Dette er en oversettelse av artikkelen vi publiserte på engelsk 28. august. Oversatt av Elisabeth Rooney/Erling Marthinsen.
Den franske forfatteren André Malraux sa det: «En sivilisasjon er alt som samler seg rundt en religion». Og når en religion faller, tar en annen dens plass.
Sarcelles, Saint-Denis, Mulhouse, Nantes, Chambéry, Strasbourg, La Rochelle (…) De imponerende bildene av stadioner fulle av muslimske troende, som ankom fra hele Frankrike til festen Eid Al Kabir, sytti dager etter slutten av Ramadan. I Saint-Denis, byen hvor kongene av Frankrike hviler; i Nantes, byen til hertugene av Bretagne; i Strasbourg, byen for katedralen, og sete for Europaparlamentet, i hjertet av Alsace ved Mulhouse
– På førti år har Frankrike blitt den vesteuropeiske nasjonen der befolkningen av muslimsk opprinnelse er den viktigste, skrev Vatican Radio.
– Det er ikke vanskelig å anta at vi nå er nær ved at islam overtar katolisismen. Hva om overtakelsen allerede har funnet sted?
«Frankrike er ikke lenger et katolsk land», skriver Frederic Lenoir, redaktør for magasinet Le Monde des Religions. Le Figaro lurte på om islam allerede kan betraktes som «den første religionen i Frankrike». Vi er i et land der opptil 5000 kirker står i fare for riving innen 2030, bemerket Le Figaro forrige måned. Fem tusen kirker står i fare for å forsvinne innen åtte år, i et land som mangler politisk, religiøs og kulturell vilje til å holde liv i en tusenårig arv som representerer Frankrikes dypeste sjel. Kanskje imamen fra den store moskeen i Paris forsto hva som utviklet seg da han foreslo å bruke forlatte kirker som moskeer.
Den tyske forfatteren Martin Mosebach observerte at «tapet av religion destabiliserer et land». Når et samfunn ikke lenger vet hvordan det skal gi seg selv en grunn til å eksistere, finner andre en grunn, og tomrommet etter kristendommen fylles snart. Selv en ateist som Richard Dawkins erkjente at «lyden av [kirke]klokkene er bedre enn sangen til [moskeen] muezzin».
Islam tar over Europas post-kristne ruiner. Det er anslått at i dag i Frankrike, for hver praktiserende muslim, er det tre praktiserende katolikker. Men hvis du graver dypere inn i denne analysen, er forholdet i ferd med å snu. Sammenligner man kun den ukentlige frekvensen av fredagsbønn i moskeen og søndagsmessen i kirken, er fremtiden klar: 65 % av praktiserende katolikker er over 50 år. Derimot er 73 % av praktiserende muslimer under 50 år.
Hakim El Karoui, president Emmanuel Macrons rådgiver for islam og forsker ved Montaigne Institute, uttaler at islam nå er den mest praktiserte religionen i Frankrike.
– Det er flere praktiserende muslimer, mellom 2,5 og 3 millioner, enn praktiserende katolikker, 1,65 millioner.
Det samme gjelder bygging av nye religiøse steder. I dag, i Frankrike, er det 2400 moskeer, sammenlignet med 1500 i 2003: «Dette er det mest synlige tegnet på den raske veksten av islam i Frankrike», bemerker ukebladet Valeurs Actuelles.
I et essay om L’Incorrect forklarer Frédéric Saint Clair, statsviter og analytiker, at «milepælen med 10 000 moskeer, med dagens hastighet, vil nås rundt 2100». Vil vi ha 10.000 fulle moskeer og 10.000 praktisk talt tomme kirker?
Den katolske kirke har bygget kun 20 nye kirker i Frankrike det siste tiåret, ifølge forskning utført av La Croix. Edouard de Lamaze, president for Observatory of Religious Heritage i Paris, den viktigste organisasjonen som overvåker tilstanden til steder for tilbedelse i landet. De avslørte:
Selv om katolske kulturminner fortsatt ligger foran, blir det reist en moske hver 15. dag i Frankrike, mens en kristen bygning blir ødelagt i samme tempo (…) Det skaper et vendepunkt for territoriet som bør tas i betraktning.
