Nancy Pelosi kom, så og dro fra Taiwan, og dressmafiaen som styrer Kina rasler med sablene og øker maktkampen om Taiwan. Hvordan kan en liten øy på størrelse med Nordland fylke kan få en slik storpolitisk betydning? Det  fremstår nok som ganske gåtefullt for de fleste, så la oss kort belyse fenomenet. Det handler nemlig merklig nok ikke om territorum, men først og fremst om gammelt maktspill, penger…og mikrochips.

Forvirrende nok er Taiwan også kjent som «Republikken Kina» som ikke må forveksles med det gigantiske nabolandet, Folkerepublikken Kina – som altså mener Taiwan egentlig er en del av Kina og bør innlemmes i Kina. Den enda mindre øya Hong Kong ble innemmet i Kina i 1997 som «Spesiell Administrativ Region», men dette er en status som på ingen måte frister Taiwan. De frykter regimet i Kina, med all mulig grunn, og har i årevis forbredt seg på en invasjon. Men hvorfor skulle det plage USA?

Vel, historien er lang og kronglete, men helt siden den kinesiske revousjonen i 1949 har Taiwan vært en bastion mot kommunistpartiet i Kina. Og mens Mao gjorde absolutt alt feil, gjorde Maos kuomintang-motstandere mye riktig på øya bare 180 kilomter fra det kinesiske fastlandet: Kapitalflukt fra Kina, støtte fra USA, vellykket landreform, store utviklingsprosjekter og flittige borgere med høy intellektuell kapasitet gjorde øya til en internasjonal aktør innen verdenshandelen. Dette bringer oss til den industrigiganten TSMC. Har du aldri hørt om det selskapet? Vel, du er omgitt av produktene deres.

Taiwanske TSMC driver hverdagen din

Si hallo til Taiwan Semiconductor Manufacturing Company Ltd. TSMC er verdens viktigste leverandør av halvlederne, silisiumbrikker, databrikker, eller mikrochips om du vil, og ligger helt i forkant i utviklingen av produkter som er kritisk for dagens og morgendagens digitale produkter…og våpen. TSMC er estimert å produsere mer enn 90 % av verdens silisiumbrikker, og driver hele den digitale revolusjonen, samt alle moderne land og produkter – fra Tesla til telefoner. Hvordan i alle dager har lilleputtstaten Taiwan fått til dette?

Nøkkelen til suksessen har vært globaliseringen de site tiårene, basert på teorien om det komparative fortrinn. Det har gjort at land som USA har vært villige til å gi fra seg industri i bytte for…noe annet digitalt, moderne og kjempeflott som glimrer med sitt fravær. Kombiner dette med digitalaldrens eksplosive behov for mikrochips, en systematisk og målrettet politikk over lengre tid, i en stat hvor befolkningen har tradisjon for arbeidsmoral, lojalitet og flittighet, så har man en oppskrift på suksess.

Resultatet av dette er at mens myndighetene i USA, Kina og andre kontinenter har kranglet seg imellom, har lille Taiwan gjort sine ting i stillhet mens de har handlet med alt og alle gjennom tiår etter tiår. Helt til nå.

Globaliseringen gjorde Taiwan stort. Og de andre avhengige

Globaliseringen tok for alvor av i 1989 da jernteppet falt og hele verden skule forenes i fred og forbrødring. Men akkurat som advart hadde også denne politiske visjonen en farlig bakside: Mens Vesten ble tappet for industriabreidsplasser, vokste Kinas økonomi basert på deres endeløse hær av arbeidere som aldri kunne danne fagforeninger eller stå på krava.

Og mens veslige land ble mer og mer avhengige av global transport, globale løsninger (hva nå enn det måtte være) og globalt samarbeid, ble Kina, Russland og andre store aktører mer og mer opptatt av nasjonale interesser, nasjonal styrke og nasjonal kontroll – mens de styrket egen økonomi og militære styrker, og smilende snakket varmt om den «globale familien» i FN-fora. Det er noe kjent med den strategien.

Denne utviklingen innebar at vestlige land ble mer og mer avhengig av diplomati, samarbeid , ydmyhet overfor diktaturet i Kina, og ikke minst: Lave energipriser for å transportere mat og varer langveisfra. Man forstår rekkevidden av blindveien Vesten har kjørt seg inn i, når fisk fra Nord-Norge blir fraktet til Kina som som så sender oss fiskepinner i retur – og denne galskapen lønner seg. Alternativet ville vært at mitt barndoms kjære Andøya ville hatt 250 arbeidsplasser i fiskeforedling, og fiskepinner ville kanskje kostet oss 2 kroner mer.  Vi hadde skifabrikker, klesindustri og lagde både gummistøvler og lyspærer i dette landet før globalistene tok over. Nå lever vi av å ta mastergrader ingen har bruk for.

Globalismen har gjort NAV til hjørnesteinsbedrifter utenfor Oslo

Det var greit å legge ned norsk industri, for det skulle komme «nye og digitale jobber» De kom aldri, for de havnet også i Kina. Og Taiwan. Men globalistene nøyer seg ikke bare med visjonen om global forbrødring. De har også en visjon om å redde kloden fra en klimakrise med «grønn omstilling» og «Great Reset» hvor de skal omdanne vestlige land, til en helt ny type samfunn etter deres eget hode.

