Norske medier har systematisk feilinformert om amerikansk politikk i årtier. Det er dekningen av Trump som får oss til å erkjenne at dette begynte lenge før ham. Man kan si at norske medier prøvekjørte propagandaapparatet mot en president som Ronald Reagan.

Et knep: Ta aldri ting i beste mening, dvs. som det det utgir seg for, forsøk alltid vri det til noe som taler til din dvs medienes fordel.

Reagan satt i studio, og mens de ventet og han ble bedt om en stemmeprøve, sa han: – Bombingen begynner om fem minutter.

Liberale medier gikk bananas. Her så de hvem Reagan virkelig var. De hadde hele tiden visst det. Nå avslørte han seg.

Dette var i 1984. I 2016 var disse metodene perfeksjonert, og amerikansk elite var blitt rikere og mer korrupt. Da en av deres egne skiftet side, fikk de et hat til ham som er blitt en besettelse. De skal ha has på Donald Trump, koste hva det koste vil.

Når Norge skal ta denne polariseringen på alvor, er det fordi den også finner hos oss. Du skal ikke skrape mye i overflaten før du ser parallellen på temaer som innvandring, islam og avnasjonalisering. Tilslutningen til EUs energiunion ser ut til å bli en vekker for mange.

Den som har hatt muligheter til å studere og skaffe seg kompetanse og innsikt, bærer et særlig ansvar. Det har Asle Toje. Fordummelsen av norsk opinion er blitt så massiv at folk forveksler den med trygghet. De som manipulerer opinionen, spiller kynisk på menneskelige behov.

Vi har gjennomlevd en uke der justisminister Merrick Garland sendte 30 FBI-agenter og noen jurister på uanmeldt besøk til Mar-a-Lago. Det er rimelig å anta de var på fisketur etter alt som ville kunne brukes til å kompromittere Trump, fortrinnsvis i en rettssak. Demokratene er desperate etter å stanse Trump så han ikke kan stille i 2024. Koste hva det koste vil.

Men regimet forregnet seg. Reaksjonen blant amerikanere var sterk. Også mange Demokrater reagerte.

David Brooks skrev i New York Times: «Did the FBI just reelect Donald Trump?»

Denne reaksjonen kom helt overraskende på FBI og justisdepartementet. De har misbrukt sin makt så lenge at de tror de nyter immunitet. Ingen er straffet for Russia collusion. Tvert imot. Nøkkelspillerne gikk rett inn i toppstillinger i Biden-administrasjonen. De har styrt landet slik at de synes som om de er ute etter å ødelegge det.

USA befinner seg i en konstitusjonell krise.

Ingenting av dette berører Asle Toje i en artikkel i E24:

Hvem blir USAs neste president?

Hvis det ikke var for signaturen ville jeg aldri trodd den var skrevet av Asle Toje. Den kunne vært skrevet av Liz Cheney.

Toje åpner med en utfordring til norske Trump-supportere:

Det er overraskende kort vei fra sunn skepsis til å tro på hva som helst. Ta norske Trump-supportere, for eksempel. Trump er åpenbart skjør. Han gnåler fremdeles om at han «vant» et valg han tapte med klar margin. Bevis på omfattende valgjuks glimrer med sitt fravær.

Det kommer ikke noe godt ut av å se det gode i en fyr som ikke er god. Trump nektet å anerkjenne valgnederlaget og øste opp supporterne, som stormet kongressbygningen. Presidenten gjorde ikke noe for å gripe inn. Dette er fakta, og de er diskvalifiserende.

Nei, det er ikke fakta. Enten er Toje uvitende og har fulgt dårlig med, eller han faller for fristelsen til å plukke billige poeng som gir applaus. Jeg trodde virkelig ikke Toje var ute etter smiger.

Hva får en intelligent person til å skrive noe så dumt? Toje kunne gjort en forskjell. Han liker å helgardere, ikke gå på planken. Men han kunne fortalt norske opinionsdannere at de midt i internasjonalismen er mer provinsielle enn noen gang.

I de blindes rike er den enøyde konge. Men mange i Norge har sett 2000 Mules.

Enkelte lar seg lure av feilinfo som Dinesh D’Souzas nye dokumentar «2000 Mules» der det hevdes at valget ble stjålet gjennom hundrevis av stemmesankere som hver dumpet mengder av poststemmer i dusinvis av valgurner i vippevalgkretser.

