Oslo ca 1960.
Statsminister Einar Gerhardsen (t.v.) og utenriksminister Halvard Lange sammen på taket av Regjeringsbygget.
Foto Billedsentralen / NTB

Det NRK-overførte partilederordskiftet fra Arendal torsdag åpenbarte nesten like mange løsninger på og forklaringer av strømpriskrisen som det var deltakere i debatten.

Ettersom flere debattanter var opptatt av å spare på strømmen, ville det antakelig ha vært et godt sparetiltak å slå av fjernsynet. Da ville folk både ha spart strøm og selv spart seg for den årlige kaklingen når Oslo-baserte eliter på denne tiden av året forflytter seg til Agder for å ventilere sine frustrasjoner.

Ordskiftet ble aldri avklarende. Fredrik Solvang hadde heller ikke sin beste kveld på jobben ved å vikle seg inn i selvmotsigelser og innfløkte forklaringer som hadde egnet seg bedre på trykk i Teknisk Ukeblad enn i TV sent på kvelden.

Debatten dreide seg om å mildne konsekvensene av en villet politikk i stedet for å gjøre noe fundamentalt med politikken som beriker staten, men utarmer familier, svekker næringslivet og velter bedrifter over ende.

Strømpriskrisen er ingen naturkatastrofe. Det dreier seg verken om følgene av en tyfon, tsunami, tørke, snøskred, syndflod, jordskjelv, istid eller ekstraordinære temperaturer. Kraftprisen ble dessuten kritisk høy lenge før Putin angrep Ukraina.

La oss slå det fast så ettertrykkelig at selv de mest tungnemme får det med seg: Prisen på elkraft er den uomgjengelige konsekvensen av en villet politikk – av Stortingets beslutning om å innordne Norge i EU-systemet for kraftprisfastsetting og av nye eksportkabler til Tyskland og Storbritannia.

Det sier seg selv at når strømomsetningen er fritatt for politisk styring, så ledes strømmen dit prisen er høyest – det vil si Kontinentet og Storbritannia. Og dermed følger norske priser etter. Kan det virkelig være så vanskelig å begripe dette? Selv vi som har gått på framhaldsskolen forstår at slike konsekvenser ikke er til å komme forbi når politikken er som den er.

Når de såkalte styringspartiene (kanskje vanstyrepartiene er mer dekkende) Arbeiderpartiet og Høyre avviser å gjøre noe med årsakene til priskrisen, vil det politiske ordskiftet avgrense seg til å avbøte virkningene, ikke avskaffe årsakene. Eneste håp er at Ap snur.

Rødt-leder Bjørnar Moxnes fikk inn en verbal fulltreffer på Jonas Gahr Støre da Ap-lederen tilbakeviste ønsket om makspris ved å hevde at «vi har hatt stater hvor staten har bestemt alt». Og Moxnes repliserte: – Ja, akkurat slik Gerhardsen gjorde!

Og ikke bare Gerhardsen: Også i Per Bortens, Trygve Brattelis, Odvar Nordlis og Kåre Willochs regjeringstid var det folkevalgte organer som fastsatte strømprisen. Vi var på 1970-tallet selv formannskapsmedlem i en mellomstor by på Østlandet. Det kommunale e-verkets tariffer ble bestemt av bystyret. Innkjøpt strøm, påplusset driftskostnader og avskrivninger pluss avsetninger til reserver og egenkapital ble prisen kundene skulle betale. Ingen tenkte på strøm som profitt.

Forandringen kom med Ap da partiet under Gro Harlem Brundtlands ledelse videreførte og forsterket Syse-regjeringens opplegg som gjorde et offentlig velferdsgode til børsnotert vare.

Vi ser nå opptakten til en interessant utvikling i Arbeiderpartiet. Motstanden mot dagens politikk slår åpent ut. Og det mest eiendommelige av alt: Nidaros Sosialdemokratiske Forum er under Trond Giskes ledelse blitt landets største Ap-lag. Folk strømmer til og melder seg inn i Arbeiderpartiet i protest mot partiets politikk – men med håp om etter hvert å endre politikken.

Det er noe hakkende galt med en politikk hvor folket, som eier kraftstasjonene gjennom offentlig eierskap, må kjøpe tilbake sin egen kraft gjennom unødvendige ledd. Kraftprisen bestemmes ute i Europa. Spekulanter får høkre med strøm folket eier og gjør den enda dyrere.

I brettspillet Monopol er det et kort med teksten «Deres hus og hoteller brenner – rykk tilbake til start!». Det er det også Ap bør gjøre – nullstille kraftpolitikken og gjenfinne seg selv.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!