Ilich Ramírez Sánchez, bedre kjent som «Carlos» eller «Sjakalen», har gitt et sjeldent intervju hvor han blant annet redegjør for sitt forhold til Mu’ammar Gaddafi og det spektakulære terrorangrepet i Wien 1975. 

Han var i flere tiår den mest ettersøkte terroristen i verden. Idag sitter han i fransk fengsel.

Carlos ble født inn i en velstående venezuelansk familie. Faren var en hengiven kommunist som hatet Vesten og mot sin kones vilje kalte han sin sønn opp etter Vladimir Iljitsj Lenin.

Allerede i ung alder engasjerte Carlos seg i militant politisk kamp og har tilstått at han første gang kidnappet og drepte noen da han var bare 15 år gammel.

Etter å ha blitt utvist fra universitetet sluttet han seg i 1970 til Folkefronten for frigjøring av Palestina (Popular Front for the Liberation of Palestine, PFLP) i Jordan. Sjakalen var direkte eller indirekte årsak til at over 1500 mennesker døde, de fleste mens han kjempet for PFLP.

Sjakalen Carlos fikk oppleve Jordans store offensiv i september 1970 mot palestinsk gerilja, noe som resulterte i opprettelsen av Svart september. 

Som medlem av PFLP kjempet Carlos på palestinsk side og terroriserte mål i Israel og Europa. Alle store etterretningstjenester prøvde å fange ham, men han gjemte seg i land som Syria, Jordan, Iran, Irak og Sudan og unngikk dem i tyve år. 

Han var tett på ledere som Saddam Hussein og Mu’ammar Gaddafi og som leiesoldat innen fagfeltet terrorisme samarbeidet han med andre arabiske ledere i kampen mot Vesten og Israel. 

Carlos ble i 1994 tatt av franske etterretningsagenter i Sudan. Siden Frankrike ikke hadde utleveringsavtale med Sudan bedøvet agentene Carlos, kidnappet og fløy ham til Paris for rettssak. Han ble dømt til livsvarig fengsel uten mulighet for prøveløslatelse.

Etter å ha konvertert til islam giftet Carlos seg i 2001 med sin advokat Isabelle Coutant-Peyre, til tross for at han allerede var gift. 

I juni 2003 publiserte Carlos en samling skrifter fra fengselscellen. Boken hvis tittel kan oversettes som Revolusjonær islam, forsøker å forsvare vold i et klasseperspektiv. 

Sjelden samtale

De israelske regissørene Yaron Niski og Dani Liber har intervjuet Carlos i anledning sesong to av dokumentarserien «Enemies», som handler om arabiske lederes hemmeligheter. 

De jobber i tillegg med en serie om den lange jakten på sjakalen Carlos. Vi gjengir noen utdrag av det sjeldne intervjuet. 

Carlos har sittet i høysikkerhetsfengselet Clairvaux siden 2006. Wikimedia Commons

Kan du fortelle hvem du er?

– Mitt navn er Ilich Ramírez Sánchez. Media kaller meg sjakalen Carlos. Jeg er fra Venezuela og mine venezuelanske foreldre er for lengst gått bort. Jeg er som min far stalinistisk kommunist. Jeg tror på Gud, jeg er sunnimuslim. Jeg tror på Palestina. Jeg var den første ikke-araberen som ble med i palestinernes kamp. Jeg har personlig drept minst 83 mennesker og 1500 til 2000 er drept på min kommando.

Hvorfor ble du kalt «sjakalen Carlos»?

– Jeg har hatt mer enn hundre falske pass. Et av de første jeg brukte på oppdrag i Europa, var peruansk og laget i Bagdad. Navnet var Carlos Andrez Martines Tores. 

– Etter skytejobben begynte media å kalle meg Carlos. Jeg ble senere kalt «Sjakalen», inspirert av romanen The Day of the Jackal som ble funnet blant mine eiendeler på et hotellrom. Mitt palestinske navn er Saleem Muhammad. 

Hvordan ble du involvert i PFLP? 

– Jeg kommer fra en interessant familie. Faren min var antisionist og kommunist. Moren min var pro-jødisk sosialdemokrat, men antisionist. Hun mente at jødene som var blitt slaktet av nazistene, skulle beskyttes. 

– Jeg var med i anti-vestlige grupper i Venezuela. Til vennene mine sa jeg at jeg skulle dra til en palestinsk treningsleir i Jordan og komme tilbake og starte geriljakrig. Jeg dro til Jordan i juli 1970 og var eneste utlending.

– Etterpå ble jeg med i PFLP. De palestinske krigerne fikk stor respekt for meg. Jeg er helten deres, en av de overlevende, jeg var en stor fighter. 

Med tiden begynte ryktene om Carlos å nå arabiske ledere. Det oppsto en relasjon mellom Carlos og Mu’ammar Abu Minyar al-Gaddafi. 

Hjalp Gaddafi Fatah-grunnleggeren Abu Nidal og PFLP-grunnleggeren George Habash? 

– Mu’ammar Gaddafi hadde et godt forhold til George Habash og han ønsket å drepe Yasser Arafat fordi han trodde Arafat hadde forrådt ham. Senere kom Abu Nidal til Libya og det ble etablert forbindelse med ham.

