Jonas Gahr Støre på Statsministerens kontor i Oslo 28. juli 2022. Foto: Beate Oma Dahle / NTB.

Energimarkedet i Norge er ødelagt fordi Norge med åpningen av de to utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia i 2021 eksponerte seg mye mer enn tidligere for energimarkedet i Europa, som fører det Wall Street Journal i januar 2019 passende kalte verdens dummeste energipolitikk.

Dette er i øyeblikket et akutt problem for næringslivet og befolkningen i Norge, der en rekke bedrifter trues av nedleggelse og mange husholdninger risikerer fattigdom. Situasjonen roper med andre ord på nasjonalt politisk lederskap, og da rettes blikket mot regjeringen med ansvarlig statsråd – om nødvendig også regjeringssjefen.

Men i stedet for å vise lederskap og love snarlig reparasjon av det ødelagte energimarkedet, gir statsminister Jonas Gahr Støre seg hen til å drøfte fordeler og ulemper ved to forskjellige varianter av én mulig teknisk løsning.

I et intervju med Støre som NTB har offentliggjort mandag morgen, gir statsministeren innsyn i regjeringens arbeid med saken:

Det er to ulike varianter av makspris på strøm som regjeringen nå vurderer, men begge variantene har sine ulemper, sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).

Makspris på strøm er ett av tiltakene som Olje- og energidepartementet har bedt om eksterne utredninger av. Utredningene skal etter planen være ferdige i august, og regjeringen vil etter det trekke konklusjoner.

Man kan spørre seg hvorfor det ansvarlige departementet med sine mange presumptivt kompetente ansatte trenger eksterne utredninger for å snekre sammen en energipolitikk som ikke raserer industri, landbruk og husholdninger. Og hvem er de eksterne som skal utrede? Det skulle vel aldri være de samme aktørene som hadde fucket opp situasjonen i utgangspunktet?

Men hvorfor i all verden begynte ikke departementet å utrede den saken allerede da strømprisen gikk rett til værs med åpningen av de to utenlandskablene den 27. mai og den 1. oktober i fjor?

Kilde: Nordpool. Grafikk: Document.

Statsministeren og departementene kan når som helst invitere personer med peiling på energimarkedet inn i sine kontorer for å høre deres syn på saken. Om de ringer Anders Skonhoft, Espen Gaarder Haug eller Kjell Erik Eilertsen, vil samtlige ganske sikkert vise tilstrekkelig samfunnsånd til å møte opp på dagen.

Når personene med størst peiling har uttalt seg, er det tid for å treffe beslutninger og iverksette dem. Slik burde i alle fall et reelt politisk lederskap fungere, skjønt dette er kanskje noe som ikke lenger finnes i vår verdensdel – noe som illustreres godt ved at det konservative partiet i Storbritannia nå må velge mellom to nokså ubetydelige kandidater til å flytte inn i Downing Street 10.

Så hva gjør Støre?

Han lover ikke å rydde opp, men å «håndtere» og «hjelpe til», og han unnlater å nevne den viktigste grunnen til at strømprisen har eksplodert:

– Krigen i Ukraina, høye gasspriser i Europa og lite regn har bidratt til den strømkrisen vi nå står midt oppe i. Regjeringen vil bruke de virkemidlene som trengs for å håndtere krisen, sier Støre.

– Vi vil gjøre det som er nødvendig, både for å sikre forsyningssikkerheten i Norge og for å hjelpe folk gjennom en tøff vinter med høye strømpriser. Makspris er ett av tiltakene vi vurderer, sier statsministeren.

Så begynner han å drøfte ulempene ved de to strategiene som er under utredning, som om han var en menig fagperson i et av departementene. Hør på dette:

Han forteller at det er to former for makspris regjeringen vurderer: Det ene er at det settes en makspris på prisen brukerne betaler, for eksempel gjennom en strømstøtteordning som dekker regningen over et visst beløp. Da får kraftprodusentene fortsatt betalt markedspris.

Den andre varianten er at det settes et tak på hvor mye kraftselskapene kan ta betalt for strømmen.

Ingen av løsningene er udelt positive, sier Støre.

