Statsminister Jonas Gahr Støre under verdikampen i fotball på Ekebergsletta i Oslo den 3. august 2022. Foto: Beate Oma Dahle / NTB.

En defekt ved de fleste debattene om strømsjokket i Norge er mangelen på tall som gir oversikt over denne viktige delen av det norske energilandskapet. Med slike data på bordet blir bildet straks klarere.

Bildet viser kort fortalt at eksporten av strøm fra Norge gir husholdningene ekstrautgifter som er mye større enn ekstrainntektene som eksporten gir landet.

La oss se hvordan, men først rekapitulerer vi noen viktige måleenheter.

Måleenheten for elektrisk energi som de fleste betalere av strømregninger er vant til, er kilowattimer, som forkortes kWh (av og til også kWt). Én kWh er energimengden som tilsvarer én times effektforbruk av én kilowatt (kW), som altså er ett tusen watt – gitt at prefikset kilo (k) betyr tusen. En elektrisk varmeovn har typisk et effektforbruk på 1 kW. Står denne på i én time, har man brukt 1 kWh.

Norges ca. 2,5 millioner husholdninger bruker til sammen rundt 40 terawattimer (TWh) på ett år. Tera-, sa jeg? Hvor mye er det? Prefikset tera (T) betyr 1.000.000.000.000, med vitenskapelig notasjon angitt som 10¹², på folkemunne tusen milliarder (også kalt én billion).

Prefiksene giga (G) og mega (M) betyr på sin side henholdsvis 1.000.000.000 (10⁹, en milliard) og 1.000.000 (10⁶, en million). Hvis man leker litt med disse prefiksene kan man angi de norske husholdningenes samlede forbruk på forskjellige måter:

40 terawattimer (TWh),
40.000 gigawattimer (GWh),
40.000.000 megawattimer (MWh),
40.000.000.000 kilowattimer (kWh).

Førti milliarder kilowattimer på de 2,5 millioner husholdningene, altså. Det betyr at en gjennomsnittlig norsk husholdning bruker omlag 16.000 kWh i året – store eneboliger mye mer, skoeske-leiligheter mye mindre.

Men det er ikke bare husholdninger som bruker strøm i Norge. Vi har også offentlige og private virksomheter, ikke minst den kraftkrevende industrien. I det siste har man også begynt med noe så dumt som å elektrifisere installasjoner på den norske sokkelen. Totalt er det norske strømforbruket på ett år ca. 140 TWh. Den norske strømproduksjonen er noe større, i et normalår ca. 155 TWh.

Før energi- og klimapolitikken gikk over styr, hadde altså Norge et komfortabelt kraftoverskudd, og prisen på elektrisk energi lå typisk på ca. 30 øre pr. kWh. Samhandelen med våre naboland Sverige og Danmark, begge med forholdsvis små befolkninger, rokket ikke nevneverdig ved prisene selv med høy overføringskapasitet (henholdsvis 3600 og 1700 MW). Til Finland, Nederland og Russland var overføringskapasiteten klart lavere (120, 50 og 700 MW), slik at eksporten dit var svært begrenset.

Med NordLink og North Sea Link til henholdsvis Tyskland og Storbritannia ble dette forandret. For første gang fikk vi utenlandskabler som både hadde en så høy overføringskapasitet som 1400 MW, altså til sammen 2800 MW, og dessuten gikk til Europas to folkerikeste stater. Det betyr at Norge i teorien kan eksportere opp mot 25 TWh i året – dvs. mer enn kraftoverskuddet – bare til disse to landene, som begge er interessert i å kjøpe uhorvelige mengder med strøm fra Norge.

På den måten er det norske kraftoverskuddet truet, og elektrisk energi blir et knapphetsgode også i vårt eget land. Som de fleste har merket, er resultatet en eksplosjon i strømprisen.

