For den som måtte ha kjent på et snev av tvil: Nå kan vi slappe av og være trygge. Om renten øker og strømprisene går til himmels, så kan vi i alle fall vite at ytringsfriheten i landet står sterkere enn noensinne. Det blir nemlig slått godt og grundig fast i den 365 sider lange, enstemmige utredningen fra Ytringsfrihetskommisjonen, NOU 2022:9 En åpen og opplyst offentlig samtale, ledet av Kjersti Løken Stavrum, redaktør, og ellers en sentral aktør i medie-Norge.

Blant de 17 medlemmene av kommisjonen finner vi Anki Gerhardsen, Kjetil Rolness og Vebjørn Selbekk. Så bredden skulle vel være godt ivaretatt, og med det vår alles tillit til at de entydige konklusjonene er solid underbygget? Noen sitater fra rapportens sammendrag:

«Ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag.» «De siste 20 årene har vi opplevd en demokratisering av ytringsmulighetene det er vanskelig å fatte rekkevidden av.» «Ytringsfriheten står sterkt i Norge. I en lang rekke internasjonale sammenligninger kommer Norge ut på topp: Ingen steder er pressefriheten bedre, og få steder er oppslutningen om ytringsfrihet som verdi større.» «Kommisjonens vurdering er at det i det store og hele står godt til med det offentlige ordskiftet i Norge i dag.» «Demokratiseringen av den reelle ytrings- og ikke minst informasjonsfriheten via internett har vært formidabel.»

Ja, her er det mye å hente for de kommende års 17.-mai-talere.

For å kunne komme til slike konklusjoner, må kommisjonen hoppe over noen helt vesentlige aspekter ved ytrings- og informasjonsfrihetens stilling i samfunnet. Og det er litt overraskende at den gjør det, siden rapportens tittel faktisk peker direkte mot disse temaene, åpenbart uten at kommisjonen har skjønt dette selv. 

Sejersted-kommisjonen om det offentliges ansvar
Tittelen på NOU-en er hentet fra den nye formulering som ble tatt inn i Grunnloven § 100 i 2004, etter forslag fra den forrige Ytringsfrihetskommisjonen, som ble ledet av professor Francis Sejersted, og som lyder slik: 

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

«Med dette blir statens ansvar for individers og gruppers faktiske ytringsmulighet synliggjort», het det i Sejersted-utvalgets begrunnelse. Formuleringen trekker informasjonsfriheten direkte inn i grunnlovsvernet, mens man her tidligere måtte støtte seg på praksis fra den Europeiske menneskerettsdomstolen. Den omhandler videre statens ansvar for en informasjonsmessig infrastruktur, som er noe annet enn de rent rettslige reguleringer av ytringsfriheten (og som ikke er emne for denne artikkel): 

«Det har vært maktpåliggende for kommisjonen å få understreket viktigheten for ytringsfriheten av hele det brede institusjonelle arrangement som favner fra skolevesenet via biblioteker, universiteter og høyskoler, forlagene, mediene, momssystemet, økonomiske støtteordninger m.m. De rettslige reguleringer som går direkte på ytringsfriheten er en relativt liten del av hele dette arrangement.» (Pkt 5.3 i NOU 1999:27). 

Alt dette knyttes sammen med prinsippet om demokrati, jfr følgende formulering:  

«I demokratiprinsippet ligger at det må være offentlighet omkring de viktige samfunnsprosesser, og forut for valg og viktige beslutninger må det finne sted en fri meningsutveksling. De kommunikative eller deliberative aspekt ved demokratiet er like viktig som de demokratiske beslutningsprosedyrer. Ytringsfriheten, og da ikke minst åpenheten, er et konstituerende element ved demokratiet.» (pkt 1.1.2)

Det den forrige kommisjonen her var her inne på, er helt vesentlig. Ytringsfrihet er en forutsetning for reelt demokrati. Denne setningen fortjener å gjentas:

  «Forut for valg og viktige beslutninger må det finne sted en fri meningsutveksling.» 

Det er bare slik de fattede beslutninger har demokratisk legitimitet. Så kan man ta en virkelighets-sjekk opp mot de viktigste politisk bestemte utviklingstrekk de siste 25 år og spørre seg hvorvidt disse er gjennomført på bakgrunn av en fri meningsutveksling, der det offentlige har lagt betingelsene til rette for at alle fakta og meninger skal være åpent og fritt tilgjengelige for velgerne. Det ville vært en interessant oppfølging av Sejersted-utvalget. 

