NYTTELØST: For CIA-offiseren Lon Augustenborg var det nytteløst å kjempe mot da Putins kameratgjeng fra Leningrad KGB slo til mot familiens Lada på en skogsvei utenfor byen, søndag 11. september 1983. Med et våpen rettet mot brystet og rullende TV-kameraer (se venstre billedkant) var formålet innlysende: Arrestasjonen skulle utnyttes i den pågående propagandakrigen mot Vesten. Mannen til venstre (delvis bortvendt) kan være Viktor Cherkesov, som tilhørte Putins indre krets inntil han falt i unåde og forsvant fra det offentlige bildet i 2016. Han var da general, og bar Den røde stjernes orden for arrestasjonen av Augustenborg. Foto: KGB-archives / Kiev.

Lenge før daværende major Vladimir Putin og hans medsammensvorne i KGB gjennomførte det økonomiske plyndringstoktet som for alltid skulle forvandle Meyer Lansky, Scarface, Ali Babas røvere, Pablo Escobar, Jesse James og Long John Silver til bifigurer i kriminalhistoriens skrekkabinett, var hans største bragd arrestasjonen av USAs visekonsul i Leningrad, CIA-offiseren Lon Augustenborg, hans hustru Denise og deres 14 måneder gamle datter Amanda.

Til nå har ingen visst at den røslige tidligere politimannen fra Los Angeles var blitt håndplukket som føringsoffiser for kapteinen på et sovjetisk spionskip med base i Baltikum og hele Atlanteren som operasjonsfelt – og med adgang til mange av den røde marinens vitale hemmeligheter. I skyggene opererte den norske militære etterretningstjenesten: Rekrutteringen av kaptein Ivanov hadde få år tidligere skjedd i Buenos Aires av hordalendingen Leif Eikanger, en av E-stabens fryktløse veteraner.

Overvåking og trakassering

Søndag 11. september 1983 var en tradisjonell høstdag i Leningrad: grå og gledesløs som kommunismens ideologi, elven Neva som en sakte flytende kloakk og Kazan-katedralen som en mørklagt dom over tro, håp og kjærlighet.

Da Lon Augustenborg utpå formiddagen satte seg bak rattet i familiens Lada med hustruen Denise og babyen Amanda i baksetet, var formålet tilsynelatende fredelig: familien skulle på søndagstur til konsulatets datsja i det gamle finske ferieparadiset Terijoki innerst i Finskebukta, en times kjøretur nordvest for byen. Etter fortsettelseskrigen var finnene blitt tvunget til å avstå Terijoki til Stalin. Det meste av fortidens glamour var borte, og badebyen var omdøpt til Zelenogorsk – med Lenin i bronse og betong som nytt blikkfang i sentrumsparken.

SØNDAGSTUR: Denise Augustenborg laster inn i bilen, som ligner en sovjetisk Lada, forenklet og bygd i Sovjetunionen fra 1970 i et samarbeid med Fiat. Overvåkingsfoto: KGB archives / Kiev.

«Vi var under permanent og åpenlys overvåking», fortalte Augustenborg. «Fra veggen i vår leilighet i tredje etasje var en kabel spent over gaten til en naboleilighet der lysene aldri ble slokket. Vår fryseboks ble gjennomsøkt. Da vi kom hjem, løp vannet fra åpne kraner i badeværelset. Familiens lille hund ble sparket, og juletreet veltet. Vi ble rett og slett trakassert.»

KGBs intense overvåking gjorde at konsulatets ansatte levde under et permanent mentalt press. Et opphold på landstedet inne i furuskogen ville gi alle et kjærkomment pusterom. Augustenborg hadde i tillegg et sekundærformål med kjøreturen: han skulle tømme en død postkasse som lå i et tett bevokst område like ved landeveien fra Leningrad til Zelenogorsk.

Kaptein på spiontråler

I henhold til de sparsomme opplysningene som er frigitt, var postkassen blitt fylt av kaptein A. Ivanov, en sovjetisk marineoffiser som tjenestegjorde som skipper på en av landets spiontrålere.

