Kinas president Xi Jinping tar imot Kiribatis president Taneti Maamau i Folkets store hall i Beijing den 6. januar 2020. Foto: Mark Schiefelbein / AP / NTB:

Kina ser på Taiwan som en del av Folkerepublikken Kina og er klar på at de vil innlemme landet i fastlands-Kina. Det vi har vært vitne til i disse dager, med en enorm militærøvelse rundt Taiwan som svar på Nancy Pelosis besøk på øya, er at Kina vil vise verden at Taiwan tilhører Kina, og at de er i stand til å sette makt bak kravet om overtakelse av det demokratisk styrte landet.

Men Kinas ambisjoner om makt og innflytelse er større enn dette. Det er ikke å ta for hardt i at ambisjonene omfatter et stort antall øyer og enorme havområder i Sør- og Øst-Kinahavet, fjellområder i Himalaya på grensa til India, innflytelse i Arktis og hundrevis av mindre områder innen «belte- og veiprosjektet». Kina prøver å få innflytelse «overalt». De vil overta USAs rolle som verdens supermakt.

Det Washington-baserte nyhetsmagasinet The Diplomat, som dekker Sørøst-Asia og Stillehavsregionen, skriver:

Kina har blitt en av de største långiverne til utviklingsland gjennom sitt «belte og vei-prosjekt», som har til hensikt å øke handelen ved å bygge havner, jernbaner og annen infrastruktur gjennom Asia, Afrika og Midtøsten til Europa.

Når landene ikke klarer å betale tilbake lånene sine, noe som skjer, har ofte Kina sikkerhet i havnene, jernbanene osv. og skaffer seg slik fotfeste i land etter land. Gjeldsfelle-diplomati kalles dette (debt trap diplomacy.)

Tidlig i april undertegnet Kina og Salomonøyene en sikkerhetsavtale. Avtalen innebærer bl.a. at kinesiske marinefartøy kan legge til kai der, og at kinesiske styrker kan bli sendt dit for å beskytte kinesisk personell og viktige prosjekter hvor Kina er involvert.

Solomonøyene ligger vest for Papua-Ny Guinea i Stillehavet. Grafikk: TUBS / CC BY-SA 3.0 / Wikimedia Commons.

En lignende sikkerhetsavtale ønsker Kina å få til med andre Stillehavsnasjoner. The Guardian fikk tak i noen lekkede opplysninger fra forslaget til avtale som Kina hadde laget. Det viser tydelig at Kina ønsker å være mer involvert i handel og transport og ha militær tilstedeværelse i disse øynasjonene.

Salomonøyene var et av det mindretallet av land som anerkjente Taiwan, men høsten 2019 byttet de side og anerkjente Kina. Kina hadde sannsynligvis en finger med i spillet her. Det var en nødvendig forberedelse til avtalen som nå kom i stand.

Så besøkte Kinas utenriksminister Wang Yi heseblesende åtte land i Stillehavsregionen fra 26. mai til 4. juni. Han startet med Salomonøyene og sluttet med Øst-Timor. Og hva var hensikten med det? Jo, det var å få tilslutning til det avtaleutkastet han hadde med seg, som utvilsomt er til fordel for Kina ved at landet får innflytelse og fotfeste i regionen.

Når man vet at Kina tidligere har bygget kunstige øyer og utvidet små holmer, for så å bygge flystriper og anlegge militære installasjoner der, f.eks. på Paracel- og Spratly-øyene i Sør-Kinahavet, er det lett å tenke at de ønsker å gjøre det samme ved dette framstøtet mot selvstendige, små, men strategisk beliggende nasjoner i Stillehavet.

Satellittbilde av Fiery Cross Reef, en av Spratly-øyene der Kina har bygget en flystripe, den 3. mai 2020. Foto: SkySat / CC BY 2.0 / Wikimedia Commons.

Kina ønsker å tegne et nytt, geopolitisk kart i Sør- og Øst-Kinahavet hvor de ønsker å få fotfeste i flest mulige områder.