Dette er ganske illevarslende siden vestlige land var de beste og mest veldrevne i historien, men allerede har blitt totalt «omstilt» av de samme globalistene gjennom de siste 40 årene. Har de ikke satt nok igang nå? Burde de ikke heller reise til Afrika og «resette» afrikanske kaos-land til noe bedre? Gå og lek et annet sted? Anyways:

Hvordan det er. Ikke hvordan det burde være

Problemet med å styre land ut fra hvordan virkelighten ideelt sett burde være, i stedet for hvordan virkeligheten faktisk er, er at før eller senere biter virkeligheten deg i rumpa. Selvbedrag er det beste bedrag, og luftslott er lette og bygge, men farlige å flytte inn i. Og Taiwan har aldri begått den tabben – men de har hele tiden fryktet dressmafiaen som styrer Kina og som svelget Hong Kong. Derfor har Taiwan pleid omgang med USA tett og lenge.

Nå som energiprisene ødelegger global handel og Russland er på krigsstien, har også Kina blitt stadig modigere, mer krevende og mer sulten på makt og territorum – ikke minst fordi globalismens økonomiske frukter tillater en opprustning man knapt har sett maken til. Så hvorfor tar ikke bare Kina og invaderer lillputten Taiwan og overtar hele gullgruven?

Taiwans «silisumskjold» 

Fordi mikrochips ikke lengre er en handelsvare. Mikrochips har er et våpen i seg selv. En taktisk og strategisk nødvendighet som hverken USA eller Kina har råd til å ødelegge. Hvis noe går galt med Taiwans mektige chip-industri, så går hele den moderne verden i stå – og militærvesenet går i stå samtidig. Dette er en vare alle bare må ha. Maarud så Maarud som de sier i den norske chips-bransjen.

Brikke-fabrikkene ligger i hovedsak på en smal slette på Taiwans vestkyst, vendt mot Kina. De fleste er i nærheten av de såkalte røde strendene, som militærstrateger mener vil være ideelle landingssteder for en kinesisk invasjon. TSMCs hovedkvarter og en tilstøtende klynge av fabrikker ligger bare 12 kilometer fra kysten i Hsinchu, nordvest i Taiwan. Men å angripe kan bety at produksjonen ødelegges – og denne industrien er så viktig for verdensøkonomien at man sier et «silisiumskjold» beskytter Taiwan: Viktigheten av produktene, beskytter landet mot en kinesisk invasjon samtidig som det sikrer amerikansk støtte.

Begge supermaktene har blitt avhengige av den lille øya. Hvis et stadig mektigere Kina invaderer Taiwan og overtar TSMCs fabrikker, vil det sette USAs militære og teknologiske forrang i fare, ifølge Washington, og det vil ikke USA godta. Og for Beijing finnes det ingen garanti for at de verdifulle fabrikkene forblir intakte hvis de invaderer. I et intervju med Reuters bekreftet Taiwans økonomiminister Wang Mei-Hua denne underlige formen for «terrorbalanse» gjennom å slå fast at industrien er uløselig knyttet til øyas fremtid: «Det har ikke bare med økonomisk sikkerhet å gjøre. De thar også noe med vår nasjonale sikkerhet å gjøre.»

Taiwan føler seg likevel ikke trygge: I juli i fjor avholdt Taiwan en stor militærøvelse med titusenvis av tropper mot en simulert kinesisk invasjon på Taichung, vestkystens industriknutepunkt som er hjemmet til TSMCs Gigafab 15. Kina har på sin side innledet den største militærøvelsen noensinne i farvannene rundt Taiwan. Og det er ingen tvil om at USAs veike reaksjoner på Russlands annektering av krim, invasjon av Ukraina, og katastrofale rømming fra Afghanistan oppmuntrer Kina. USA fremstår som svakt og famlende. Men hvorfor oppretter ikke USA og Kina bare sine egen mikrochip-industri, i stedet for å krangle om øya?

Ingen rask løsning på floken

Både USA og Kina ønsker å bli mer selvhjulpne, men halvledere er helt i forkant av industriell kompleksistet, og er ikke noe man får til bare fordi politikere har lyst. USAs og Kinas teknologiske nivå er et tiår eller mer bak Taiwan på flere viktige områder, og i følge analytikere forventes ulikheten å øke i løpet av de neste årene.

Derfor har Washington overtalt TSMC til å opprette en fabrikk i USA, og vil bruke milliarder av dollar for å hente igjen det tapte, akkurat som Kina også ønsker – noe som igjen viser hvilket katastrofalt feilgrep globalisering fakisk er: Det fungerer fint så lenge alle er venner, ingen vil utnytte situasjonen, og det er endeløst med billig energi tilgjengelig for å frakte varer verden rundt.

30 år etter at Muren falt, har alle disse tre faktorene sviktet. Virkeligheten er nemlig vanskelig å spå, og enda vanskeligere å styre.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!