Men den nye Ytringsfrihetskommisjonen befatter seg knapt med slike spørsmål. Den har ikke på noe punkt fått med seg at det reises seriøse spørsmål ved om det som skulle være den «åpne og offentlige samtale», i virkeligheten utvikler seg i retning av en stadig mer ensrettet enetale fra oven. Den er over seg av begeistring over hva internett har medført av utvidelse av ytringsfriheten for den enkelte, men virker blind for hva som skjer innenfor de store tunge institusjonene som har dominerende betydning for meningsdannelsen.

Mediene og mangfoldet

Ta mediene først. I Stavrum-kommisjonen har mediene fått et eget kapittel (kapittel 12 «Frie medier og frie ytringer»). Det starter med de velkjente fyndord om viktigheten av «uavhengige og kritiske medier» «mediene som vaktbikkje» osv. Dette er vel og bra, men det fortsetter ikke med et kritisk blikk på de samme medier, snarere med en glansbildeaktig fremstilling av tilstanden.  

Det pekes på en tendens til eierkonsentrasjon, men uten at dette synes å vekke noen bekymring. Schibsted (der Kjersti Løken Stavrum for øvrig har en sentral lederstilling), Amedia og Polaris Media er de tre største eierne, og hadde i 2019 en samlet eierandel på 71 prosent av avisopplaget i Norge. Den statlige «produksjonsstøtten», som var på til sammen 390 millioner i 2022 blir så vidt nevnt, men uten noen som helst analyse av denne utover at det heter at dette er penger som skal «bidra til å styrke det norske mediemangfoldet.»  Men gjør de det?

Dette «mangfoldet» snakkes det i det hele tatt mye om. Det pekes på skillet mellom 

Avsender-, innholds og bruksmangfold (12.4.4).  Når det kommer til stykket, sier man ikke mye om innholdsmangfold. 

Noen kontrollspørsmål kunne være: Hvor mange av de 390 millionene i statlig pressestøtte går til medier som fremmer et gjennomgående kritisk syn på innvandringspolitikken? Eller på islam? Eller som inntar en kritisk holdning til tesene om de menneskeskapte, globale klimaendringer, og at Norge må gjennomføre betydelige samfunnsomlegginger for å redusere CO2-utslippene? Eller som har et positivt syn på Donald Trump? Eller som har et gjennomgående positivt, eller bare et noenlunde nøytralt og faktaorientert, syn på Israel? Eller som har fremmet skepsis til korona-restriksjonene og til vaksine-kampanjene?

Vi vet sånn omtrent svarene. Hva gjelder Israel-dekningen har vi en grundig belysning av særlig dekningen i NRK og NTB.  Kvantitative analyser av disse temaene ville tjent til å belyse ensidigheten. Men slikt finnes ikke i den norske medieforskningen, og av Stavrum-utvalget blir spørsmålene ikke stilt. I Sean Hannitys bok «Live free or die» blir det fremlagt detaljert tallmateriale fra amerikanske medieforskere som viser den ekstreme overvekten av anti-Trump fokuserte oppslag i de store amerikanske mediene forut for valget i 2020. Man kan som alminnelig medieforbruker med nokså stor sikkerhet fastslå at norske medier samlet sett er enda mer ensidig anti-Trump enn amerikanske, men det er altså ikke noe medieforskere undersøker, eller noe Stavrum-kommisjonen finner grunn til ta opp.

NRK tar stor plass i utredningen og nevnes hele 105 ganger. Kap 12.6.8 har overskriften «Samfunnet trenger en sterk og uavhengig allmennkringkaster». Det er NRK må vite, en pilar for demokratiet. Det mest kritiske som fremkommer mot NRK, en koloss som finansieres av staten med nesten 20 ganger hele pressestøtten, er at det nok er undervurdert at deres digitale nyhetstilbud kan ha en negativ effekt på folks vilje til å betale for nettnyheter. Noen innholdsanalyse av NRKs dekning av de store og omstridte samfunnsspørsmål streifer det ikke utvalget å foreta. 

