstallene for «grønt skifte» og «grønt industriløft» er hemmeligstemplet eller på noen måte gradert og unntatt offentlighet? Kan dere i tilfelle vise til et vedtak for dette? 

2: Betyr dette at Finansdepartementet fastholder at det ikke har noen totale kostnadstall for det politiske prosjektet «grønt skifte» eller «grønt industriløft», og heller ikke ønsker eller planlegger å utarbeide dette?

3: Betyr dette at Finansdepartementet heller ikke har tenkt å foreta noen slike beregninger, hverken for sin egen del, politikernes del, eller for pressens del, nå eller frem mot 2050? 

4: Betyr dette at dere nekter å gjøre en slik beregning for oss, slik vi har bedt om? 

5: Betyr dette at Finansdepartementet nekter å svare på hvordan man kan holde budsjettkontroll uten konkrete budsjettall? 

6: Betyr dette at finansministeren eller noen fra hans stab, eller fra departementets kommunikasjonsavdeling nekter å stille opp til intervju? Det vil i tilfelle være svært spesielt, og noe vi vil drøfte med andre presseorganer. 

Det er viktig at dere bekrefter eller avkrefter disse spørsmålene for å rydde vekk eventuelle misforståelser når vi publiserer. Vi tar naturligvis for gitt at all vår korrespondanse er journalført for ettertiden, og vil gjerne drøfte saken om intervju videre med kommunikasjonssjef Therese Riiser.

Departementets svar i kortform: – Vi ha’kke peiling, og vil ikke vite

Svarene vi til slutt sitter med på de seks spørsmålene over, bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle skattebetalere og bedriftseiere. Ikke bare fordi Document.no er åpenbart det første riksavisen som stiller disse helt avgjørende spørsmålene om hva det politiske prosjektet «grønn omstilling» skal koste. Men også over tonen fra Finansdepartementet, som åpenbart ikke liker at noen er så frekke å spørre om pengebruk og budsjetter rundt klimapolitikken. Dette er de offisielle svarene vi fikk, med vår kommentar under hver post:

1: Nei, det sier vi ikke. Vi sier at det ikke finnes et slik tall. Det skyldes blant annet at det ikke er klart verken hvordan norsk økonomi vil omstille seg eller hva den alternative kostnaden i form av miljøskade ville være.

Kommentar: Selvfølgelig er ikke det klart, men det betyr jo ikke at det ikke går an å lage kostnadsoverslag, sette noen budsjettrammer mot 2050, eller bestemme hvor smertegrensen går for norsk økonomi? Å ikke gjøre dette er rett og slett ubegripelig skjødesløst. All offentlig pengebruk skal beregnes og gjøres rede for. Hvorfor har ingen politikere på Stortinget forlangt dette av Finansdepartemenet for lenge siden? Publikum har rett til å vite!

2: Ja, det er riktig. Det finnes ikke ett enkelt tall for dette. Det er heller ikke mulig å lage et slik tall, blant annet fordi det ikke er klart verken hvordan norsk økonomi vil omstille seg eller hva den alternative kostnaden i form av miljøskade ville være. 

Dette kan ikke være riktig, for alle departementene i Norge bruker titalls av milliarder på et utall klimatiltak, omstillingstiltak, subsidiering, konsulenter og ansettelser. Hvis man legger sammen budsjettene og pengebruken deres, får man faktisk summen for hva Norge allerede har brukt på dette prosjektet mellom 2010 og 2020. Derfra er det ganske enkelt å skape en prognose for pengebruk frem mot 2050. Hvorfor gjør ikke Finansdepartementet dette?

3: Det er ikke mulig å lage et slik tall siden det blant annet ikke er klart hverken hvordan norsk økonomi vil omstille seg eller hva den alternative kostnaden i form av miljøskade ville være. 

Klipp og lim gir kjappe svar, men besvarer ikke den store gåten: Hva blir sluttsummen for «grønn omstilling» i 2050? (Enten det vil lykkes eller ikke.) Og hvordan kontrollerer man at pengene blir brukt korrekt, ikke sløses bort, at budsjettet ikke overskrides, eller at den enorme pengebruken ikke generer korrupsjon når man har så liten kontroll? Indeed: Hvorfor tillater Riksrevisjonen at dette prosjektet pågår, uten kost/nytte-beregninger? Det er en skandale.

4: Det er ikke mulig å gjøre en slik beregning, dessuten gjør vi aldri beregninger på oppdrag fra pressen.

Selvfølgelig er det mulig å gjøre en slik beregning. Det er det ordet «beregning» betyr.

5: Vi har god budsjettkontroll i Norge og stor åpenhet i budsjettene. Budsjettall er noe annet enn «de totale kostnadstallene for grønt skifte». Budsjettall finner du på regjeringen.no og regnskapstall ligger på statsregnskapet.no.