SPIONSKIP: Sovjetunionen hadde mange titalls fartøyer som lignet fiskefartøyer, men som i realiteten var utrustet med avansert elektronisk lytteutstyr over og under vann. De fulgte landets enorme fiskeflåte på alle verdenshav og ble brukt til signaletterretning og overvåking av allierte marineøvelser. Bildet viser spionskipet «Linza», som overvåket NATO-øvelsen Northern Wedding i Norskehavet i 1986, og som tilhørte den såkalte Okean-klassen. Foto: US Department of Defense / Wikimedia Commons.

Sovjetunionen hadde i samarbeid med østblokkland som Polen, Bulgaria og Øst-Tyskland i 1970-årene bygd en havgående flåte på mer enn 3000 fartøyer. Snurpere, linebåter og trålere av ordinær størrelse samarbeidet med hjelpefartøyer og fabrikkskip på 20–30.000 tonn og drev systematisk rovfiske på alle verdenshav: sild, torsk og annen hvitfisk i Nord-Atlanteren, makrell ved Afrikakysten, hake utenfor Argentina, størje og tunfisk i Stillehavet. Spiontrålerne fulgte de røde flåtene fra Røst til Doggerbank, gjennom Kanalen og sørover langs Afrikakysten til Accra, Conakry og Luanda. Utenfor Newfoundland ble The Grand Banks plyndret, og hammeren og sigden prydet sotspyende skorsteiner fra Habana til Buenos Aires og Ushuaia. I svermen av rustne fiskefartøyer seilte spiontrålerne med antenner og sensorer i full beredskap, rede til å suge opp ukjente radiosignaler fra eteren. Enhver offiser fra Sovjetunionens anonyme flåte av spionskip var derfor en potensiell kilde for militær informasjon av den ypperste verdi for alliert etterretning. Lister over prioriterte mål og frekvenser, koder og chiffere, analyser og toktrapporter representerte et potensielt kikkhull inn i det kommunistiske gerontokratiets paranoide verden.

LEDER I 18 ÅR: Leonid Bresjnev slik han så ut i 1972, ti år før han døde i 1982 etter 18 år som leder for Sovjetunionens kommunistparti. Han ble fulgt av Andropov som døde vinteren 1984. Foto: Nederlands nasjonalarkiv / Fotocollectie Anefo / Wikimedia Commons.

Rekruttert i Buenos Aires

En klikk i Kreml av aldrende og sykdomssvekkede menn med partisekretær Bresjnev, KGB-sjef Andropov og forsvarsminister Ustinov i spissen kontrollerte fortsatt om lag 10.000 kjernefysiske våpen og kunne på et øyeblikk forvandle store deler av verden til en rykende radioaktiv ruinhaug. Enhver informasjonsbit kunne derfor bidra til puslespillet som hver dag ble satt sammen av Vestens etterretningstjenester i et forsøk på å forutsi hva Sovjetunionens oldinger tenkte, fryktet og planla.

Da Eikanger og hans sjef, den begavede og intrikate Trond Johansen, mottok at tips fra POT om at kaptein Ivanov var misfornøyd med sovjetsystemet og fremsto som et mulig rekrutteringsobjekt, skydde de ingen anstrengelser. Hemmelige millioner ble tryllet fram. Eikanger fulgte spiontråleren fra København og Hamburg til vestkysten av Afrika, og derfra videre til Argentina på motsatt side av Atlanteren. Den endelige rekrutteringen skjedde i Buenos Aires, der Ivanov ble rekruttert som agent for E-staben – mot et betydelig pengebeløp i betaling.

Operasjonen gikk greit så lenge Ivanov var til sjøs. Klandestine møter kunne avvikles i havnebyer i hele det atlantiske bassenget. Problemet oppsto under lange perioder med avspasering i sjøkapteinens hjemby, Leningrad. E-staben hadde et meget begrenset apparat bak Jernteppet, noe som forklarte nødvendigheten av et samarbeid med CIA og Lon Augustenborg, som opererte i dekkstilling som amerikansk visekonsul i den gamle festningsbyen.