Men er det ikke rart at D’Souza ikke viser ett eneste eksempel på at en person leverer stemmer mer enn et sted, når han terper på at det er hva han har avdekket? Han er en provokatør som er ute etter å tjene penger på godfjotter.

Dette er like arrogant om den liberale eliten i USA. «Enkelte lar seg lure av feilinfo.» Hvem er godfjott her?

Saken er at ordskiftet har utviklet seg siden Thomas Hylland-Eriksens glansdager. Virkeligheten har forandret seg. Det kommer nye ideer fra USA, konservative ideer, men Toje later som de ikke eksisterer.

Han setter i stedet inn sin egen historiefortelling: Begge partier er like gjennområtne. Nei, de er ikke det. Demokratene er blitt revolusjonære og forsøker å erobre makten innenfra. Når vi ikke hører et pip om dette i norske medier, kan det være fordi de ser en stor fordel i en slik utvikling? Da vil makten være sikret på ubestemt tid, også for dem. Et autoritært, for ikke å si totalitært USA vil være en garant for at også den vestueropeiske eliten slipper å bekymre seg for bondehæren. Hvis den reiser hodet, vil den bli slått ned av SWAT-teams.

Skatteetaten har fått 80 milliarder dollar og skal ansette 87.000 mennesker, og i utlysningsteksten står det at de må være villig til å bruke deadly force. Skremmende. Toje nevner det ikke.

Republikanerne er splittet. Ledelsen er korrupt, men på grasrota lever det. Nå vinner «rene» Republikanere primærvalgene, til tross for undergraving fra toppen. Minoritetsleder Kevin McCarthy ga penger til en Political Action Committe som finansierte motstanderen til Joe Kent i delstaten Washington. Joe Kent har mange turer i Irak og Afghanistan. Han og kona vervet seg umiddelbart etter 9/11. Kona lærte seg arabisk på kort tid. Hun ble drept, og Joe sitter igjen med ungene.

Kent så råttenskapen i systemet og hvordan USA gjennomlever det Bannon kaller managerial decline, et styrt forfall.

Folk som Joe Kent vil slåss for republikken som en mektig klikk forsøker å ødelegge.

Dessverre ser vi samme utvikling i Norge: Vi står uten forsvar, legger oss ut med Russland, gir amerikanerne ekstraterritorielle rettigheter og er storspiller på energimarkedet. Alt skjer over hodene på befolkningen.

Det nye ved amerikansk politikk er at det dukket opp en ikke-politiker som talte deres sak og deres språk. Eliten merket folkets raseri og ble redde.

Twitter har nylig kunngjort at de iverksetter samme sensurregime som før valget i 2020: Twitter blokkerte New York Posts twitterkonto så ikke historien om Hunter Bidens laptop nådde velgerne.

Toje klandrer liberale medier for aldri å la være å håne Republikanerne, de har dermed selv skapt Trump-bølgen. Dette er selvsagt pinlig enkelt og rører hverken ved sammensvergelsen mot Trump eller det amerikanske folk.

Trump ble utsatt for en stor konspirasjon – Russiagate. Alle amerikanere har fått med seg det. Amerikanerne så at det ikke ble noe oppgjør og at de samme folkene nå bekler toppstillingene i Biden-administrasjonen. Når FBI begynner å raide den tidligere presidentens residens og har fullmakt til å ta med seg hva de vil, forstår folk hva de er ute etter: Det er Russiagate all over again. Denne gang vil de anklage ham for «seditious conspiracy», opprørsk konspirasjon eller de bruker spionasjeloven. Noe graverende, noe de kan kvele ham med.

Demokratene sitter på regimemediene og etterplaprer hverandre: – Ingen står over loven.

Men amerikanerne hører hva de virkelig sier: – Men det gjør vi. Vi er loven, og dere har bare å bøye nakken.

Amerikanerne har gått lei av å høre om 6. januar, de hører en tredje riksrett, ikke en høring. Opposisjonen er utelukket.

Terpingen på insurrection får dem til huske at USA begynte som en insurrection, mot den britiske kongen som ville skattelegge dem. Amerikanerne verdsatte friheten over lojalitet til kongen. De var villige til å ofre alt for friheten.

Demokratenes og elitens grenseløse korrupsjon og grådighet har klart å vekke noen av de samme følelsene hos den jevne amerikaner. De oppfatter at det er en ny insurrection på gang, og at det er deres historiske oppgave å bære den frem. For å redde republikken.