Annie Laurent, essayist og lærd forfatter av flere bøker om islam, og som pave Benedikt XVI ønsket som ekspert for synoden i Midtøsten, sa nylig i et intervju publisert i Boulevard Voltaire:
– Til tross for de gjentatte løftene om statens besluttsomhet overfor islamisme og dens avvisning av enhver separatisme, skjer det motsatte: fremskritt av muslimsk kultur i forskjellige former. En fremgang som ikke ser ut til å ha flere grenser og hindringer. Det er feigheten til offentlige myndigheter som gir etter for kalkulasjon av valg eller klienter, og også selvtilfredsheten til en del av våre eliter hvis militanse er gjennomsyret av progressiv ideologi (…)
– Under mine første reiser til Midtøsten, tidlig på 1980-tallet, så jeg ikke tilslørte kvinner, og gradvis spredte sløret seg overalt. Det er tegnet på re-islamiseringen av muslimske samfunn, og i denne forstand får det en politisk og geopolitisk dimensjon. Det er en del av erobrings-strategien.
– Frankrike er i en tilstand av self-dhimmitude. Hva er dhimmitude? Det er en juridisk og politisk status som gjelder for ikke-muslimske borgere i en stat som er styrt av islam i henhold til en forskrift fra Koranen (9:29). [Dhimmis] nyter ikke likt statsborgerskap med de «sanne troende» som er muslimene. Dhimmien kan opprettholde sin religiøse identitet, men må gjennomgå en rekke diskriminerende tiltak som kan påvirke alle aspekter av livene deres; offentlige, sosiale og private. Ikke alle muslimske stater anvender alle disse bestemmelsene i dag, men de er sterke i noen land. Uansett hvordan det måtte være, forblir prinsippet ettersom det er basert på en «guddommelig» orden.
– Muslimer oversetter ‘dhimmitude’ med beskyttelse, noe som har en tendens til å berolige oss, men en mer treffende oversettelse er ‘beskyttelse-underkastelse’: i bytte mot religionsfrihet eller andre friheter som er mer eller mindre gitt dem, kan de bli underlagt spesielle bestemmelser, inkludert sharia, med sikte på å gjøre dem oppmerksomme på deres underlegenhet. (
– Hvis jeg snakker om selv-dhimmitude, er det for å uttrykke ideen om at Frankrike, på grunn av et kolonikompleks og en følelse av skyld, forutser en juridisk og politisk situasjon som (ennå) ikke er pålagt det, men som kan oppstå i fremtiden hvor islam vil være en majoritet, og derfor i stand til å styre landet vårt. Det bør også bemerkes at islam lever av svakheten i de samfunnene den slår seg ned i.
Hvor langt vil vi gå? «Jeg vet ikke, men situasjonen er virkelig bekymringsfull,» konkluderer Laurent.
–Før det blir dramatisk, haster det å få slutt på unnfallenheten vi multipliserer til islamismen ved å gjemme oss bak våre verdier. For ved å gjøre det visker vi ut vår egen sivilisasjon.
For bare to måneder siden opplevde vi de samme scenene på slutten av Ramadan. Seks tusen av de troende feiret på Delaune Stadium i Saint-Denis, utenfor Paris. «Allahu Akbar» runget fra høyttalerne plassert i de fire hjørnene av stadionen. De samme scenene kunne sees på dusinvis av andre stadioner over hele Frankrike, og i små og mellomstore byer: i Garges; i Montpellier (10 000 av de troende i bønn); i Vandœuvre-lès-Nancy, en by med 30 000 innbyggere, samlet 5000 seg i bønn på stadion. Feiringen fant også sted i Gennevilliers.
Du kan se det samme fremskrittet av avkristningen og veksten av islam, med forskjellig intensitet, overalt i Europa.
I en dramatisk artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung forklarer essayist Markus Günther at kristendommen i Tyskland virker stabil, men i realiteten er den på randen av kollaps. Pastorer og biskoper, men også mange aktivt engasjerte lekfolk, ser et landskap i blomst der det i realiteten ikke er annet enn ørkenen.
«Vi snur ryggen til vår kultur,» skriver Volkert Resing i siste utgave av magasinet Cicero, han snakker om slutten på kristendommen i Tyskland.
– I 2021 ble gjennomsnittlig 390 barn døpt hver dag i Tyskland. For ti år siden var det 800 dåp om dagen. I fjor forlot 359.338 mennesker den katolske kirken og 280.000 mennesker forlot den protestantiske kirken. I begge tilfeller er det ny rekord. I fjor tilhørte 21,6 millioner mennesker den katolske kirken og 19,7 millioner var protestanter. Antall kristne i Tyskland som er medlemmer av en av de to største kirkene falt for første gang under 50 prosent-grensen. Det kristne vestens fall? Og hvem bryr seg?
