Et nødvendig utgangspunkt for å drive effektiv politikk er å forholde seg til virkeligheten slik den er, i stedet for slik man ønsket at den skulle være. Vi er ikke der i dag – og tirsdagens partilederhøring av statsminister Magdalena Andersson i SVT, viste med all ønsket tydelighet at verken hun eller partiet hennes har noen ambisjoner om å forlate den parallelle verdenen av enhjørninger, rosa sukkerspinn og vakre mål som Rosenbad regjeringskontor ser ut til å bestå av.

Fremfor alt nekter hun i det hele tatt å antyde at Socialdemokraterna har ansvaret for hvordan landet har utviklet seg i løpet av de åtte årene de (sist) har sittet ved makten. Intervjuet startet med tydelig statistikk: Siden 2017 har 1.889 skytinger funnet sted i Sverige og 262 mennesker har dødd i dem. Tallene gjaldt tirsdag, i dag er de allerede utdaterte.

«Sverige har blitt et land som er på topp i Europa når det gjelder gjengdrap og gjengvold. Hvorfor ser det slik ut?» spurte SVT:s Anders Holmberg. Det kunne ikke statsministeren svare på. Eller kanskje hun kunne, men hadde hun kommet med det samme svaret som en stor del av landets befolkning hadde levert, ville anklagene om rasisme fra Centern, Vänstern og Miljøpartiet aldri stoppet.

I stedet uttalte statsministeren at «forskere synes det er vanskelig å svare på det» – og det stemmer også, forutsatt at man kun lytter til svensk kriminologis nestor Jerzy Sarnecki og lukker ørene for alt annet. Sarnecki, som inntil ganske nylig hardnakket fastholdt at Sverige ikke er spesielt voldelig i det hele tatt (og hvis det var, ville det utelukkende skyldes rasisme og sosioøkonomiske faktorer) har nå begynt å mumle om en «voldelig subkultur» som av noen ufattelig årsak har oppstått nettopp i Sverige.

Den samme fullstendige overraskelsen over tingenes tilstand uttrykte justisminister Morgan Johansson, da han debatterte i Aftonbladet med Moderatenes rettspolitiske talsmann Johan Forssell. At Sverige er inne i en voldsspiral som er unik for den vestlige verden og at alle fengsler er overfylte, er ifølge justisministeren verken hans eget eller regjeringens ansvar, men «en fiasko for samfunnet».  Samfunnet, det er deg og meg, det.

Ser det bedre ut i Norge, da? Nei dessverre ikke. Statsminister Jonas Gahr Støre og Erna Solberg er rørende enige om at det grønne skiftet må fortsette – selv om det bokstavelig talt betyr å drive nasjonen og befolkningen i graven. Også her er det du og jeg som forventes å betale prisen for de ideologiske beslutningene. Ikke beslutningstakerne.

Tillat meg å spørre: Forstår de ikke, bruker de aktiv innsnevring eller lyver de rett og slett?

Sannsynligvis en kombinasjon av de tre. Våre politikere har nemlig én ting til felles, at de har lykkes i å skape en privilegert verden for seg selv, hvor de vet at de selv ikke vil lide konsekvensene av deres egne politiske beslutninger. Går bedriften din konkurs på grunn av strømprisene? Tør du ikke lenger gå ut med hunden på kveldene? Må du velge mellom å kjøpe mat eller ha varme i huset i vinter? Trist for deg. Det er prisen man må være villig til å betale for at politikernes ideologiske prosjekter skal presses gjennom.

Fra sine seter i elfenbenstårnene kikker våre folkevalgte ned på verden nedenfor, men på avstand er detaljene beleilig uskarpe: «Det er ikke så ille der nede, er det?» Men så ille er det. Dessverre vil ikke våre politikere forstå det før den dystre virkeligheten har tygget gjennom selv de solide elfenbensfundamentene til deres egne tårn.

Folkets eneste trøst i den situasjonen er at virkeligheten er det virkeligheten er. Virkeligheten kan ikke stenges ute, relativiseres bort eller les bort. Selv ikke den mest polerte politiker klarer det. Det blir en PONOR, et «point of no return», når folket ikke lenger vil la de som bærer ansvaret slippe unna, til tross for all medietrening og alle polerte argumenter. Den samme dystre virkeligheten som nå sluker vår moderne velferd og levestandard med glupende appetitt, har derfor allerede begynt å gnage i elfenbenstårnene. Nå er det bare et spørsmål om tid. Hvis våre politikere ville stoppe opp og føle, ville de merket at selv deres trygge grunnlag har begynt å svaie merkbart.

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!