Mahmoud Farahmand. Stillbilde: Wolfgang Wee Uncut / YouTube.

Muslimske organisasjoner taler ofte med to tunger og er dårlige allierte i forsvaret av samfunnet, mener stortings­representant Mahmoud Farahmand, som med det viser at Høyres stortings­gruppe ikke er helt uten intelligent liv. I en kronikk hos Nettavisen kritiserer Farahmand spesielt Rabita-moskeen for tilknytningen til Det muslimske brorskapet, som vil islamisere Vesten.

Bakgrunnen for Farahmands kommentar er muslimske organisasjoners kantete reaksjon på statsminister Jonas Gahr Støres nylige invitt til moderate muslimer om å ta avstand fra ekstremister, som har skapt negative reaksjoner til tross for at den var velment.

Det foregår en underlig og noe urytmisk ballett i norsk offentlighet. I samme åndedrag som islamske organisasjoner som Islamsk Råd Norge (IRN) og Rabita-moskeen tar avstand fra terrorangrepet 24. juni 2022, bruker de mediene til å advare mot islamofobi.

Den samme tendensen ser vi etter statsminister Støres formaninger om at moderate muslimer må «snakke ut mot både holdninger og handlinger».

Denne nokså uskyldige uttalelsen har bidratt til en del harme i de muslimske organisasjonene her til lands.

Som vanlig er talspersonene i disse organisasjonen forferdet over at ordene terror og islam/muslimer nevnes i samme setning.

Organisasjonenes opptreden skjer helt i tråd med strategien til Det muslimske brorskapet, observerer Farahmand:

Reaksjonsmønstre hos muslimske organisasjoner kan kanskje best forklares gjennom den franske islam-eksperten Gilles Kepels forklaring om fenomenet islamofobi. Kepel beskriver hvordan Det muslimske brorskap aktivt har gått inn for å bruke begrepet for å umuliggjøre all kritikk av islam og de politiske overbevisningene forbundet med denne religionen.

Den italienske islamistforskeren Lorenzo Vidino viser til den fransk-tunisiske forfatteren Naem Bestandji, som har uttalt at islamistene lenge har forsøkt å likestille religionen islam og rase. Dermed kan man anklage alle som kritiserer islam for å angripe individer.

Den samme oppskriften kan brukes igjen og igjen for å avspore ethvert tilløp til debatt om problematiske sider ved islam.

Disse organisasjonene er statsstøttede, men ikke sitt samfunnsansvar bevisst, skriver Farahmand, som peker på et tribalt adferdsmønster:

En rekke muslimske trossamfunn ser ut til å tro at deres hovedansvar er overfor egne medlemmer, og ikke samfunnet for øvrig.

Reaksjonen på terrorangrepet i Oslo den 24. juni var umusikalsk, fastslår Farahmand:

IRN var den aller første gruppen som fordømte terroren, og det er vel og bra, men det var ikke uten en klar advarsel om at vi måtte være varsomme med å peke på islam og muslimer som årsaken til denne terroren. Dette skjedde på samme dag som terrorhandlingen ble gjennomført av en islamist.

Farahmand går hardt ut mot Rabita:

Representantene fra Rabita-moskeen har ved flere anledninger vist en heller ytterliggående forståelse islam og tilnærming til det norske samfunnet.

Han nevner spesielt tilknytningen til Det muslimske brorskap:

Rabita er også en moské som tilhører Det muslimske brorskap, en organisasjon som i essensen ser for seg å bruke vestlige strukturer til å innføre islamsk lovgivning og basere samfunnet på islamsk tradisjon.

Organisasjoner som vil islamisere Vesten, er dårlige allierte i kampen mot ekstremisme, konkluderer Farahmand.

Men dette er altså alliansepartnerne det offisielle Norge tviholder på mer enn femten år etter karikaturstriden, da regjeringen tauet inn femten imamer til regjeringsbygget for å overvære den offentlige ydmykelsen av Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk, som hadde dristet seg til å republisere Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer

Kanskje er det fordi Farahmands familie stakk av fra den islamske republikken Iran at han ser så klart at Over-Norge har valgt å samarbeide med pyromaner om brannsikkerhet.

Uheldigvis for Farahmand vil han slite med det samme problemet i egne rekker. Et ungt medlem av Stovner Høyre reagerer ikke svært forskjellig fra de muslimske organisasjonene. Den islamistiske infiltrasjonen av Norge stikker dypt.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Kjøp Johan Westerholms bok fra Document Forlag!