LO-ledelsen ble fredag så rasende at den inntil videre ikke vil ha noe med sin tariffmotpart, men også samarbeidspartner, NHO å gjøre.

Dette lot LO-leder Peggy Hessen Følsvik tilflyte VG først på dagen. Raseriet skyldtes at VG torsdag avslørte hvordan LO-forbundet Industri Energi plutselig avblåste streiken som i over en uke hadde rammet store metallprodusenter som bl.a. Hydro og Alcoa. Motparten Norsk Industri under ledelse av Stein Lier Hansen, hadde nemlig fått NHO med på at med mindre streiken ble avblåst, ville Norsk Industri gå til lockout av alle medlemmer som forbundet Industri Energi har i den elektrokjemiske industrien. Dette ble klart signalisert til forbundet.

Da bredte panikken seg i LO. Streiken ble avblåst nesten umiddelbart mot at Industri Energi fikk en uforpliktende protokoll om gjensidige utredninger av tvistegrunnlaget.

Problemet for LO-siden var at Stein Lier Hansen fortalte VG om hvordan ting hang sammen. VG kunne også bringe lekkasjer fra en samtale på tomannshånd mellom NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Da rant det over for LO, men bare i noen timer. Fredag ettermiddag kom Almlid på tråden og unnskyldte at fortrolige samtaler var blitt offentlig kjent. Det var et halmstrå som LO grep, og ved inngangen til helgen var normale forbindelser gjenopprettet mellom arbeidslivets hovedorganisasjoner.

Når vi i det hele tatt nevner dette, er det for å illustrere at LO nå har en historisk svak ledelse. Denne spaltist har selv vært leder for et LO-forbund og vært medlem av LOs representantskap. Det var i en tid hvor LO ble ledet av Tor Aspengren og senere Tor Halvorsen. Dette var ledere av et helt annet format enn dagens. De to Tor’ene ville aldri ha tillatt et forbund å gå til konflikt på en sak av den typen som lå til grunn for Industri Energis streik. De holdt seg til LO-kjempen Konrad Nordahl, som alltid understreket: Når du går til streik, bør du også ha tenkt igjennom hvordan du skal komme deg ut av den. Det hadde ikke Industri Energi, som bør takke Stein Lier Hansen for å ha raket kastanjene ut av ilden for dem.

LOs knefall kommer også til syne i energipolitikken. Den er underordnet Arbeiderpartiets politikk. På LO-kongressen i vår var klima- og miljøminister Espen Barth Eide invitert som gjest. Kongressens uttalelser om forsyning og omsetning av elektrisk kraft viser at LO sitter på statsrådens fang. LOs politikk lar medlemmene i stikken, støtter en politikk som påfører dem fattiggjørende strømutgifter og river gradvis grunnlaget vekk for norsk industri. Dette gjelder ikke bare kraftforedlende industri, men alt fra pølsemakerier til papirfabrikker. Kraftpolitikken som ble ført av Solberg-regjeringen og videreføres av Gahr Støre & Co, truer jobbsikkerheten til de alle fleste LO-medlemmer i industrien.

Dette bekymrer heller ikke LO – heller ikke at energipolitikken gradvis lar samfunnets sosialdemokratiske grunnstruktur forvitre. Massiv kraftutbygging ledet ikke bare til storstilt industrivekst med metallproduserende bedrifter over hele landet fra Lista til Finnsnes. Denne politikken førte også med seg en grunnleggende samfunnsomforming hvor husmenn, skog- og landarbeidere, fiskerbønder og titusener andre forlot armoden og fikk en ny og trygg fremtid for seg og sine på steder over hele landet hvor kraftforedlende bedrifter ble etablert.

Hadde dagens LO-holdninger vært rådende den gangen, ville Mo i Rana forblitt et stoppested på Nordlandsbanen og ikke en livs- og bærekraftig by med 26 000 innbyggere.

LO sponser Ap med store beløp og har fått Ap’s politikk som vederlag. Samfunnselitenes dyssosiale personlighetsforstyrrelser om Det grønne skiftet gjennomsyrer også LO-tenkningen. LO-lederen er svært opptatt av å løse en klimakrise som knapt noe medlem ennå har sett. Medlemmenes interesser, familieøkonomi og jobbsikkerhet har derimot lavere prioriteter.

Slik åpenbares også årsaken til at bare hver fjerde arbeidstaker nå er LO-medlem.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!