Aktivister fra Extinction Rebellion aksjonerer i Oslo sentrum den 24. august 2021. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Politiske ledere i Norge og ellers i Europa benytter ofte anledningen til å legge skylden for vår verdensdels problemer på Russlands krigføring i Ukraina. Helt uten rot i virkeligheten er det ikke, for den hybride krigen som Russland fører med energivåpenet mot Europa som straff for at Vesten har tatt Ukrainas parti, har sendt vårt hjørne av verden ut i en enda alvorligere energikrise enn den europeerne hadde stelt i stand på egenhånd.

Men når krisen er et faktum, betyr det at man må ta ansvar – og her handler det om et dobbelt ansvar: For det første påhviler det våre ledere å forstå hvorfor det gikk galt, og for det andre må de legge en troverdig plan for å få oss ut av elendigheten.

Ser vi tegn til noe av dette?

Nei.

Putins Russland ville normalt ha vært altfor svakt til å ha noen som helst sjanse til å utfordre et økonomisk og teknologisk overlegent Europa i en hybridkrig. Men vi har ikke levd i normale tider. Vi har levd i en tid hvor klima- og energipolitikken til EU – med Norge på slep – er blitt stadig mer utopisk.

Innen åtte år skal utslippene av klimagasser liksom halveres, og tjue år senere skal de være eliminert. Alle mennesker med teknisk innsikt vet at dette ikke kommer til å skje, men disse umulige målene har altså ligget til grunn for den europeiske energipolitikken.

Konsekvensene kjenner vi: Tyskland, Storbritannia og andre europeiske land har bygget ned kull- og kjernekraft, unnlatt å investere som før i olje og gass, forsøkt å satse på utvikling av fornybare energikilder, og bestemt seg for at gass kunne brukes som den minst ille fossile energikilden i en tenkt overgangperiode frem til det utslippsfrie energisystemet er en realitet.

Europeiske ledere har utformet sin politikk med dette eventyret som intellektuelt grunnlag, og mer skulle det ikke til for å gi Putin maktmidlet han trengte, for gassen Europa liksom bare skulle trenge i en overgangsperiode, var det fremfor alt Russland som skulle levere.

Mentalt friske mennesker som ser dårlige resultater av fremgangsmåten de har valgt, stopper gjerne opp et øyeblikk for å spørre seg om nettopp denne fremgangsmåten kan være grunnen til at det gikk galt, og vurderer i så fall å skifte strategi.

Europeiske ledere oppfører seg derimot som mentalt syke mennesker: De vil gjøre mye mer av de samme tingene som har gitt dårligere resultater, i håp om at resultatene skal bli mye bedre.

Nå skal vi få fart på utbyggingen av fornybar energi, forkynnes det. Men man ser seg forgjeves rundt etter denne økte farten i det europeiske energilandskapet. Utbyggingen av sol- og vindkraft i Tyskland går mye langsommere enn tidsskjemaet for oppnåelsen av klimamålene skulle tilsi, konstaterer Die Welts økonomiredaktør Daniel Wetzel mandag. Byggematerialene, prosjektene og arbeidsplassene som trengs for å holde tidsskjemaet finnes ganske enkelt ikke i nærheten av det omfanget som er nødvendig.

«Det grønne skiftet», «Energiewende» eller hva man nå kaller det, er altså en illusjon.

I den grad klimagassutslipp opphører i Europa, er det fordi verdensdelen avindustrialiseres. Verdens største stålprodusent har akkurat bestemt seg for å stenge to stålfabrikker i Tyskland. Ringvirkningene blir naturligvis store. Dette burde være en vekker, men er det tilsynelatende ikke.

Der ute i den kalde, harde virkeligheten er det nemlig sånn at man ikke får produsert så mye stål, sement eller kunstgjødsel som verden trenger, uten store klimagassutslipp. I den grad man får det til, skjer det til en så høy kostnad at man aldri kan bli globalt konkurransedyktig på stor skala.

Hvordan skal egentlig Europa beholde økonomisk, teknologisk og militær kraft uten evne til å produsere varene et moderne samfunn trenger for å leve? Slik verdensdelen stevner, ligger den an til å bli utkonkurrert av resten av verden. I Afrika vil man nå bygge egne kunstgjødselfabrikker, for Europa risikerer å bli nettoimportør istedenfor nettoeksportør. Afrika har jo også mye gass, så hvorfor ikke bruke den selv istedenfor å selge den til Europa?

Europa svekkes altså mest av sin egen manglende fornuft. Det er den manglende fornuften som har gjort Putin til en trussel.

Og der står vi nå. Det er ingen europeiske ledere som har staket en troverdig kurs ut av elendigheten, og dermed er Europa blitt en tidsinnstilt bombe. Energikrisen vi befinner oss i, vil med denne zombie-reaksjonen raskt bli til en økonomisk og sosial katastrofe – med uante politiske konsekvenser.

Det ville imidlertid ikke være vanskelig å sette nytt håp i europeerne. EU-landene kan når som helst bestemme seg for å utvinne mye mer av den fossile energien som de har under føttene sine, de kan når som helst fyre opp igjen mange av de nedlagte kraftverkene, og de kan når som helst proklamere at heretter skal vi gjøre alt vi kan for å skaffe til veie all den energien som er nødvendig for å opprettholde et sterkt og moderne samfunn.

For å gjøre det må de imidlertid slutte å etterstrebe utopiske mål om kutt i klimagassutslipp, som resten av verden uansett ikke kommer til å gjennomføre. De må slutte å tro på klimakirkens endetidsvisjoner. De må kort sagt kaste vrak på noen ideologiske tvangstanker som styrer livene deres.

Men noe av det vanskeligste som finnes, er å rydde opp i sitt eget hode. Og nettopp derfor er det lite realistisk at fornuften vender tilbake mens vi bare står i dritten til knes. Det er bare å forberede seg på at den etterhvert vil nå halsen – på vanlige folk, ikke på makteliten.

Kjøp «Klima Antiklimaks» her!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!