I går kom nyheten om at Mikhail Gorbatsjov var død. Han var den siste egentlige leder av Sovjetunionen, og etter ham kom en fyllik, Russland oppsto, og nå Putin. Det føles som at min ungdomstid er vasket bort.

For meg var Gorbatsjov en viktig del av min ungdom. Han var president fra jeg var 17 til 23 år. Han var president i alle mine år i uniform i Forsvaret.

Han var president under Tsjernobyl-katastrofen, som skjedde under min russetid, og som jeg faktisk tok opp i min tale på Lillestrøm torv den gangen.

Det var Reagan og Gorbatsjov, liksom. Begge to var litt annerledes enn vi var vant til i slike roller. Og begge to har økt i anseelse med historien.

Gorbatsjov innførte reformene glasnost og perestrojka, det endte med Sovjetunionens oppløsning og avslutning, eller nederlag, av den kalde krigen.

I 1990 fikk han Nobels fredspris for arbeidet.

Hans regjeringstid endte i katastrofe. Gorbatsjov ble ingen helt på hjemmebane. Hans nytenkning førte til politisk konfrontasjon, etniske konflikter og var en del av bidraget til at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

I 1991 ble Gorbatsjov utsatt for regelrett kidnapping (slik jeg husket det) og Sovjetunionen var i nærheten av borgerkrig. Av en eller annen merkelig grunn klarte Boris Jeltsin å roe landet, noe det fortsatt er vanskelig å forstå.

1991 var året da hans virksomhet møtte sin ytterste konsekvens. Tilfeldigvis ble han også 91 år før han nå er død.

Samme året ble det arrangert en gigantisk rockekonsert utenfor Moskva, som jeg har skrevet om tidligere. Her kan man se litt av entusiasmen og samtidig noe av det skremmende øyeblikket man levde i.

Metallica på Monsters of Rock, Moskva, 1991: Legendarisk

For meg var dette ungdomstiden. Gorbatsjov og Reagan var de to viktigste politikerne, som jeg ville se på Dagsrevyen.  Jeg forsto deres svakheter, men fornemmet deres styrker også.

AC/DC og Metallica var musikken jeg lyttet til, etter å ha «vokst fra» Pink Floyd, Tom Waits og David Bowie.

Men alle disse, både politikere og musikere, ga uansett et håp. Det som fulgte var ikke like bra. Først kom Bush, som fikk æren av å være president da muren falt, mens det egentlig var Reagan som hadde krevd det (tear down this wall). Bush gikk til krig for å redde Kuwait. Han ble sparket ut av Det ovale kontor etter en periode.

Hvilken genial musikk er skapt etter 1990? Grunge? Tja. Jeg liker noe rap og enkelte artister, men det var virkelig historiens slutt vi opplevde.

Så kom Bill Clinton. Riktignok var ikke Clinton den verste presidenten USA har opplevd, rent økonomisk gjorde han det vel nokså greit. Men moralen forsvant med Monica Lewinsky.

Jeltsin var jo en ren fyllik, og selv om han var morsom til tider, så er det ikke slike folk man ønsker å gi kontrollen til atomvåpnene.

I USA kom Bush etter Bush, ingen av de var spesielt vellykkede. Bush II var president da terroren rammet USA, og svarte med massiv krigføring uten positiv effekt.

I 2008 kom Obama og «change». Alle jublet, selv om ingenting ble bedre. Tidenes mest idiotiske fredspris ble utdelt til en person som for en gangs skyld forsto at han var hyllet på falskt grunnlag.

Men da Trump sa «Make America Great Again» i 2016, knuste Bush III og stanset utenriks krigføring, så ble alle sjokkerte.

Vi over 50 husker Gorbatsjov og Hans-Wilhelm Steinfeld på Dagsrevyen, vår til en hver tids innpåslitne og durkdrevne journalist.

Gorbatsjov ga meg både håp og frykt. At den kalde krigen forsvant var en stor glede for min generasjon. Jeg var en trent soldat, og hadde reelle forventninger om å havne i krig med russere.

Men da den kalde krigen forsvant, så mistet vår del av verden forståelsen av virkeligheten. Francis Fukuyama utga boken The End of History, som ble en sensasjon. Men han tok feil, for etter Sovjetunionens fall kom syndfloden.

Fukuyama skal derfor få litt kred for bokens undertittel. For boken het egentlig:

The End of History – and the Last Man.

The Last Man (die Letzter Mensch) henviser til Nietzsches «Slik talte Zarathustra», som forteller om en død Gud og håpet om å skape et Übermensch. Håpet forfaller av møtet med de foraktelige landsbyboerne, som bare vil underholdes av en linedanser.

«Men jeg vil tale til dem om det forakteligste av alt foraktelig: men det er det siste mennesket. (…) Ve! Den tid vil komme da mennesket ikke lenger vil føde noen stjerne. Ve! Den forakteligste tid vil komme da mennesket ikke lenger kan forakte seg selv.»

«De siste mennesker» lever i en aura av tomhet og falsk lykke. Alt er overfladisk, kreativiteten er død, man har ingen ambisjoner, ingen vilje. En full mage og passiv underholdning er tilstrekkelig. Det er en falsk lykkefølelse, et selvbedrag – et svik mot det menneskelige potensial. Ikke bare Gud – men også Übermensch – må dø i en slik verden.

«Hva er kjærlighet? Hva er det å skape? Hva er en stjerne? slik spør det siste mennesket og blunker.»

Gorbatsjov behøver ikke bære noe ansvar for at verden forfalt da alle muligheter åpnet seg. Vår galskap får vi ta ansvar for selv.

Men en del av ungdommen min døde, når nyheten om Gorbatsjov kom til meg. Snart dør vel plutselig Kevin Keegan også. Min mor er allerede død, men min far på snart 83 er fortsatt sprek. Mine besteforeldre har jeg nesten glemt, min farfar møtte jeg aldri.

Gorbatsjov var på mitt lag, slik opplevde jeg det i min ungdomstid. Selv når jeg bar uniform. Ikke slik at jeg ville ta hans side i en eventuell krig, men fordi jeg trodde han ville forsøke å forhindre at krigen oppsto.

I dag kjenner jeg ikke navnet på en eneste politiker jeg vil beskrive slik. Jeg er absolutt ingen tilhenger av Putin, USA styres av en tilnærmet dement idiot, og Kina er et autoritært styre man ikke kan respektere. Som en person skriver i kommentarfeltet under Reagan-talen jeg har linket til overfor:

Even when Regan had Alzheimer’s he still sounded more coherent than the sitting president in 2022.

EU er en parodi på seg selv, en ren fortapelse, et kontinent i forfall. Afrika er kaos som vanlig.

Man savner Gorbatsjov, for man vil slippe å havne i diktet som Obstfelder skrev:

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser paå de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser …
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt …

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!