Heller ikke er utvalget inne på et tema som bl a Civita har påpekt, og som med sannsynlighet har konsekvenser for redaksjonelle prioriteringer og vinklinger over et bredt spekter, nemlig den politisk ensidige sammensetning av journaliststanden i landet. Her finnes det faktisk undersøkelser. Medieundersøkelsen 2021 viste at 42,7% av norske journalister ville stemt på Rødt, SV eller MDG. Bare 1,9% ville stemt på Frp. Kommisjonen kjenner selvsagt til dette, og Medieundersøkelsen 2021 refereres til i forbindelse med drøfting av hets og trakassering av journalister. Men den politiske skjevheten som undersøkelsen avdekker, er et ikke-tema. 

NRK roses for å ha som linje at en av tre nyansatte skal være innvandrere. Dette settes i sammenheng med plussordet «mangfold». At dette er noe som sannsynligvis bidrar ytterligere til det motsatte av mangfold hva gjelder den politiske sammensetningen av journalistkorpset, er åpenbart uvesentlig for kommisjonen. 

Mangfold og toleranse er viktige plussord i kommisjonens fremstilling (mangfold/mangfoldig forekommer 176 ganger, toleranse 94 ganger). De vil løfte frem disse begrepene som supplerende begrunnelser for ytringsfriheten, og anbefaler til og med at dette innarbeides i Grunnlovens tekst. Skal vi juble over dette fremskrittet? Eller snarere grøsse over at også den enstemmige ytringsfrihetskommisjonen dermed gir sitt bidrag til en stadig sterkere etablering av en offentlig nytale som i ord gir inntrykk av det motsatte av hva den faktisk innebærer?

For det er den velkjente typen av mangfold det her siktes til, den som handler om at kvinner, innvandrere, minoriteter av ulike slag (funksjonshemmede f eks) skal varetas bedre og sikres representasjon i medier osv. Det er selvsagt i mange forbindelser på sin plass at man vier dette oppmerksomhet, men det er påfallende at kommisjonen på ingen måte tar inn over seg det som flere har påpekt de senere år, at denne type mangfolds-prioritering kan komme på kollisjonskurs med mangfold av meninger og holdninger. Se for eksempel Kristin Clemet her. 

Mangfolds-fokuset går utmerket godt sammen med økt ensretting hva gjelder meninger, og det kan godt fungere som et instrument nettopp for å oppnå dette. (Eldre, hvite og heterofile menn med nonkonforme meninger velges bort til fordel for yngre personer med bakgrunn i en eller annen «minoritet» og som villig slutter opp om de dominerende holdninger.)

For øvrig er det påfallende hvordan mangfolds-kravet i den generelle diskursen, som kommisjonen knytter seg så tydelig an til, anvendes selektivt, slik at dette for eksempel aldri virker forstyrrende på den ekstremt ensidige kjønnsmessige sammensetning av, og fortsatte rekruttering til, stillinger på områder der kjønnsdimensjonen er mest sentral. Dette gjelder alt fra den kommunale oppvekst-sektoren til toppbyråkratene i relevante departementer og direktorater. Det gjelder også innen kjønnsforskningen og i politiets avdelinger som beskjeftiger seg med vold i nære relasjoner.  At det ikke finnes offentlig statistikk eller «sertifisert» forskning som belyser dette, endrer ikke realiteten, men avspeiler nettopp at dette bruddet med mangfoldsprinsippet, bryr man seg ikke om.

Forskningssektoren. Er det ikke forsket på, så finnes det ikke

Dette leder oss til en av de andre pilarene i den offentlige infrastrukturen for tilrettelegging for en «åpen og opplyst samtale», som Sejersted-utvalget løfter frem, nemlig utdanningssystemet, og spesielt den høyere utdanning og forskningen. Forskning refereres det hyppig til av Stavrum-kommisjonen, men forskningssektoren som sådan blir ikke tematisert. Dette er en påfallende mangel, og er ikke tilstrekkelig begrunnet ved at kommisjonen kan vise til at dens mandat er avgrenset mot forsknings-, utdannings- og utviklingssektorene. Ytringsfriheten i akademia har nemlig nokså nylig fått sin egen utredning.

Uansett kommisjonens mandat, burde forskningssektorens rolle hva gjelder den frie meningsdannelse i samfunnet, altså forskningens betydning i et demokratisk perspektiv, ha vært drøftet. Det krever ikke mye refleksjon for å innse at forskningens betydning i så måte er uhyre stor. Ustanselig blir det referert til forskning som grunnlag for de store medienes standpunkter og for politiske beslutninger. Kommisjonen selv illustrerer dette. Sektoren vokser og vokser, og alt indikerer at den får større og større samfunnsmessig betydning. Det er ikke langt fra sannheten å hevde at hvis man ikke kan belegge sine utsagn med forskning, så gjelder de ikke. (Et typisk eksempel: Den sentrale kjønnsforskeren professor Margun Bjørnholt hevder at samværssabotasje er en myte, fordi det ikke foreligger forskning som dokumenterer at dette er et utbredt problem.) 