Når hørte du først om Gaddafi? 

– Da han tok makten var det på nyhetene. Våre veier krysset hverandre noen ganger, men han var fullstendig paranoid. Han fryktet alt og alle. Han sov ikke, han var sammen med folk om natten. På dagtid gikk han ut og var aldri hjemme.

Du bodde der? 

– Jeg var der i flere måneder. Vi trente Gaddafis styrker. Det var en nazioffiser der som hadde vært professor ved et universitet i Tyskland og han prøvde å lage en atombombe for Gaddafi. Det var veldig morsomt.

Wien 1975

Den mest dramatiske operasjonen Carlos og Gaddafi samarbeidet om, var bortføringen av ministre fra Organisasjonen av oljeeksporterende land i Wien 1975. Operasjonen som lignet en actionfilm, gjorde Carlos til en av tidenes mest kjente terrorister. 

Carlos og hans menn tok seg inn i OPECs hovedkvarter der ministrene holdt en konferanse. De var bevæpnet med kalasjnikover og granater og tok over bygningen. 

Carlos tok seksti gisler, for det meste vestlige diplomater, busset dem til flyplassen og fløy alle sammen til Libya. 

Målet med operasjonen var ifølge Carlos, todelt. For det første å bortføre og henrette oljeministrene i Iran og Saudi-Arabia, to land Gaddafi personlig hatet. For det andre å få palestinske terrorister løslatt. Som en del av kravene klarte kidnapperne å få østerrikske medier til hver time å sende en støtteerklæring til palestinerne. De krevde også at palestinske fanger i Israel ble løslatt. Tre mennesker ble drept og elleve skadet under aksjonen.

– Jeg skjøt én og klarte å roe gemyttene. Så delte vi gislene i to grupper: De vi betraktet som fiender; iranerne, saudierne og vennene deres, libaneserne, algerierne og irakerne. Jeg ba alle være stille, ellers ville vi drepe dem. Østerriksk politi forsøkte å bryte seg inn og begynte å skyte. En politimann ble skadet, det samme ble en av våre.

Carlos klarte det utenkelige; å få gislene til flyplassen og ut av landet. 

– Neste dag klarte vi å få en buss til flyplassen. Vi tok med oss oljeministrene og deres delegasjoner og et fly ventet på oss. Vi hadde våpen nok og gjorde det klart at alle forsøk på å befri gisler ville føre til deres død. Vi ville drepe dem. 

– I situasjoner som dette kan du ikke la følelser påvirke deg. Du kan ikke ha følelser i det hele tatt. Jeg var ikke redd. Jeg måtte være oppmerksom, forsiktig og klar til å skyte når som helst.

Fra Wien fløy de først til Algerie så til Libya. Der oppdaget Carlos at Gaddafi hadde forrådt ham.  

– Gaddafi forsvant og libyerne tillot oss hverken å fortsette til andre land eller drepe oljeministrene. Han var gal og paranoid. Han ba meg kidnappe og bringe disse fangene til ham, men da vi landet hadde han rett og slett forsvunnet. Han ba meg bringe ham den saudiske oljeministeren og jeg gjorde det, men han flyktet fra Tripoli da jeg kom. 

Da Gaddafi fikk kalde føtter mislyktes operasjonen i det vesentlige fordi de ikke kunne oppnå det de hadde satte seg fore. 

– Vi måtte fly tilbake til Alger og der fikk vi ikke drepe ministrene. Algerierne sa at hvis vi drepte dem ville de ikke gi oss asyl. Siden vi ikke hadde noe annet sted å dra ga vi opp planen om å eliminere dem.

Det ble senere hevdet at Carlos skal ha tatt imot en bestikkelse på titalls millioner dollar på for ikke å myrde de iranske og saudiske ministrene. 

Sjakalen i fransk rett omringet av advokater, opprørspoliti og journalister. Foto: Michel Lipchitz / AP / NTB

Etter hendelsen ekskluderte PFLP Carlos. De likte ikke hans måter å bli rik på. Han opprettet sin egen leie-terrororganisasjon for de som hadde råd til å kjøpe slike tjenester. 

Unnskyldte Gaddafi

– Han var en ærlig og modig mann, men fullstendig paranoid. En av hans medarbeidere viste meg medisinen han tok og jeg ba ham om ikke å ta den. Den var farlig og avhengighetsskapende. Gaddafi tok den og ble gal. Han ble helt hekta på disse stoffene. Det er trist. De som ga ham de stoffene og lot ham bli avhengig, er de som virkelig forrådte ham.

Hvordan så verden på ham?

– Han var ikke høyt aktet internasjonalt. Han ga millioner av dollar til dem han støttet, men folk likte ham ikke så godt. Han var en merkelig person. 

Hva mente libyerne om ham? 

– Han var populær i de libyske gater. Det han gjorde for Libya er utrolig. Libya ble et fredelig land, alle fikk skolegang – og kvinner kunne gå på universitetet. De som fullførte ved et libysk universitet kunne studere videre hvor som helst i verden, og staten betalte. Men han gjorde for mange feil og ble drept på en forferdelig måte.

Gaddafi ble myrdet 20. oktober 2011. 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.