EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og unionens «klimasjef» Frans Timmermans forbereder europeerne på å spare seg til fant i Brussel den 20. juli 2022. Denne klubben er det Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Erna Solberg vil at Norge skal gå inn i med hud og hår. Foto: Virginia Mayo / AP / NTB.

Energikrisen Europa befinner seg i, rammer både næringsliv og husholdninger og truer med å svekke vår verdensdel alvorlig både økonomisk og sosialt, ikke minst med tanke på de millioner av mennesker som vil slite med energiregningene når vinteren kommer. Potensialet for samfunnskonflikt og politisk ustabilitet er stort.

Hvordan kunne en verdensdel vi har tenkt på som noenlunde veldrevet og utvilsomt en del av den første verden, plutselig havne i et slikt uføre? Dessverre er premisset for spørsmålet galt. Europa er alt annet enn veldrevet, og det vi er vitne til nå, er konsekvensene av lang tids vanstyre.

Politikere og andre maktmennesker som kommenterer krisen vi er i nå, viser gjerne til Ukraina-krigen som den utløsende faktoren. Og det er rett nok at krigen har forverret situasjonen. Men krigen er bare det ekstra strået som truer med å knekke kamelens rygg.

Da Vestromerriket gikk mot slutten, så en historiker tilbake på tiden som hadde gått og oppsummerte essensen i statsmannskunst med det latinske uttrykket Si vis pacem, para bellum: Hvis du vil ha fred, forbered deg på krig. Dessverre var romerne blitt dekadente og lite lystne på å sende sine sønner ut i strid. Vestromerriket falt rundt hundre år senere.

Hvis vi spoler tiden frem til i dag, er det lett å innse at Europa ikke har vært forberedt på krig. Rent militært betraktet er det opplagt. De færreste europeiske land har et forsvar verdt betegnelsen. Men vår verdensdel har heller ikke vært forberedt på de formene for hybrid krigføring som i dag har overtatt mye av rollen som sammenstøtene på slagmarken hadde tidligere i historien. Dette fraværet av våkenhet og beredskap er skandaløst.

Hele historien til entiteten vi kaller Den europeiske union (EU) bygger da også på en idé om at land som handler sammen, ikke vil krige mot hverandre. Nesten all politikk i EU har vært bygget på en forutsetning om at det ikke kan bli krig. Forsøket på å gjøre unionen til en geopolitisk blokk med stor vekt, har vært ledsaget av troen på en slags global pasifisme, der handel og samarbeid skal føre til verdensfred.

Med Kinas og Russlands tydelige geopolitiske ambisjoner er denne politiske utopien i ferd med å falle fra hverandre.

Men en annen utopi gjenstår: forestillingen om at Europa skal bli et «karbonnøytralt» kontinent, og at resten av verden vil følge vår verdensdels eksempel.

Ikke noe annet har svekket Europa mer de siste årene enn «klima»- og energipolitikken. Den dypt irrasjonelle forestillingen om at verden vil gå under i et klimahelvete hvis vi ikke kutter utslippene av drivhusgasser lynraskt, har satt verdensdelen i en fullstendig prekær tilstand.

For det er ingenting her i verden som fungerer uten energi. Det samfunn som ikke har tilstrekkelige mengder av billig nok energi, produserer lite og lever dårlig. Det er ensbetydende med å være økonomisk og militært svak.

Det vet man godt i de fleste av verdens land, som ikke har opplevd vår velstand – og som vil torpedere alle ambisjoner om global «karbonnøytralitet» uansett hva de rike landene gjør. Men i et Europa som ikke lenger forstår hva dets velstand bygger på, har folk begynt å innbille seg noe helt annet. De innbiller seg at vi skal bli «klimavennlige» og rike samtidig, for det er hva våre ledere og deres klienter i næringsliv og propagandaapparat forteller dem fra morgen til kveld.

Slik verden er skrudd sammen, henter menneskeheten mer enn 80 prosent av energien den trenger fra kull, olje og gass, og Europa er ikke noe unntak fra de fossile energikildenes dominans. Energisystemet er i seg selv en stor og komplisert sak som det tar lang tid å endre, sånn at det ikke bare er å skifte energikilde over natten. Men de alternative energikildene må også finnes i tilstrekkelig omfang.

Det våre ledere i inn- og utland forsøker med «det grønne skiftet», er å forandre energisystemet raskere enn det som er mulig ved å ta i bruk energikilder som er altfor knappe til å dekke våre behov. Folk som ikke engang kan styre en pølsebu eller vedlikeholde vanlige samfunnsfunksjoner, skal altså utrette mirakler.

Ambisjonene er vanvittige, men de er ikke desto mindre helt dominerende politisk.

Likevel har vi bare sett begynnelsen på skadevirkningene. Det er først de siste tiårene at store europeiske industriland har begynt å avvikle fungerende systemer for energiproduksjon samtidig som de har forsøkt å erstatte dem med nye systemer basert på alternative energikilder.

Den som kaster et blitt på dagens Europa, kan rolig trekke den konklusjon at eksperimentet er mislykket. Det Europa som skulle redusere sin avhengighet av fossile energikilder, er i dag prisgitt import av fossile energikilder fra et Russland som er blitt en geopolitisk utfordrer og aggressiv krigsmakt.

Nedleggelsen av kull- og kjernekraft har skjedd raskere enn de alternative energikildene er blitt tatt i bruk, og slik er Europa blitt avhengig av å importere gass fra Russland – en naturressurs som europeerne har under bakken hjemme, men ikke vil utvinne fordi vi skal bli «karbonnøytrale» i det lange løp.

Hvis man skulle ha designet et opplegg for å svekke et Europa som det tross alt tar endel tid å ødelegge, kunne man vanskelig ha funnet på noe bedre enn det våre ledere har gjort mens de har vært blendet av illusjoner om at de gjorde noe genialt og verdensfrelsende. Hvis Moskva har finansiert klimaorganisasjoner, har de spilt kortene sine godt.

Men det aller største problemet er at våre ledere ikke ser at de fører verdensdelen ut i fortapelsen. Hvis de innså at de hadde rotet det til, ville det jo vært et visst håp. Man blir svakere av å gjøre dumme ting, men hvis man begynner å gjøre intelligente ting i stedet, er det mulig å gjenvinne tapt styrke.

Dessverre ser vi få tegn til intelligente valg. I den grad det skjer, som når Olaf Scholz vil utsette nedleggelsen av de siste kjernekraftverkene i Tyskland, skjer det høyst motstrebende. Det er tvert imot mange som nå tar til orde for å sette opp farten på «det grønne skiftet», for det er angivelig bare noe slikt som kan gjøre oss energiuavhengige av et fiendtlig Russland.

At forsøkene på å gjennomføre «det grønne skiftet» som vi har sett til nå, rent faktisk har gjort oss mer energiavhengige av Russland, ser ikke ut til å streife forværelset til hjernen på våre ledere.

Den tyske delstaten Nordrhein-Westfalens innenriksminister Herbert Reul sa nylig at energikrisen er i ferd med å skape nye samfunnsfiender. Document-leserne så straks tvers igjennom løgnen. Det forholder seg nemlig motsatt: Samfunnsfiendene som styrer oss, har skapt energikrisen – og de vil gjøre enda mer av det som har svekket oss.

Europa ødelegges kort sagt av sine egne ledere. Og disse ledernes forestilling om demokrati tilsier at de må bruke statens maktmidler til å beskytte seg mot borgernes høyst forståelige reaksjoner på deres vanstyre. På den måten ender det ikke godt.

Barth Eides advarsler er i seg selv et faresignal

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!