Året er 2014 og opposisjonen på Stortinget feirer gjennomslaget for elektrifisering av Utsiraformasjonen 200 km vest for Rogaland. Kakespiserene er Terje Aasland (i dag energiminister) fra Ap, Heikki Holmås fra SV og Jon Evang fra miljøstiftelsen Zero. Foto: Marte Christensen / NTB.

Strømkrisen som de siste årenes energipolitikk har påført Norge, har så smått begynt å vekke til live noen av de fungerende hjernecellene både i Arbeiderpartiet og Senterpartiet. På grunnplanet i begge regjeringspartier er det flere som tar til orde for å revurdere elektrifiseringen av sokkelen, og i Sp har selv parlamentarisk nestleder Geir Pollestad antydet at det er nødvendig å dra i nødbremsen.

For alle mennesker med teknisk innsikt er dette en no-brainer. Det behøves altså strøm for å drive en plattform til havs, og denne strømmen produseres normalt ved å bruke noe av gassen fra olje- og gassproduksjonen til å drive et bitte lite lokalt gasskraftverk.

For gassen som utvinnes, vil uansett bli brent der den havner, hva enten den brennes med sikte på strømproduksjon, oppvarming eller bruk i energikrevende industrielle prosesser. For den globale CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren er det knekkende likegyldig om den lille gassmengden det er tale om, blir brent i Tyskland, Italia eller i havet utenfor Norge.

Det regjeringspartiene, venstresiden og klimareligiøse i sin alminnelighet derimot ønsker, er å avvikle de bitte små gasskraftverkene på plattformene til havs, for i stedet å forsyne installasjonene der med elektrisitet fra land. En opplagt ulempe med denne løsningen er at man må bygge svinedyre strømkabler fra Norges fastland til tallrike plattformer på større eller mindre avstand fra kysten. Vi snakker her om en engangsutgift på mange titalls milliarder kroner.

Den finnes imidlertid en annen og mye større, permanent ulempe: For å forsyne sokkelen med strøm kreves det en mengde elektrisk kraft på minst 15 terawattimer (TWh). Med tanke på at den totale norske strømproduksjonen er ca. 155 TWh og det totale norske strømforbruket ca. 140 TWh, er altså elektrifisering av sokkelen i seg selv nok til å eliminere det norske kraftoverskuddet – som allerede er truet på grunn av de tykke eksportkablene til Tyskland og Storbritannia.

Ikke bare er de fleste toppolitikere uvitende om disse tekniske opplysningene, langt mindre ville de være i stand til å regne ut at elektrifiseringen av plattformene til havs ville kreve rundt ti prosent av den norske strømproduksjonen. De skjønner heller ikke de økonomiske konsekvensene av dette. Men for dem som kjenner loven om tilbud og etterspørsel, gir konklusjonen seg selv: Elektrifisering av sokkelen vil øke en allerede skyhøy strømpris. For de klimareligiøse er svaret på dette å bygge ut mer fornybar kraft, som om energisystemet lot seg forvandle på kort tid.

Dette åpenbare gjør imidlertid ikke noe inntrykk på olje- og energiminister Terje Aasland (Ap):

– Vi står fast på at vi ønsker å elektrifisere norsk sokkel. Det er viktig for fremtiden, for å få ned klimagassutslippene og sørge for at vi kan bruke fornybar energi.

Dessverre for Aasland vil elektrifisering av sokkelen øke klimagassutslippene fordi den virksomheten som er nødvendig for elektrifiseringen i seg selv vil øke dem, i alle fall i det korte løp.

Men heller ikke i det lange løp vil norsk alenegang redusere klimagassutslippene, all den tid de økonomisk stadig viktigere landene utenfor OECD, som omtrent samsvarer med alle de ikke-vestlige landene, ikke har noen alvorlige planer om å kutte i sine utslipp. De ønsker snarere å øke dem for å bringe sin velstand nærmere et vestlig nivå.

Aasland ordlegger seg som om virkeligheten var en helt annen:

– Hvis man stopper elektrifisering, og ikke tar hensyn til klimagassutslipp, så er det start på en avvikling som ikke vi vil være med på. Det er viktig at vi står fast på målene vi har kommet opp med, sier han.

Vi må altså piske oss selv til blods selv om resten av verden skulle avstå fra slike dumheter.

SV er enda mer dogmatisk enn Ap. På Geir Pollestads forslag om å revurdere elektrifiseringen i lys av energikrisen, reagerer SV-nestleder Torgeir Knag Fylkesnes på denne måten:

Han er krystallklar på at de ikke kan gi budsjettstøtte til en regjering dersom det ikke ligger an til at man når klimamålene for 2030.

– Det er totalt uansvarlig å ikke forholde seg til den største krisen vi står i, som skaper krise på krise på andre samfunnsområder. Det er ingen ansvarlig parti som kan gi støtte til en regjering som ser bort fra klimakrisen, og som ikke vil nå de målene vi har satt og som vi har forpliktet oss til internasjonalt, sier Fylkesnes.

I henhold til Knag Fylkesnes er altså mesteparten av verden totalt uansvarlig. Verden utenfor den klimareligiøse delen av Vesten er ikke engang enig i at klimaendringer utgjør «den største krisen vi står i, som skaper krise på krise på andre samfunnsområder».

Krisen vi står i nå, er nemlig ett hundre prosent politikerskapt. Folk får dårligere råd og bedrifter trues av nedleggelse på grunn av den menneskeskapte klimapolitikken.

Dette er umulig å innse for koko- og klimavenstre, hvori opptatt mesteparten av den tidligere høyresiden, for klimamålene er i praksis deres sharia, mens de politiserte og forvrengte sammendragene for politikere av Klimapanelets (IPCC) rapporter er deres koran. På Allahs plass finner vi en mytologisert «vitenskap», som i den grad den sammenfaller med det som kommer fra vitenskapelige institusjoner, i sitt vesen er antivitenskapelig.

Konsekvensen er uansett at den som avviser at verden befinner seg i en klimakrise, er like provoserende for klimavenstre som det er for islamister å avvise læren fra profeten Muhammed. I denne analogien er Knag Fylkesnes islamisten, mens Pollestad er den moderate muslimen som ikke helt tør å si at han har mistet troen på Allah, og kanskje ikke engang tror på at verden blir stekt i klimahelvete i år 2100.

Det eneste helvetet vi trenger å frykte i klimasammenheng, er derimot det som ville manifestere seg med innføringen av klima-sharia.

Hvis man skulle lete etter andre grunner enn de religiøse til å elektrifisere den norske sokkelen, kunne det vanskelig handle om noe annet enn signaleffekt, altså om at Norge skulle gå foran og inspirere resten av verden til å kutte sine egne, lokale utslipp av klimagasser. Å påvise absurditeten i slike ambisjoner overlates som en øvelse til leseren.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!