Alternativ 1
– Ordningen vi har i dag, er i realiteten en slags makspris ved at den setter et tak og slår inn med 80 prosent støtte over det taket. I høst skal vi se på strømstøtteordningen sammen med SV og vurdere om den kan forbedres, sier Støre.

– Det finnes også motargumenter mot en slik ordning. Med en slik type makspris vil folk for eksempel ikke ha så sterke insentiver for å innføre enøktiltak i egne hjem, noe som også er viktig for å få nok og rimelig kraft i årene som kommer. Økte bevilgninger til strømstøtte må også vurderes opp mot andre gode formål på statsbudsjettet, sier Støre.

Strømstøtteordningen gjelder ikke næringslivet, og en makspris som omfatter næringslivet, må utformes på en måte som er i tråd med EØS-reglene.

Alternativ 2
Støre sier at regjeringen heller ikke utelukker det andre alternativet, altså et tak på hvor mye kraftselskapene kan ta seg betalt.

– Men det er ganske tunge grunner til ikke å innføre en slik makspris, sier Støre.

Støre sier det er tre gode argumenter mot en slik ordning:

Det kan redusere verdien av å spare vann i vannmagasinene, noe som kan svekke forsyningssikkerheten og øke faren for perioder med strømrasjonering.

Ettersom Norge i perioder må importere kraft, må maksprisen i så fall være så høy at vi faktisk får tilgang til strøm i utlandet, noe som kan drive kraftprisen opp.

– For det tredje finnes det eksempler fra land som har brukt makspris som viser at mange kraftselskaper kan gå konkurs når de må kjøpe inn kraft til høyere pris enn de kan selge til, sier Støre.

– Kan høres forlokkende ut
– Makspris høres enkelt og greit ut, og jeg forstår at mange synes det høres forlokkende ut. Men det er altså mange vektige grunner mot det, sier Støre.

– Derfor er det viktig at vi jobber grundig med dette, så vi unngår å gjøre noe som får konsekvenser vi ikke vil ha. Vi har bedt Statnett gjøre grundige vurderinger av dette, og regjeringen vil gå inn i dette med en gang det foreligger over sommeren.

Foruten garantier om at det ikke vil skje noe på lenge ennå, leverer ikke statsministeren annet enn tåkeprat. Hvis noen så til regjeringssjefen for å få et glimt av håp, gjorde de det forgjeves.

På den måten viser Støre at han ikke forstår sin rolle som landets øverste politiske leder, og dermed er han uunngåelig langt mindre i stand til å utøve den. Han kan ikke skjære igjennom mer politisk enn han gjorde på det ikoniske bildet hvor han bøyer en sag.

Årsaken er naturligvis at Jonas Gahr Støre egentlig ikke er Norges statsminister, han er en administrativ forvalter av en EU-provins som bærer navnet Norge. Og dermed er det også umulig for ham å peke på den mest logiske løsningen.

For gitt at det er den store overføringskapasiteten til de to viktigste utenlandskablene som har eksponert Norge for verdens dummeste energipolitikk, er den mest logiske løsningen å sette et tak på hvor mye strøm som kan eksporteres på denne måten. Det var fryktelig dumt å gi Norlink og North Sea Link så stor overføringskapasitet, men denne kan reduseres med et pennestrøk.

Men dette er i strid med EUs energipolitikk, som har gjort energi til en hvilken som helst annen vare, og bestemt at markedene ikke lenger skal være nasjonale, men kobles mest mulig sammen slik at strømmen kan flyte friest mulig.

Å gå imot dette er en rød linje for Støre, og akkurat den kattepinen er det han prøver å bullshitte sin vei ut av, der han setter embetsverket til å finne en nødløsning som består i å lappe sånn noenlunde på det energipolitiske rukkelverket som er laget i stand, slik at hverken velgerne eller EU blir altfor sure.

Senterpartiet i regjering burde ha vært garantisten mot et slikt uføre, men både glisemikkelen og kompaniet hans har latt seg kue. Den eneste i Sp-eliten som hittil har vist offentlige tegn til selvstendig intellektuelt liv, er Ola Borten Moe. Vi venter spent på fortsettelsen.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!