USA, Australia og New Zealand ble urolige av den kinesiske aktiviteten, for å si det mildt. Dette bekreftet at de holdt på å miste posisjonen som de største influenserne i Stillehavs-regionen. Frenetiske, diplomatiske møter og samtaler fulgte.

Nå lyktes ikke Kina helt med sin offensiv, selv om enda en avtale ble undertegnet, nå med Samoa.

Øst for Salomonøyene ligger Samoa mer sentralt i det sørlige Stillehavet. Grafikk: TUBS / CC BY-SA 3.0 / Wikimedia Commons.

Heller ikke vestlige land får lenger så lett spill som før. Stillehavs-landene gjennomskuer taktikken for å få mer innflytelse, og er lei av å bli ansett som brikker i et spill mellom stormaktene. Dette kom tydelig til uttrykk så tidlig som i februar, da USAs utenriksminister Antony Blinken besøkte Stillehavsregionen. USA signaliserer nemlig også at de er et Stillehavs-land. De kjemper for «a free and open Indo-Pacific» sammen med andre land i regionen.

The Diplomat skriver:

I løpet av Blinkens korte opphold på Fiji sa Fijis visestatsminister Aiyaz Sayed-Khaiyum rett ut til han at Stillehavs-landene var lei av å bli behandlet som «fly over-land …, små prikker sett fra flyvinduene av ledere som var på vei til møter hvor de snakker om oss heller enn til oss.»

Mellom Solomonøyene og Samoa ligger Fiji. Grafikk: TUBS / CC BY-SA 3.0 / Wikimedia Commons.

Blinken forsikret at slik skulle det ikke fortsette. Blant annet skulle USA gjenåpne ambassaden på Salomonøyene, som hadde vært stengt siden 1993. Kanskje også åpne ambassader i Tonga og Kiribati. Begge land anerkjente Kina i stedet for Taiwan i 2019.

Kiribati ser ut til å gli ut av den vestlige sfæren, hvor landet har vært siden 2. verdenskrig. Kina får innpass. Som nevnt anerkjente Kiribati Kina i stedet for Taiwan i 2019. Kiribati mottok økonomisk støtte fra Kina for å oppgradere en flystripe på Kanton, som er en av øyene. Kanton er sentralt plassert i Stillehavet, sørvest for Hawaii og USAs militærbaser der. Landet har ca. 120.000 innbyggere og har en av de største eksklusive, økonomiske soner (EEZ) i verden. Den dekker mer enn 3,5 millioner kvadratkilometer av Stillehavet. Så ja, dette er et lokkende fotfeste for Kina. Rett utenfor USAs stuedør, kan en si.

Kiribati ligger sørvest for Hawaii sentralt i Stillehavet. Grafikk: TUBS / CC BY-SA 3.0 / Wikimedia Commons.

Kinas bidrag møtte kritikk, og i mai måtte styresmaktene gå ut og forsikte om at dette var et ikke-militært prosjekt. Det var blant annet for å fremme turismen – sa de. Men det viser seg at Kiribati så langt i år har underskrevet mer enn ti avtaler med Kina, og nå i juli trekker landet seg fra Pacific Islands Forum (PIF), noe Kina sannsynligvis er fornøyd med.

Men på et møte i Pacific Islands Forum i slutten av mai klarte ikke Kinas Wang Yi å få tilslutning til planen han hadde med seg. Han dro likevel ikke tomhendt tilbake. Han hadde med seg flere bilaterale avtaler med de ti PIF-landene, noe som ble betraktet som en liten suksess.

Med rivaliseringen mellom Kina og land som USA, Australia og New Zealand om innflytelse og innpass på øystatene i det sørlige Stillehavet, kan fort en militær konflikt om Taiwan utvides til å handle om det regionale hegemoniet i Stillehavet.

Øystein Tunsjø, Kina-ekspert og professor ved Institutt for forsvarsstudier, sier det slik: «Man kan komme til et punkt der en militær konflikt med Kina ikke lenger handler om å beskytte Taiwan, men om det regionale hegemoniet i Stillehavet.»

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!