De som forsvarer uvesenet, viser gjerne til at Norge styrker forsyningssikkerheten i Europa, hvilket er en vits, all den tid EU produserer rundt 2700 TWh elektrisk energi i året, slik at Norge høyst kan bidra med i størrelsesorden én prosent ekstra, med mindre vi selv skal fryse og legge ned industrien. Alternativt mener de at et Europa som har verdens dummeste energipolitikk, styrker forsyningssikkerheten i Norge – den får tro det, den som vil.

Et annet argument i uvesenets favør er at Norge tjener masse penger på eksporten, og at disse inntektene kommer hele befolkningen til gode. La oss bruke litt tid på å tilintetgjøre det argumentet også.

For hvor mye strøm eksporterer Norge, og hva tjener vi på det?

I 1. halvår av 2022 eksporterte Norge 13,3 TWh og importerte 6,6 TWh, slik at nettoeksporten ble 6,7 TWh (tallene for 1. og 2. kvartal finnes her og her). Med denne farten nettoeksporterer Norge en mengde strøm i samme størrelsesorden som kraftoverskuddet (var det noen som ville ha enda flere utenlandskabler?).

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som ble offentliggjort 8. juli, viser at verdien av strømmen Norge eksporterte i dette tidsrommet, var på 18.536 millioner kroner, og importen 8753 millioner, hvilket gav et eksportoverskudd på ca. 9,8 milliarder kroner.

Om strømhandelen holder koken på denne måten også i 2. halvår av 2022, vil Norge takket være kablene sope inn ca. 20 milliarder kroner ekstra i år.

Er det en bra kompensasjon for radikalt økte strømregninger til Norges befolkning?

Nei, det er det ikke, og det kan vi påvise med litt enkel overslagsregning.

For hvis vi husker at norske husholdninger bruker 40 milliarder kWh i året, og vi antar at ca. 60 prosent av dem tilhører en strømregion hvor de er eksponert for europeiske strømpriser, vil Norges sønnafjelske befolkning ende opp med å betale en mye høyere pris for rundt 25 milliarder kWh, eller 25 TWh.

Med en strømpris på 30 øre pr. kWh koster 25 TWh rundt 7,5 milliarder kroner. Hvis prisen øker til to kroner, snakker vi om 50 milliarder kroner, en ekstraregning på 42,5 milliarder kroner. Med en strømpris på tre kroner, som i Sør-Norge i dag, blir det totalt 75 milliarder kroner, eller en ekstraregning på 67,5 milliarder.

Husholdningene skal altså betale et sted mellom 40 og 70 milliarder kroner ekstra for at eksportinntektene til landet skal øke med 20 milliarder. Og da har jeg ikke engang tatt i betraktning avgiftene – eller tatt høyde for en strømpris over tre kroner. I virkeligheten er tyveriet klart større, og potensielt mye større.

Ei heller har jeg sett på konsekvensene for næringslivet, som får sine rammebetingelser ødelagt, ikke minst den kraftkrevende industrien. Det er jo ikke så dumt å ha en jobb å gå til når man er strømkunde, med mindre vi alle kan få en normal lønn på NAV og slik forvandle oss til noen slags saudiarabiske prinser.

Det ovenstående er naturligvis bare en overslagsregning, men konklusjonen består også med variasjoner i tallene: Takket være utenlandskablene lopper staten befolkningen for mye mer penger enn den tjener på strømeksporten. Et godt prinsipp for handel er at den bør komme begge parter til gode. Det er ikke tilfellet her.

De norske politikerne har kort og godt gitt bort noe som ikke var deres eget, nemlig et nedarvet nasjonalt fortrinn i form av en stabil, sikker og billig kraftforsyning, og som et resultat av det bedrar de også befolkningen for kjempebeløp. I en bedre verden ville det finnes paragrafer man kunne bruke mot dette.

Facebook-gruppen «Vi som krever billigere strøm» har mer enn 600.000 medlemmer. Hvorfor står de ikke alle sammen fly forbannet utenfor Stortinget med krav om å få igjen det som er deres eget?

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!