«Vi manglet folk på bakken», fortalte etterretningssjef Jan Ingebrigtsen til meg før han døde. «Siden amerikanerne mottok kopi av Ivanovs opplysninger i betaling for teknisk og annen assistanse, var det naturlig å la CIA overta.»

PROTESTER: Protester brøt ut over hele verden da en koreansk jumbojet med 269 personer ble skutt ned av et sovjetisk jagerfly nær Sakhalin etter å ha kommet ut av kurs som en følge av feilnavigasjon. Samtlige om bord ble drept, iberegnet 22 barn. Bildet er tatt 2. september 1983, og viser demonstranter utenfor Det hvite hus. Sovjetunionen benektet ethvert kjennskap til det inntrufne, og kalte maskinen et amerikansk spionfly. Foto: Wikimedia Commons.

Økende internasjonal spenning

Da Augustenborg i dagene før 11. september 1983 mottok signalet om at den døde postkassen var fylt, visste han at tømmingen ville bli et sjansespill.

Beslutningen i 1979 om å utplassere mellomdistanseraketter i Vest-Europa hadde utløst voldsomme protester og splittet de sosialdemokratiske partiene. De første Pershing II-batteriene ville bli operative i Bayern høsten 1983, og millioner forberedte seg på nye opptøyer, stimulert av KGB og sovjetiske medløpere i ulike organisasjoner.

Høsten 1980 vant Ronald Reagan presidentvalget i USA, og viste raskt at en hauk hadde rykket inn i Det hvite hus. Hans utspill om laservåpen og et rakettforsvar i verdensrommet – populært kalt Stjernekrig, Star Wars – stimulerte den nye sovjetlederen Andropovs frykt for at Vesten forberedte et kjernefysisk overfall. Fra vinteren 1983 var KGB i full alarmberedskap med ordre om å rapportere ethvert tegn som indikerte at krigsforberedelser var i gang.

Få dager tidligere, torsdag 1. september 1983, nådde den internasjonale spenningen bristepunktet. En koreansk jumbojet på vei fra Anchorage i Alaska til Seoul hadde etter en navigasjonsfeil kommet inn i sovjetisk luftrom over Sakhalin-øya. Avskjæringsjagerne som ble sendt opp, fulgte slavisk stående instruks, og åpnet ild med missiler. Da passasjerflyet brennende styrtet i Japanhavet, ble samtlige 269 om bord drept, iberegnet 22 barn.

NAVIGERTE FEIL: Kartet er utarbeidet av CIA, og viser hvordan det koreanske passasjerflyet kom inn i sovjetisk luftrom etter en navigasjonsfeil. Illustrasjon: US Gov / CIA.

Reagan, som visste at japanske lyttestasjoner satt med endelige beviser i form av radarplott og oppsnappet radiotrafikk, fordømte nedskytingen som en barbarisk handling. Andropov avviste på sin side ethvert ansvar for tragedien. Først da ugjendrivelig dokumentasjon ble presentert i FN i dagene rundt 5. september, erkjente Kreml hva som faktisk hadde skjedd. Talsmenn for Sovjetunionen fortsatte likevel å påstå at det koreanske flyet hadde utført et spionasjeoppdrag for å teste forsvarsverkene rundt Sakhalin, og stemplet det hele som en kriminell provokasjon, iscenesatt av CIA.

DET STORE HUS: Familien Augustenborg er bragt til bakgården til Det store hus, Leningrad KGBs beryktede hovedkvarter. Selv mange år senere skalv folk i redsel under filmopptak i bygningen. Det var som om historiens vold og brutalitet klebet seg til veggene. Foto: KGB archives / Kiev.

Putins venner slår til

Da Augustenborgs Lada midt under det politiske dramaet bremset opp foran veiskiltet som markerte den døde postkassen, hvilte søndagsroen over landskapet.

