Sosialdemokraten Lars Aslan Rasmussen er en av ytterst få politikere som gidder å håndtere problemene som islam gir opphav til. Når vi snart skal til valg, skal vi ikke forvente at andre enn Nye Borgerlige og Dansk Folkeparti har islamisering på dagsorden. De andre vil snakke om høyere eller lavere skatter, større eller mindre offentlig sektor og selvfølgelig tidens favoritttema – klimaet. Derfor er det befriende at Lars Aslan Rasmussen har skrevet følgende kommentar som svar på attentatforsøket på Salman Rushdie:

«Noen dager har nå gått siden det feige angrepet på Rushdie. Hatet mot ham skyldes bl.a at han har sagt at Koranen ble skrevet av menn. Jeg tror mange vil være enige i det, likevel levde han i konstant frykt for å bli drept når som helst. I alle disse årene har jeg ikke sett noen imamer, islamske kirkesamfunn eller foreninger som sier at han selvfølgelig ikke skal drepes for å si sin mening.

Selv om jeg sikkert visste at det ikke ville skje, hadde jeg så inderlig håpet at det skulle skje nå etter at han ble angrepet. Men nei, imamene spiller stille, og det er det egentlige problemet. For Rushdie er verken den første eller siste som islamistene vil drepe. Derfor er det på tide med en selvransakelse innenfor det islamske miljøet
Man må rett og slett, innenfor islam, kunne akseptere kritikk og møte ord med ord – og aldri med vold!!»

Sånt er ikke akseptabelt, og Lars Aslan Rasmussen har blitt møtt med en flom av de vanlige innvendingene som vi har hørt de siste 50 årene: Mannen er «populist» og derfor sinnssyk; Muslimer er mye uenige seg imellom og kan derfor ikke kuttes over hele linja; det er ingen årsakssammenheng mellom det som står i islams hellige bøker og det muslimer gjør; og til slutt klassikeren: All religion er dårlig, så hvorfor gjøre noe spesielt ut av islam?

Debatten viker ikke. Islams danske forsvarere – som dessverre inkluderer nesten alle journalister, akademikere og prester – lar seg ikke påvirke av hendelser eller argumenter. Det er derfor på tide å starte fra et helt annet sted: ikke i hva du tror islam handler om, eller hva du tror muslimer tenker, men i historien om islams virkninger. Så: hva pleier å skje med samfunn der islam vinner terreng? Her trenger vi ikke debattere, men kan holde oss til historiske fakta, og det korte svaret er at slike samfunn ender i barbari.

Vi kjenner innvendingene: Det gikk kjempebra da muslimene hadde makten i Andalusia – helt til det ikke lenger gikk så bra. Og hva med det muslimske bidraget til vitenskapen på 1200-tallet? Ja, og hvordan kunne det ha seg at hele denne antatte høykulturen gikk til grunne lenge før noen vestlending hadde satt sine ben på muhammedansk jord?

Hva tror den danske opinionseliten vil skje med Danmark når ummaen som bor her blir flere og sterkere år for år? De trenger ikke å tro fordi de kan vite.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!