«Smaksdommerne» forstår ikke at det er Allah selv som fører kniven, den stakkars iraneren er bare midlet guden bruker. Derfor kan ingen troende muslim ta avstand fra mordforsøket. De kan gjøre det med munnen overfor de vantro, men i sitt hjerte fryder de seg over at Allah enda en gang har bevist sitt velde. Han er «akbar» (umåtelig stor).
Et helt vesentlig ledd i islam er også å skape «respekt» (= frykt) for guden ved hjelp av menneskeofring. Dette er urgammelt, og godt beskrevet av religionshistorikeren Walter Burkert i «Homo necans» (= Det drepende mennesket). Mennesker blir drept i skremmende ritualer for å øke gudens makt, og menneskenes frykt for ham, slik at de underkaster seg i ren fortvilelse. Guden er amoralsk, og derfor skremmende; han kan finne på hva som helst, mennesket har ikke noe annet valg enn full underkastelse, betingelsesløs kapitulasjon.
Derfor er Koranen full av besvergelser om at guden egentlig er «barmhjertig», men dette er ikke faktiske beskrivelser av ham, for mennesket kan ikke forvente at han alltid er barmhjertig, det er ment som trøstende inkantasjoner. Mennesket kan bare strebe etter å mildne hans reaksjoner og lojalt utføre hans påbud og ordrer. Da kan en mann håpe på å bli belønnet med det erotiske paradiset.
Ett sted skriver Burkert at presten etter det rituelle drapet av et dyr sier: «This deed was done by all the gods; I did not do it.» Han sammenligner med pilegrimsritualet under hajj i Mekka, der den rituelt rene pilegrimen dreper et offerdyr. Skikken er førislamsk, men Muhammad ibn Abdullah foretrakk å beholde den i sine ritualforskrifter.