Dette er en høyst oppsiktvekkende påstand: Budsjettall er nettopp det som kan vise oss de totale kostnadstallene for grønt skifte – hvis noen av Finansdepartementes mange ansatte hadde orket å bruke en kalkulator. Hva skal vi med et nasjonalbudsjett, hvis Finansdepartementet ikke klarer å legge sammen tall? Hva er det som foregår?

Beregningsvegringen fremstår som politisk styrt

Naturligvis kunne vi gjort denne beregningen selv, og fått et grovt overslag. Det krever bare å gå inn i samtlige budsjetter og plukke ut poster knyttet til klimapolitikken – pengebruk som ikke ville vært der hadde klimakrisen ikke eksistert, eller den hyperlukrative «omstillingen» gjennom privat/offentlig samarbeid aldri hadde blitt startet opp.

Dette er imidlertid en gigantisk jobb som en liten redaksjon ikke kan påta seg. Dessuten er det ikke vår jobb. Det er jobben til Finansdepartementet som styrer Norges finanser og har plenty med ansatte til å holde kontroll med politikernes bruk av skattepenger. Det gjør åpenbart ikke Finansdepartementet, og de har heller ingen planer om å gjøre det.

Spørsmålet er: Hvorfor? Finansdepartementets motvilje virker politisk instruert. Denne motviljen mot å gjøre totale kostnadsberegninger og prognoser har vi nemlig sett før rundt et annet politisk omstillingsprosjekt, hvor det også tilsynelatende er endeløst av offentlige penger tilgjengelig, uten at noen vil si hvor pengene tas fra, hvor mye som skal brukes, eller hva sluttsummen skal bli: omstillingsprosjektet som skal gjøre Norge «flerkulturelt» gjennom masseinnvandring. Ser du parallellen?

Det er vaktbikkjene i HRS som maste i årevis om å få tallene for masseinnvandringen på bordet, godt hjulpet av krefter i Fremskrittspartiet. Tallene man til slutt tvang regjeringen til å legge frem i 2017 er en katastrofe for alle norske skattebetalere, og prislappen blir høyere og høyere – for ingen har tenkt å stoppe dette politiske prosjektet heller, til tross for at prislappen nå er klar, og voldsutviklingen i Sverige er i ferd med å bli sikkerhetstrussel for nabolandet Norge.

Siste ord er ikke sagt.

Også det omforente svaret fra to departement inneholdt den resirkulerte «sannheten» om at omstillingen for å bremse klimaendringene er billigere enn å bare la naturen gå sin gang:

Hvis klimagassutslippene blir for store, vil det få store konsekvenser med hensyn til temperatur, nedbør, tørke, storm og skogbrann. Det vil blant annet påvirke matproduksjon, bosetting, næringsliv og helse. Derfor sier IPCC og andre at det blir dyrere ikke å omstille seg, enn ikke å gjøre det. Dere kan lese mer om dette blant annet hos IPCC…

Det er drøyt nedlatende når departementet går ut i fra at redaksjonen til en riksavis ikke har fått med seg hva IPCC sier og skriver. Det har vi skrevet kritisk om i årevis, og det avslører jo at hverken departementene eller politikerne leser vår dokumentasjon, eller har minste skygge av tallmateriale som begrunner denne påstanden. Sist vi sjekket var det heller ikke IPCC som styrer Norge og sitter i statsministerstolen? Eller…?

Sannheten er at ingen slike beregninger er noensinne gjort. Påstanden om at «omstilling blir billigere» er synsing hentet ut av fantasiland, og omgjort til offisiell politikk av FN og EU – og Finansdepartementets manglende beregninger beviser det. Det politikerne i praksis sier når de messer dette IPCC-mantraet, er følgende: En ukjent størrelse er større enn en annen ukjent størrelse, basert på ukjente tall. Dette er grunnlaget vårt for den største samfunnsomstillingen noensinne, og derfor vil den lykkes.

Du er ruinert. Du bare vet det ikke ennå

Ingen vet hva klimaomstillingen vil koste. Det finnes intet tak for pengebruken. Ingen kalkyler, kostnadsberegninger eller budsjettall totalt sett. Det enste skattebetalerne får vite, er at det blir dyrt, og du skal betale prisen for det – særlig når «grønt skifte» og den påfølgende grønne bobleøkonomien feiler, slik den er i ferd med å gjøre.

Fiasko, fianskollaps og energimangel vil imidlertid ikke stoppe «de visjonære» fra å piske den døde klimahesten videre og videre. Boblen har blitt too big to fail. Derfor skal vi fortsette å forfølge saken mot politikere og andre offentlige instanser.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!