Men det betyr jo igjen at det blir ekstremt viktig for demokratiet hvordan denne sektoren er skrudd sammen. Hvis man har en forskningssektor innenfor familieforhold og kjønnsrelasjoner som både er fullstendig dominert av kvinner og fullstendig dominert av et feministisk perspektiv, så er det ikke overraskende at det ikke blir forsket på temaer som kan være egnet til å sette kvinner i et uheldig lys, eller som går på tvers av feminismens fortelling om den gjennomgripende kvinneundertrykking i samfunnet. 

Hvilken betydning har ikke dette for hva som løftes frem i den politiske debatten og for hvilke temaer og synspunkter som får gjennomslag når politikken utformes? Dette i seg selv er et vesentlig forskningstema – som typisk nok er sørgelig forsømt.

Kjønnsforskningen representerer kanskje et ytterpunkt hva gjelder strukturell, systemisk skjevhet i forskningssektoren, men den er viktig i seg selv. Og man finner liknende forhold på mange andre områder, gjennomgående – kan man vel anta som en hypotese i mangel av forskning! – desto mer jo mer politisk betydningsfullt forskningsområdet er. Innvandring og kriminologi kan nevnes rent stikkordmessig. Det er noe «alle vet» at innenfor samfunnsvitenskapen og humaniora er det stor overvekt av venstreorienterte, og det har nå til og med forskningen funnet ut! Det samme fenomenet som innenfor mediene altså. 

Hvis situasjonen hadde vært den at disse to store sektorene av ytringsfrihetens infrastruktur, mediene og forskningen, var preget av skjevhet i grovt sagt motsatte retninger, ville problemet overordnet sett ikke vært så stort. Da ville de to vektorene oppveid hverandre. Men når situasjonen er den stikk motsatte, at skjevhetene går i samme retning (og antagelig blir mer og mer uttalte), da burde det ikke kreve spesielt mye årvåkenhet å komme på den tanke at dette neppe er ideelt for den frie meningsdannelse og den åpne offentlige samtale, altså for demokratiet.

Det er beklagelig at Stavrum-kommisjonen tydeligvis ikke har ment å kunne si noe om disse viktige spørsmål. Da må de bringes inn i debatten av andre.

Også naturvitenskapene preges av politiseringen, og det gjelder selvsagt fremfor alt det som har med klima og klimaendringer å gjøre. Dette er vel kroneksemplet på at politiske standpunkter lener seg på forskning. Gitt forskningens betydning for politikkutformingen på dette feltet, en politikk som gir enorme konsekvenser for samfunnet, burde vel samfunnet her i høyeste grad oppmuntre og legge til rette for en mest mulig åpen og fri forskning og ditto faglig debatt.  Her, enda mer enn ellers, burde vel det å stimulere tvil og motforestillinger være viktig, i tråd med de tradisjonelle vitenskapelige idealer? Slik er det jo ikke. Man har som ung forsker liten sjanse til å få noen karriere hvis man vil prøve å kritisk etterprøve den dominerende lære, på en slik måte at resultatene kan lede til at det stilles spørsmål ved dens hovedteser (en student trenger ikke forskningsfunn for å skjønne det). Det er neppe tilfeldig at nesten samtlige av Klimarealistenes fagtunge vitenskapelige råd, hvorav 20 med tittelen professor, er fagfolk med det meste av sin yrkeskarriere bak seg, de aller fleste født før 1950.

Det strukturelle problemet ved den norske forskningssektoren består selvsagt ikke bare i en politisk skjev sammensetning av forskerne. Man burde for eksempel reise spørsmål ved om det er heldig for demokratiet at en så stor andel av forskningen er finansiert med offentlige midler, dvs i all hovedsak statlige penger. Statlig finansiering av FoU har økt fra under 15 milliarder i 2005 til over 40 milliarder i 2021, som er en økning fra 0,7 % til 1,10 % av BNP i samme periode. 

