I går økte Ofgem energitaket fra £1971 til £3500 pund per år fra 1. oktober. Samtidig advarer analytikere om ytterligere økning til over £5000 i januar og mer enn £7000 i april. Det er i så fall omtrent en seksdobling på litt over et år.

Energitaket setter en øvre begrensning for hvor mye energiselskapene kan kreve for sine leveranser.

Samtidig forventer The National Institute of Economic and Social Research at inflasjonen vil øke raskere enn tidlig forventet, og holde seg på et høyt nivå frem til september 2023. Finansselskapet Citi anslo nylig at inflasjonen i Storbritannia vil bli på over 18 prosent på nyåret på grunn av de skyhøye energiprisene.

Dette vil ramme de britiske husholdningene hardt, skriver The Times.

Ytterligere 2,2 millioner husholdninger forventes å gå tom for sparemidler innen 2024, noe som tar det totale antallet som står overfor drivstofffattigdom til mer enn 6 millioner.

Sjefen for Ofgem, Jonathan Bearley, gir Russland skylden. Men også britene har latt seg forføre av det grønne skiftet, noe som forsterker effekten. Finansminister Nadhim Zahawi foreslo nylig at husholdninger skulle redusere sitt energibruk.

– Realiteten er at vi alle bør se på energiforbruket vårt. Det er en veldig vanskelig tid.

Joseph Rowntree Foundation sier at energi kan bli en luksusvare kun de rike har råd til, mens fattige husholdninger må bruke 46 prosent av alle inntekter på energiregninger.

Martin Lewis, en forkjemper for forbruksbesparing, beskrev de økte kostnadene som en katastrofe og advarte om at liv ville gå tapt.

Også Londons ordfører Sadiq Khan uttrykte tidligere i august om en situasjon hvor briter må velge mellom å spise eller holde varmen, og enkelte vil ikke ha råd til noen av delene.  Siden dette har anslagene for energipriser økt merkbart.

We’ve seen nothing like this before.

We’re facing a winter where for millions it won’t be about choosing between heating or eating but tragically being able to afford neither.

This can’t happen. Govt needs to step in so that people can meet their basic needs. @BloombergUK pic.twitter.com/bZra2HMFuS

— Mayor of London, Sadiq Khan (@MayorofLondon) August 20, 2022

Dette er også dårlig nytt for norske forbrukere, siden vi er koblet direkte til det britiske energimarkedet med kabelen North Sea Link siden høsten 2021.

Liz Truss, som ligger godt an til å ta over som statsminister etter Boris Johnson, opplever press om å offentliggjøre flere detaljer om hvordan hun vil hjelpe britiske husholdninger. Truss og hennes forventede finansminister Kwasi Kwarteng har tegnet opp planer for milliarder av pund i støtte til de mest sårbare gruppene. Truss vil dog ikke komme med detaljer før etter ledervalget i De konservative er avsluttet 5. september.

Men når det er snakk om så mange mennesker som risikerer fattigdom, så vil antallet milliarder bli veldig høyt, hvis støtten skal ha noen effekt. Og middelklassen vil reduseres til underklassen, siden de ikke vil motta støtte, slik det ser ut nå.

Klimaboblen II: Ingen medier ville publisere debattinnlegg om klimakostnader

Vi må ta opp kampen

Tom Slater er redaktør i Spiked Online, og skriver at det er på tide at britene kjemper for en bedre fremtid.

Våre eliter fikk oss inn i dette rotet, bare vi kan få oss ut av det.

Seks år etter at Storbritannia stemte for å «ta tilbake kontrollen», føles det igjen som om ingen har kontroll.

De seks årene Slater nevner er selvsagt tiden som har gått siden britene stemte ja til å forlate EU.

Slater skriver at hvis ikke myndighetene øker støtten, vil halvparten av husholdningene risikere å havne i energifattigdom.

Samtidig opptrer regjeringen som rene zombier, kun opptatt av ledervalget som vil avgjøre hvem som skal bli britenes nye statsminister. Dermed fokuseres det kun på de 160.000 Tory-medlemmene som avgjør valget.

