Fargelagt versjon av Gustav Dorés tolkning av Jesu lignelse om tolleren og fariseeren i templet.

⁹ Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

¹⁰ «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. ¹¹ Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. ¹² Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ ¹³ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

¹⁴ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

(Lukas 18, 9–14)

Teksten om fariseeren som takket Gud for at han ikke er som tolleren, er ikke ukens tekst i kirkeåret, men med tanke på det som finner sted i debatten om salg av strøm til Europa, kan jeg ikke annet enn å ta tak i argumentasjonen til de som ønsker fortsatt salg. For når argumentene beveger seg inn på moralske standarder, er det ikke fritt for at en lengter tilbake til den tiden da besittelse av fornuft og reell forståelse av moral fortsatt var et krav til våre politikere.

Da Donald Trump var president i USA, gikk det knapt en dag uten at media eller politikere angrep ham på grunn av det de mente var hans lettvinte omgang med løgn. Vi forstår nå at de ikke var opptatt av moral. Hadde de gjort det, hadde de ikke akseptert all den løgnen vi nå får servert i debatten om årsaken til høye strømpriser. Sammenlignet med dagens norske politikere fremstår nemlig Donald Trump som en søndagsskolegutt.

Men verst av alt er kanskje påstanden om behovet for solidaritet. Det er vanskelig å argumentere mot kravet om at vi må være solidariske med et Europa i krise. Å bli stemplet som usolidarisk er ikke en hyggelig opplevelse. Men det går inn i rekken av en godt opparbeidet praksis. Sørg for å stigmatisere din politiske motstander som ekstrem, polariserende, kontroversiell, usolidarisk osv. osv., og du har vunnet debatten. Når ideologien trumfer fornuften, men resultatet tilsier at man burde hørt på fornuften, er det ofte lettest å ty til negative karakteristikker av sine meningsmotstandere.

Jonas Gahr Støre gikk så langt som å si at han ikke ønsket å være statsminister for et land som ville kutte de omdiskuterte strømkablene. Det handlet ikke om hva som var fornuftig for Norge. Det er som vi hører fariseeren si: Takk Gud for at jeg ikke er som disse «strømnasjonalistene».

Å vise solidaritet, eller å være solidarisk, betyr at man viser samhold eller samfølelse på tvers av gruppetilhørighet eller mellom individer.

Begrepet stammer fra sosiologien, og sosiologen Émile Durkheim skilte mellom mekanisk solidaritet, som er en solidaritet blant mennesker med felles karakteristika eller gruppetilhørighet, og organisk solidaritet, der spesialisering skaper en felles avhengighet: Produserer du aluminium og har god tilgang til billig kraft, er du som regel avhengig av andre for å få de nødvendige råstoffer du trenger.

Det er vanlig å sette solidaritet opp mot egoisme eller egeninteresse. Å vise solidaritet innebærer å ofre egen vinning for andres interesse. Og det er det siste som nok er vanligst i i dagens debatt, samtidig som vi finner innslag av både mekanisk og organisk forståelse av begrepet.

Men hvorfor skal vi ofre noe for Tyskland? Våre politikere får det til å høres ut som om strømkrisen er et resultat av forhold ingen er herre over. Men det er jo ikke tilfelle. Alle faktorer som bidrar til krisen i Tyskland, er et resultat av deres egne valg, enten det er valget om å gjøre seg avhengig av gass fra Russland, eller til ønsket om et grønt skifte. Og: De mener de er moralsk overlegne som har tatt disse valgene.

Vi bør rett og slett ikke støtte et land som ville gjort det samme en gang til. Tyskland er ikke en person som ligger forslått i veikanten og som trenger hjelp fra en barmhjertig samaritan. Og for det andre er det ikke Støre og co. som kjenner på resultatet av sin egen solidaritet, det er ordinære arbeidere og de svakeste blant oss. Det er rett og slett ikke fornuftig å hjelpe en nasjon som ikke er villig til å lære av sine feil.

For det fjerde bør vi stille spørsmål ved om det virkelig er et utslag av egoisme å prioritere egne borgere fremfor innbyggerne i andre land. En baker i Arendal fortalte at han ikke lenger tjente penger på driften, og han er ikke alene. Men han får ikke solidarisk støtte fra politikere som liker å pynte seg med vakre ord. Det er ikke mulig å forstå hvorfor det skal være mer moralsk å støtte den tyske jernbanen med billig strøm, enn norske bakere og andre bedrifter som står i fare for å gå konkurs. Men vi vet det første setter dem i et bedre lys internasjonalt.

Det er ikke en god egenskap å score moralske poeng på andres bekostning, men det er blitt så alt for vanlig blant dagens politikere. Vi har fått for mange fariseere som liker å opphøye seg selv og sin egen fortreffelighet.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!