Kommisjonen har avskåret seg fra å se på dette som et problem. Kanskje vi ikke skal være forbauset over det. I Norge er det utviklet en samfunnskultur det det i stor grad tas for gitt at det er en bra ting at det offentlige har ansvaret for slikt som forskning, utdanning og mye annet – det offentlige er jo, som vi vet, uten særinteresser og hevet over den grådighet og profittbegjær som preger privat sektor.

Ytringsfriheten i akademia. Hva skjer når noen tar den på alvor?

Men det som en kan undres over, er at kommisjonen ikke tar tak i en del offentlig kjente tilfeller fra akademia som reiser alvorlige spørsmål ved ytringsfrihetens kår der i gården.

Historien om førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim og sentral politiker i partiet Demokratene, Øystein Eikrem burde for eksempel ikke være til å komme utenom. Saken er omtalt en rekke ganger på document, blant annet her. Eikrem var åpenlyst mislikt av forskerkolleger og av instituttledelsen, etter å ha uttalt seg til nettavisen Resett i tilknytning til drap begått av en afghansk asylsøker. Han trakk frem at det var naivt å bare se på dette som en tragedie, løsrevet fra kunnskap om drapsmannens kulturelle bakgrunn. Reaksjonene medførte utvilsomt et ubehag, men ikke til at det ble tatt skritt for å sparke ham. Etter hvert fant man imidlertid et påskudd ved at man mente å kunne bevise at han sto bak en anonym facebook-profil som spredte «hatefulle ytringer». 

Rettssaken om avskjeden endte med et forlik der Eikrem fikk en i tid og innhold begrenset videreføring av stillingen, og samtidig en så stor kompensasjon at han neppe kunne si nei til den og samtidig ha håp om å vinne rettssaken. Kort sagt betalte institusjonen dyrt for å bli kvitt ham. Men forskerens videre karriere ble i realiteten terminert, og dette på grunn av hans uttalte politiske holdninger og – ganske sikkert – også det faktum at han hadde benyttet en kanal for å formidle disse (Resett), som i hans faglige miljø var stigmatisert. Det er det signalet som andre forskere og akademikere in spe fanger opp. Har ikke dette en «nedkjølende effekt»? Saken belyser hvordan akademia på sentrale samfunnsfelt ikke ønsker motforestillinger og alternative syn velkommen, men tvert imot fremmer ensretting.

Den velkjente saken om professor Nils Rune Langeland, som ble sparket fra Universitet i Stavanger, hører også med i bildet. Hans sak var preget av mer «støy» enn Eikrems sak, men det er ikke rimelig grunn til å tvile på at uten Langelands profilering som en politisk ukorrekt skribent, ville det vært større slingringsmonn for hans kritisable adferd overfor yngre kvinnelige studenter. Signalet fanges nødvendigvis opp av de yngre akademiske talenter, og effekten – i form av innsnevring av ytringsrommet i akademia – er klar. 

Så har vi studenten Kristoffer Tyssøy Høisæther som ble mobbet ut av en akademisk løpebane før den knapt var begynt. Også han gjorde den utilgivelige tabbe å la seg intervjue i Resett hvorpå han fikk stempelet «uskikket» til å være lektor av ledelsen ved Universitetet i Bergen. Hans masteroppgave, som påviste og kritiserte systematisk skjevhet i skolenes lærebøker i fremstillingen av europeiske folk i forhold til andre folkegrupper, som arabere, vakte åpenbart ikke velvilje i de akademiske kretser i Bergen.

Et annet eksempel som kommisjonen ikke har med, som omtales i Bjørn Kvalsvik Nicolaysens omtale av rapporten i Dag og Tid nr 33/22, er professor i religionsvitenskap ved UiS, Anne Sofie Kalvig. Nicolaysen skriver om sin kollega:

«Ho er blitt truga og forsøkt fjerna frå sine posisjonar på grunn av meiningane sine, som eg grovt oppsummerer slik: Sjølv om vi fullt ut respekterer biseksuelle og transseksuelle og andre kjønnsidentitetar og -opplevingar, finst altså det maskuline og det feminine som grunnleggjande kategoriar.»

At det å hevde slike – man skulle kunne si mildt sagt ukontroversielle – oppfatninger er utålelige for høylytte krefter i akademia, viser hvordan presset for ensretting drives av aktivister «nedenfra», og at woke-bevegelsen med sin meningsterror begynner å gjøre seg gjeldende på norske læresteder. Har kommisjonen problematisert dette? Knapt nok.