Labour har lovet husholdningene at de vil fryse prisen på energi i et halvt år, men det hjelper lite. Det er lenge til det neste parlamentsvalget, som kan bli avholdt så sent som 24. januar 2025.

Britiske borgere fremstår som passive tilskuere til katastrofen som er i ferd med å ramme Storbritannia, skriver Slater. Og politikerne virker å ikke ha noen planer for hvordan man skal komme ut av problemene som truer landet med kraftig økning av fattigdom. Samtidig virker de ikke villige til å erkjenne ansvaret for situasjonen.

Den britiske politiske klassen kan neppe klandres for Putins invasjon av Ukraina, men de kan klandres for politikken de førte som har gjort oss så utsatt for denne nåværende krisen. Dette øyeblikket er som sammenbruddet av deres mislykkede politikk.

Og den grønne ideologien som forpester deler av Europa og Vesten, rammer selvsagt de fattige hardest, men samtidig avskaffer man middelklassen som er selve grunnlaget for de fleste demokratier.

Billig, pålitelig og sikker energi er det vår sivilisasjon er bygget på. Og likevel har Storbritannia og mange vestlige stater de siste tiårene hengitt seg til energipolitikk rettet mot det dyre og upålitelige – en handling med ekstravagant grønn dydssignalering på bekostning av de fattigste i samfunnet.

Mens Portugal og Spania har valgt en helt annen politikk. Også Frankrike, til en viss grad. Det er rene løgner når våre politikere sier at det ikke er mulig.

En serie av britiske regjeringer har oversett britenes mulighet til å produsere egen energi.

De enorme reservene av skifergass under føttene våre har blitt uutnyttet, da toryerne ga etter for en uhellig allianse av greener og NIMBYister. Først nå er regjeringen i gang med atomvåpen og flørter igjen med  fracking.

Siden elitene og politikerne ikke er til å stole på, må britene selv ta initiativet. De må engasjere seg og demokratisere energispørsmålet, og dette betyr selvsagt et tydelig oppgjør med å prioritere det grønne skiftet selv om det raserer britenes levestandard.

– Du kan ikke argumentere for at energiprisene skal økes, for deretter gråte krokodilletårer når folk ikke har råd til å betale regningen, skriver Slater.

Vi trenger en politikk med vekst og overflod. Vi må forsvare billig og pålitelig energi ikke som et nødvendig onde, men som et gode i seg selv, som grunnlag for det gode liv og for menneskelig fremgang.

Det er ikke bare de grønne elitene som må bekjempes, men alle klimahysteriske politikerne som har spilt med, og mediene, hvor The Guardian kanskje har vært det verste eksemplet, som krevde av alle sine skribenter at alle saker om klima skulle inneholde ordet «klimakrise».

Briter, som oss nordmenn, er på vei inn i våre verste kriser på mange tiår. Mange bedrifter vil gå konkurs. Pubene kan forsvinne. Bøndene vil slite.

Selv strømstøtte hjelper ikke når man mister jobben, maten blir svindyr eller forsvinner, og man mister arbeidsplassen fordi man jobber for en bedrift som ikke har råd til energi.

Allikevel kan vi ikke gi opp. For man kan ikke akseptere en situasjon hvor energiprisen er høyere enn familiens totale inntekt, noe som nå kan bli en realitet i flere europeiske land.

Selv midt i denne forferdelige nåtiden, må vi kjempe for en bedre fremtid – noe våre uvitende eliter tydeligvis ikke er i stand til å levere.

Når vil norske politikere forstå at vi ikke kan redde hele verden? Når vil britiske politikere forstå at de må ta ansvar for den katastrofale situasjonen landet er i ferd med å havne i?

Allerede har briter startet så smått å gjøre opprør, ved å true med og unnlate å betale regningene.

Fler enn 118 000 mennesker har signert en «Ikke betal»-begjæring som lover å kansellere direkte debiteringer for energi fra 1. oktober hvis en million husstander registrerer seg innen den datoen, med mindre regninger reduseres til et «overkommelig» nivå.

Det store spørsmålet nå er: Når kommer de voldelige opprørene?

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!