«For første gang på århundrerer de fleste i Tyskland ikke lenger i de to store kirkene,» ifølge det tyske magasinet Stern. «En prognose antar at i 2060 vil bare 30 prosent være katolske eller protestantiske». Da vil alle kristne kirkesamfunn ha mistet halvparten av sine nåværende medlemmer. Og hvis én av to katolikker i 1950 deltok i søndagsgudstjenester, bemerker det største tyske ukebladet Die Zeit, deltar i dag bare én av ti mennesker som sier de er kristne i gudstjenester.
«Betydningen av islam i Tyskland vil øke og kristendommens betydning vil avta,» forklarer Detlef Pollack, i Neue Zürcher Zeitung. Han er professor i religionssosiologi ved universitetet i Münster og landets fremste ekspert på religiøse trender:
– I 2022 vil for første gang under halvparten av tyskerne tilhøre en av de store kirkene. Det er en flytende overgang. Muslimske samfunn i Tyskland er utvilsomt vitale sammenlignet med de fleste kristne samfunn. Islam er en svært dynamisk religion som tar sikte på synlighet.
I noen år har tyske offentlige skoler tilbudt undervisning om islam.
En studie fra Dresdner Bank i 2007 spådde at «halvparten av kirkene i landet vil stenge» og en annen at halvparten av alle kristne i landet vil forsvinne. I løpet av tretti år vil det ifølge Pew Forum være 17 millioner muslimer i Tyskland, sammenlignet med 22 millioner kristne som inkluderer katolikker og protestanter, hvorav mange bare er nominelle (allerede i dag tenker en tredjedel av alle katolikker på å forlate kirken ). De muslimske troende som har bosatt seg i Tyskland vil tilsvare det totale antallet katolikker og protestanter.
Dette er en trend over hele Vesten. «Muslimer, er vinnerne av demografiske endringer,» var en overskrift i Die Welt. «Amerikanske forskere spår at det for første gang i historien vil være flere muslimer enn kristne. Samfunner forandrer seg. Selv Tysklands».
Mellom 1996 og 2016 mistet Tyskland mer enn 3000 prestegjeld, en nedgang fra 13.329 til 10.280. I Trier, hvor Karl Marx ble født, kunngjorde bispedømmet et enestående kutt i antall menigheter som i løpet av de neste årene vil reduseres fra 900 til 35. Sammenlignet med deres kristne motparter vokser islamske tilbedelsessteder; de siste 40 årene har de gått fra ikke-eksisterende til mellom 2600 og 2700. Vi innser hvordan vår verden har endret seg først på slutten av en episk transformasjon.
Nesten hver dag i tysk presse er det artikler. som dnnete i Frankfurter Allgemeine Zeitung:
Generasjoner av troende giftet seg i Kreuzkirche i Lamboy-området i Hanau, der ble barna døpt og der sørget de over de døde. Men dagene da stolradene var opptatt selv under de klassiske søndagsfunksjonene er for lengst forbi. Dette er en bitter ny opplevelse for Hanau. Synderen er den fortløpende nedgangen i medlemstallet. Dette skyldes demografiske endringer, og de tallrike muslimske innbyggerne gir ikke lenger grunnlag for et kristent fellesskap.
538 forlatte kirker og 49 nybygde: dette er den triste balansen mellom katolske kirker i Tyskland de siste 20 årene.
I Bonn vil 270 kirker bli forlatt, hvorav noen allerede kan kjøpes på bispedømmets nettjeneste.
Ruhr bispedømmet ønsker å beholde bare 84 kirker, og 160 vil måtte brukes til et nytt formål… Mainz og Hildesheim ønsker å halvere antallet kirker. Aachen har startet en prosess med å redusere bygninger med 30 prosent. Erkebispedømmet i Berlin har også besluttet å redusere antall kirker med en fjerdedel.
Fra bispedømmet Münster denne måneden:
87 kirker ar blitt avvigslet. På ulike steder brukes kirker som alders- og sykehjem for eldre. To kirker i Marl alene brukes som urnegravsteder. Det bygges leiligheter i St. Mariä Himmelfahrt-kirken i Greven. Lignende prosjekter eksisterer allerede i Dülmen, Gescher og Herten-Bertlich. Den tidligere kirken Sant’Elisabetta fungerer nå som idrettshall.