Fenomenet «kanselleringskultur» omtales under punkt 6.7.4 i rapporten. Dette er lite å uroe seg for, forstår man. Og her støtter man seg, morsomt nok, på at det er lite forskning som underbygger at det er en reell trussel mot en åpen norsk offentlighet i dag.» Men samtidig gjengir man resultatene fra en spørreundersøkelse blant nordmenn mellom 15 og 25 år fra 2021, der 

«52 prosent sier seg enige i at «man kan ikke lenger kan si det man mener fordi samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt»»

Skulle kanskje ikke dette være urovekkende nok? Kommisjonen er, til tross for at den vifter med en advarende pekefinger mot scenenekt og kansellering, tydeligvis ikke av den mening:

«Påstander om at noen bør kanselleres, at en bok ikke bør gis ut eller et innlegg ikke bør komme på trykk, skaper ofte engasjerte debatter og kraftige motreaksjoner. Dette behøver ikke være en trussel mot ytringsfriheten, det kan også være et tegn på at ytringsrommet fungerer.»

Ytringskultur og woke

I vår sammenheng har vi fokus på de strukturelle sidene ved ytringsfriheten. Kommisjonen behandler dette under overskriften «6.7 Ytringskultur». Temaet er viktig og overskriften relevant. Også dette kan sies å handle om ytringsfrihetens infrastruktur i samfunnet. Kapittelet har mange gode betraktninger.  Pkt 6.7.6, under overskriften «Krenkelser», avsluttes med følgende: 

«Samfunnet ender opp med et smalt ytringsrom om man skal rette seg etter de mest følsomme.»

Enig. Men likevel er det her en ganske kraftig undervurdering av et fenomen som potensielt kan ha meget store skadevirkninger for ytringsfriheten. Det forteller sitt at begrepet woke nevnes bare en eneste gang i rapporten, og da i henvisning til en rapport som «omtaler det som kalles en «woke» ungdomskultur.» Så det er kun et ubetydelig fenomen innenfor ungdomskulturen vi snakker om? Hallo! Spør Christine Ellingsen, det var ikke noen ungdom som anmeldte henne til politiet for den «hatefulle» ytring at menn ikke kan bli kvinner, noe politiet tok på stort alvor. 

At kommisjonen her knapt nok ser hen til utviklingen i de anglosaksiske land der fenomenet har oppstått og fått utvikle seg mye lenger enn her, avspeiler ikke akkurat årvåkenhet eller fremtidsrettethet. Douglas Murrays grundige og bestselgende bok om identitetspolitikken og dens konsekvenser, som kom ut på engelsk første gang i 2019 («The Madness of Crowds») og i norsk utgave på Document forlag i 2021 under tittelen «Massenes vanvidd», er ikke på kommisjonens referanseliste. Det er svakt. Det er ganske rystende ting han forteller om, også fra sitt hjemland Storbritannia.

Hvis man mener at situasjonen i akademia allerede i dag gjør det tvilsomt om dets rolle i den frie og åpne offentlige samtale blir noenlunde godt ivaretatt, så er det desto mer bekymringsfullt når man ser en utvikling i en retning som forsterker de uheldige aspektene. Murrays observasjon er illevarslende (fra etterordet til den norske utgaven):

«Det er ingen tvil om at «cancel culture» finnes. Og vi er etter hvert blitt klar over hvordan den fungerer. Den er mest effektiv når det kan utpekes en person i et hierarki som selv er vaklevorent, uten ryggrad eller på andre måter sårbart overfor mobben. Universitetene er det tydeligste eksempel på et slikt hierarki» 

Grunnskolen
Og enda har jeg ikke kommet inn på den økende politiske ensrettingen i det øvrige utdanningsløpet, fra barnehage til videregående skole. Kommisjonen er selvsagt ikke i nærheten av dette temaet. Jeg begrenser meg til å vise til de funn som allerede nevnte Kristoffer Tyssøy Høisæther har gjort, og som han ble intervjuet om på document TV den 27.08.22

Ytringsfrihet i arbeidslivet 

Et viktig tema behandles av kommisjonen i kap 15 om «Ytringsfrihet i arbeidslivet». Temaet overlapper det jeg har beskrevet i det foregående, men kommisjonen omtaler altså ikke de særlige spørsmål som akademisk frihet og tilstanden ved de høyere læresteder reiser. 