Først da hustruen Denise skrapet bort jord og løse kvister og løftet den begravde blikkboksen fra gjemmestedet, syntes omgivelsene å eksplodere. En håndplukket gruppe på 10-15 knokkelbrytere fra Leningrad KGB omringet bilen, tett fulgt av et TV-team. Denise ble nøytralisert, og blikkboksen som var pakket inn i babyteppet, beslaglagt. Ladaens frontrute ble smadret, og Lon hårdhendt dratt ut av førersetet – med en pistol rettet mot mellomgolvet.

TIL AVHØR: Lon Augustenbog føres inn til avhør etter arrestasjonen. Mannen som geleider ham, ligner sterkt på Nikolai Patrushev, som siden avanserte til FSB-sjef og nå regnes som Putins høyre hånd (ifølge den opposisjonelle general Oleg Kalugin var Patrushev tidlig på 80-tallet KGB-sjef i et distrikt utenfor selve Leningrad og engasjert i massiv overvåking av potensielle statsfiender, som våget å kritisere det døende regimet. Han er også nevnt som lokal leder for kontoret som etterforsket smugling og korrupsjon og tilhørte Putins vennekrets). Mannen i døråpningen kan minne om Putin selv, som den gangen var major og hadde arbeidet med overvåkingen av Augustenborg. Men Putin hadde giftet seg 28. juli 1983, tilbragt hvetebrødsdagene ved Svartehavet og reiste hjem via Moskva. Mye tyder på at han ikke hadde nådd tilbake til Leningrad da arrestasjonen fant sted. «Etter det jeg vet har Putin tatt atskillig av æren for det som skjedde», skriver Augustenborg i en email. «Jeg er blitt fortalt at han kjenner meg, men vi har aldri møttes etter det jeg kan huske. Hva som er sant eller usant, vet jeg ikke.» Foto: KGB archives / Kiev.

«Augustenborg tok med seg sin lille datter på et spionasjeoppdrag for at det hele skulle ligne på en fornøyelsestur ut av byen», rapporterte Pravda, som åpenbart brukte et manus forhåndsprodusert i Kreml. «Han spekulerte i Sovjetunionens menneskelighet og vår kjærlighet til barn.»

Ifølge avisen var det egentlige formålet med turen å hente boksen med papirer. Den var begravd i veikanten av kaptein Ivanov, som ble betalt for å røpe den sovjetiske marinens tekniske og militære hemmeligheter.

«Da bilen bremset og stanset like ved stedet der containeren var begravd, gikk ikke Augustenborg selv ut av bilen for å plukke den opp. Han sendte sin kone. Igjen brukte han Sovjetunionens iboende menneskelighet for å avlede oppmerksomheten fra det som egentlig fant sted. Han kjente til og utnyttet vår respekt for kvinner.»

Det underliggende budskapet var åpenbart. President Reagan måtte gjerne påstå at nedskytingen av det koreanske flyet var en barbarisk og umenneskelig handling med tap av 269 uskyldige liv, deriblant et stort antall kvinner og barn. Arrestasjonen av Augustenborg viste at Andropovs påstand om at det hele dreide seg om en kriminell CIA-provokasjon, var korrekt. Om de fant det nødvendig, nølte ikke amerikanerne med å bruke kvinner og barn til spionasjeformål.

IMMUNITET: Lon Augustenborg med Amanda på fanget påberopte seg diplomatisk immunitet og avviste alle anklager. Stående til venstre er sannsynligvis Nikolai Tokarev, en av Putins KGB-venner som er blitt oligark og nå styrer en milliardformue med penger tatt fra Russlands oljeselskaper, mens personen sittende til venstre sterkt minner om en annen lokal KGB-offiser og steinrik Putin-venn, Viktor Ivanov, tidligere styreformann i bl.a. Aeroflot og ulike våpenprodusenter. Foto: KGB archives / Kiev.