I hele erkebispedømmet i München, hjembyen til tidligere pave Benedikt XVI, er det i dag bare 37 katolske studenter (seminarister) sammenlignet med rundt 1,7 millioner katolikker. Til sammenligning har det amerikanske bispedømmet Lincoln, Nebraska for tiden 49 seminarister for rundt 100.000 katolikker.
Du kan se den samme oppløsningen skje i Spania. «Spania er tredje størst i Europa av land hvor befolkningen forlater kristendommen,» rapporterte Spanias store avis, El Pais. Kardinal Juan José Omella, erkebiskop av Barcelona, har sendt en melding til alle menigheter som kunngjør nedstengningen av 160 menigheter i Barcelona, slik at hver enkelt kan gi sitt eget bidrag før planen iverksettes. I en overskrift i El Mundo kan vi lese: «Barcelona stenger menigheter på grunn av tap av trofaste… Erkebiskopsrådet vil bare beholde 48 av de 208».
I 2015 var det 1.334 moskeer i Spania – 21 % av det totale antallet av alle tilbedelsessteder i landet. I løpet av en seks måneders periode i 2018 ble det bygget 46 nye moskeer, noe som bringer antallet til 1632 moskeer for det året. Antall moskeer vokser med en hastighet på 20 prosent hvert år. I 2004 var det 139 moskeer i Catalonia og i 2020 var det 284, eller 104 % flere, ifølge justisdepartement i Catalonia.
I Andalusia økte antallet moskeer i løpet av ett tiår fra 27 til 201; i Valencia, fra 15 til 201 og i Madrid, fra 40 til 116. Demografi er motoren for kulturell endring. «Innen 2030 vil den muslimske befolkningen i Spania øke med 82 prosent,» ifølge El Pais,
Østerrike er intet unntak, i følge Die Welt:
I Østerrike er den katolske troen i tilbakegang, mens islam er på vei oppover. Det vil bli langt færre katolikker i fremtiden, mens antallet muslimer og ikke-kirkelige mennesker vil øke betydelig, spår eksperter. I 2046 vil én av fem østerrikere bekjenne seg til islam. I Wien vil islam være den mektigste religionen: om 30 år vil én av tre bosatt i Wien være muslimer. Andelen katolikker vil bare være 42 prosent i landet, og synke til 22 prosent i Wien.
I 1971 representerte katolikker 78,6 % av befolkningen i Wneien; i 2001, litt over halvparten; i 2011 41,3 %; og om tretti år vil katolikker e bare være en tredjedel av totalen.
Mens kirkene er tomme, samles 3000 mennesker til fredagsbønn i Floridsdorf, den første moskeen i Wien. Moskeen ble offisielt reist i 1979 i nærvær av daværende president Rudolf Kirchschläger, kansler Bruno Kreisky og kardinal Franz König. I dag kan muezzinen kalle til bønn tre ganger om dagen.
Kristendommen er ikke lenger den primære religionen; Islam har tatt sin plass. Dette skiftet bør være grunnlag for diskusjon, for ikke å si bekymring – og absolutt ikke av munter likegyldighet.
L’Echo, den største avisen i Belgia på økonomi sier: «Brussel var i forkant av sekularisering før de konfronterte en aktiv muslimsk minoritet. Den viktigste religionen i Brussel i dag er islam».
Månedsavisen Causeur minner oss om at Le Vif-L’Express (den franskspråklige hovedavisen) publiserte en provoserende forside med tittelen «Muslimsk Brussel i 2030». Den belgiske antropologen Olivier Servais bekreftet en muslimsk tilstedeværelse i Brussel på 33,5 prosent, og spådde flertall i 2030.
I Saint-Chamond, en fransk by med 35.000 innbyggere, beordret rådhuset nylig avskaffelsen av hovedkirken i byen, Notre-Dame, bygget på 1800-tallet. Stengt for tilbedelse siden 2004, og fratatt korsene som stolt ruvet over spirene, har denne kirken, i lys av sin forandring til et kulturelt prosjekt, nettopp blitt dømt til avvigelse. I mellomtiden, i forrige uke, nær det som er igjen av Notre-Dame, ba muezzinen over høyttalerne for at de muslimske troende skulle komme til bønn.
Giulio Meotti, kulturredaktør for Il Foglio, er en italiensk journalist og forfatter.
Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.