Ytringsfriheten for ansatte er viktig for den enkeltes frie utfoldelse, men også – som kommisjonen minner om – viktig for samfunnsdebatten, siden mye relevant kunnskap besittes av arbeidstakere i denne egenskap. Det sies mye bra rent generelt om dette temaet, og man sneier også innom akademisk ansattes ytringsfrihet – uten å ta opp noen av sakene jeg har trukket frem ovenfor. 

Det kommer likevel frem informasjon som forteller oss at «den skjulte disiplinering», som Thomas Mathisen i sin tid skrev om, i høy grad er virksom i arbeidslivet. I en undersøkelse fra 2020 svarte bare én av ti sykepleiere at de kjente seg fri til å besvare spørsmål og henvendelser fra pressen om forhold på arbeidsplassen. I en undersøkelse fra 2011 svarte bare 13 prosent av lærerne at de fritt kunne uttale seg til journalister om forhold ved egen skole. Disse og lignende funn, mener kommisjonen – med god grunn – er urovekkende.

Det påpekes videre som bekymringsfullt at andelen arbeidstakere som opplever at de har et stort rom for å bruke ytringsfriheten, er lavere i offentlig enn privat sektor. Dette er paradoksalt, og kommisjonen påpeker med rette at det burde vært omvendt. 

Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes, sa den polsk-tyske revolusjonære Rosa Luxemburg, og på dette punkt hadde hun rett. Dette skulle tilsi at en burde være særlig oppmerksom på enkelt-tilfeller som gjelder personer med oppfatninger i utkanten av det politisk korrekte. Der er lakmus-testen for ytringsfrihetens virkelige status i samfunnet. Et par tilfeller:

 Max Hermansen var lærer og drev også et antikvariat på Grünerløkka i Oslo. Det heter om han på wikipedia: 

I januar 2015 fikk han beskjed av arbeidsgiver at han ikke var ønsket i deltidsjobben som lærer ved Opplæringskontoret for service og samferdsel i Oslo på grunn av Hermansens «uttalelser og syn på islam»

Utvilsomt hadde sterkt negativt mediefokus, knyttet til hans rolle i en norsk versjon av tyske PEGIDA, sitt å si for at Hermansen fikk sparken. Det som ikke nevnes på wikipedia, er at også den andre delen av hans inntektsgrunnlag ble ødelagt, som en direkte konsekvens av aktivistiske mobberes hærverk mot hans butikk.

Det gis ingen premie for å gjette riktig om hvor mange treff man får om man søker på Max Hermansen i kommisjonens rapport.

Et annet tilfelle er Peder Jensen. Han har selv utførlig redegjort om sine forsøk på å få sysselsetting – i en hvilken som helst virksomhet – etter at han kom tilbake fra et eksil i Danmark noen år etter Utøya-terroren. Konklusjonen er ikke til å komme forbi: Han opplever et politisk yrkesforbud.  For ytringsfrihetskommisjonen: Ikke verdt å nevne.

Når samfunnet utvikler seg i retning av en stadig økende andel offentlig ansatte, er dette en tendens som i seg selv svekker den faktiske ytringsfriheten i arbeidsforhold. Man kan også gjette på at det innen privat sektor er mindre aksept for kritiske ytringer og varslinger i de største foretakene enn i små og mellomstore bedrifter.  I så fall bidrar økt monopolisering og konsentrasjon i næringslivet til enda mer svekkelse av de grunnleggende betingelser for en reelt fungerende ytringsfrihet. At det eventuelt innføres en bestemmelse i arbeidsmiljøloven om at arbeidsgiver skal legge til rette for et godt ytringsklima, slik kommisjonen foreslår, vil neppe ha den store virkning.

Til slutt føler jeg et behov for å poengtere at det er en høy grad av formell ytringsfrihet i Norge, noe som vi i høyeste grad skal verdsette, og at internett – helt riktig – har enorm betydning i denne sammenheng. Her har det selvsagt skjedd enormt mye siden Sejersted-kommisjonens utredning fra 1990-tallet. Internett gir en mulighet for både Hermansen, Peder Jensen og oss andre til å komme ut med våre oppfatninger og informasjon. Dette kan et godt stykke på vei ivareta den dimensjonen ved ytringsfrihet som gjelder individets frie utfoldelse. Men dette endrer ikke hovedbildet som den gang ble tegnet av hvilke som er de viktigste elementer i samfunnets infrastruktur for meningsdannelse. Og her er det ikke en positiv utvikling vi ser.

Øivind Østberg er advokat