Kjell Skartveit og Helena Edlunds bekjennelser til kristendommen avføder reaksjoner. Det er naturlig. Kristus er ikke lenger det samlende symbolet for vår sivilisasjon. Han vekker motstridende følelser.

Noen blir provosert av at det kristne budskapet blir utlagt. Det er forståelig. Kristendommen er i vår tid blitt provoserende. Det er bare ett tegn på at vi ikke lenger er et kristent samfunn. Kristus sa det jo mens han levde: -Dere skal bli hatet for mitt navns skyld.

Det betyr at vi er blitt et hedensk samfunn, med alt hva det innebærer. Men de som synes det kan bli for mye forkynnelse er heller ikke bekvem med den merkelappen. Den vekker ubehag.

Men hva innbiller de seg? Tror de samfunnet er en a la carte?

Tidligere hadde vi beskyttelsen fra en stat, en kirke og et samfunn som var underlagt Gud. Det har vi ikke lenger. Så hvem skal beskytte oss?

Den nye hedendommen er ikke et resultat av Opplysningstid og modernitet. Hvis du tror det lever du på en illusjon. Et gammelt verdensbilde der kristendommen var noe partikulært og sært stilt opp mot en fremadstormende sekulær verden. Den tid er for lengst forbi. Nå er det undergangstoner i hører.

NRKs Simen Ekern rapporterte lørdag fra Venezia med sine problemer og sveipet innom et besøk han hadde gjort til isbreer i Alpene som forsvinner: -Det ga meg en følelse av undergang, sa Ekern.

Det er første gang jeg hører en relativt nøktern reporter snakke på lufta om «undergang».

Bak alt prat om «aldri har vi vært sterkere» etter Ukraina er det undergangstoner og de har kommet fort.

Alexandria Ocasio-Cortez sa for flere år siden at «verden ender om 12 år. Dette er vår tredje verdenskrig».

Denne type retorikk skaper et eget klima og alle krisene gjør folk psykisk ustabile. Stemningene ute blant folk er flyktige.

Det understreker at vi ikke velger våre omgivelser, heller ikke samfunnets grunnlag. Det er ikke noe som vil fortsette av seg selv. Noen må skape en tradisjon for at den skal vedvare.

Det er her Jesus kommer inn fordi han sier noe som ingen andre sier. Han er ubehagelig. Kristus må være ubehagelig, men særlig i vår tid.

Jesus et anstøtsstenen, det som forfølger deg, som ikke lar deg i fred. Vi mennesker vil helst slippe. Slik har det vært til uminnelige tider. Menneskene blir late og dorske i gode tider. Nå er de tidene ved å være slutt. Vi må forberede oss på store omveltninger. Strømkrisene, drivstoffprisene, inflasjonen er et varsel. Ikke bare materielt, mest fordi de er skapt av de samme myndighetene hvis jobb det er å ivareta våre interesser. Hvorfor jobber de mot oss? Det er dypt ubehagelig å ta inn over seg. Vi vil ikke, men vi må.

Det er dette som i Bibelen kalles prøvelser. Jesus ble sendt for å trøste oss, for at vi skal være medmennesker.

Han sier at han vil bygge med den stenen som byggmesteren har forkastet. Den skal være grunnstenen.

Det er en annen orden enn den vi tenker oss. I norsk kultur finnes denne sansen for det svake. Den kom inn med kristenretten. Einar Skjæraasen:

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Men det er helt andre vinder som blåser inn over dagens Norge og det er ikke akkurat mildhet og barmhjertighet vi ser.

I de mørkeste tidene blir menneskene nødt for å søke sammen og finne tilbake til det som varer.

Mørket forsøke å overvinne lyset, men klarer det ikke, for dette lyset lar seg ikke overvinne. Dette lyset kom til jorden og er her fremdeles. Men vi må finne det, søke det, så det kan finne oss.