Mislykket dekkoperasjon

«Beslutningen om å gjøre arrestasjonen til et PR-jippo, var et forsøk på å slå tilbake mot verdens raseri over nedskytingen av det koreanske flyet og drapet på hundrevis av uskyldige passasjerer», sier Augustenborg i dag. «Russerne hevdet at KAL-maskinen var et spionfly. Pågripelsen en uke senere var et forsøk på å vise at CIA brukte uskyldige kvinner og barn for å kamuflere sine operasjoner.»

Det kyniske forsøket var lett gjennomskuelig og dømt til å mislykkes. Som sjefen for kontraspionasjen i Leningrad KGB, general Oleg Kalugin, erkjente i memoarverket Spymaster: «Vi gjorde alt vi kunne for å blåse opp arrestasjonen. Det hele var forgjeves. Vi druknet i en flodbølge av kritikk etter nedskytingen av det koreanske flyet.»

BEVISMATERIALE: Vesle Amanda fylte en bleie som i god byråkratisk ånd ble plassert på forhørslederens bord for eksaminasjon. Den hvithårede mannen som rynker på nesen over odøren, er etter alt å dømme general Feliks Kasarev (egentlig navn Felix Sutyrin) som i mange år var KGBs rezident i Helsinki, og i 1983 sjef for Leningrad KGB. Foto: KGB archives / Kiev.

I skrytelitteraturen er mye skamros blitt produsert om den skruppelløse juntaen fra Leningrad KGB, som siden tilegnet seg 35 prosent av Russlands nasjonalformue og sølte bort milliarder på privatfly, luksusyachter og herskapshus i en skala verden knapt har sett maken til siden Østens potentater hadde hals- og håndrett over deler av Eurasias landmasse.

Uten mål og mening

Oleg Kalugin, som i sin tid var KGBs yngste general, har etterlatt en annen og hardere dom over Putin og vennekretsen. Etter en nådeløs maktkamp innad i KGB-byråkratiet ble han i 1980 degradert og forvist fra Moskva til Leningrad som ny nestleder. Han havnet i et ormebol av intriger, korrupsjon og inkompetanse: «Da jeg først kom til Leningrad, hadde det lokale KGB om lag 50 aktive operasjoner i gang mot Sovjet-borgere som var mistenkt for spionasje», skrev han i boken Masterspy. «Jeg tar ikke for sterkt i når jeg sier at nesten samtlige var verdiløse. Ikke en eneste spion var blitt avslørt i de siste 20 årene før min ankomst – til tross for at millioner av rubler og tusenvis av arbeidstimer var brukt. Returen til min hjemby som KGB-general med ansvar for innenlands operasjoner ble en deprimerende og snuskete åpenbaring og forvandlet mitt liv på en grunnleggende måte. Jeg visste at det sto dårlig til, men det var først da jeg tiltrådte som angivelig nestleder i Leningrad KGB at jeg forsto hvor langt forfallet var kommet.

DISSIDENT: KGB-general Oleg Kalugin ble dømt til 15 års fengsel i Russland i 2002, og valgte å flytte til USA, der han gjentatte ganger har rettet kritikk mot KGB og Putin. Fra C-span video.

De lokale kommunistpampene fortsatte å styre og tuske til seg svære pengebeløp. De befolket sin egen bysantinske verden av privilegier og makt og trodde at skyggespillet og de døde slagordene hadde betydning for den økonomiske og politiske situasjonen, som stadig ble verre. Leningrad KGB alene sysselsatte om lag 3000 personer, hvor av halvparten fordrev tiden med å lese andres post og avlytte telefoner. Resten trakasserte dissidenter og ordinære borgere og drev en forgjeves jakt på spioner. Jeg kan med hånden på hjertet si at nesten alt vi gjorde, var fullstendig uten mål og mening.»

UTVIST: Lon Augustenborg, hustruen Denise og Amanda ble etter en dags trakassering plassert på et fly og utvist fra Sovjetunionen. Affæren skadet ikke Augustenborgs karriere. Han avanserte til stasjonssjef i Mellomamerika og avsluttet karrieren som leder for CIAs avdeling for kontraspionasje i Washington DC. Foto: KGB archives / Kiev.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!