Å være statsborger er blitt transformert fra å bety at man er et voksent individ og involvert i den demokratiske prosessen, til å bli sett på som et ignorant barn som trenger konstant veiledning og irettesettelse.

Det har pågått lenge, men Greta gjorde alt klart. Et åpenbart mentalt ustabilt barn med en mor hvis bilde dukker opp når man googler «Munchhausen syndrom», gjorde hele verden til en applauderende fanklubb.

Uansett hvor absurde barnets påstander var – husker du hun hevdet å kunne se (!) karbondioksid? – var  enhver form for kritikk forbudt, da det innebar å «mobbe et barn». Hele oppsettet var forresten smart, fordi folk generelt ikke vet om Severn Cullis-Suzuki. Du kan også Google henne, eller se talen hennes på Youtube.

Siden har det fortsatt, og et gjennomgående tema fra Greta har vært at vi har blitt fôret med hva «vi» må gjøre, hva «vi» må være forberedt på å akseptere og hva som er «vår» plikt å ofre.

Sverige går til urnene 11. september, noe som i seg selv føles som et tegn i tiden, og Socialdemokraterna har startet sin valgkamp. Ikke overraskende består den av mer oppleksing. Svenske TV-seere kan nå oppleve statsministeren se alvorlig inn i kameraet, konstatere at situasjonen i Sverige er alvorlig og hevde at «vi må gjøre mer», at «vi kan bli bedre».

Unnskyld meg, men hvem er «vi»? I praksis har Socialdemokraterna hatt makten over utviklingen i Sverige siden 1930-tallet, og de har sittet i regjering de siste åtte år – hva har hindret dem i å gjøre det de nå hevder å ville og kunne hvis de får et fornyet mandat?

Det samme showet spilles på repeat fra EU, NATO, WEF, WHO og FN, og selvfølgelig fra alle organisasjoner, selskaper og nasjoner hvis ledere er oppdratt av Imperiets keiser selv – Klaus Schwab: Det er «vi» som må være forberedt på å ofre, det er «vi» som må underkaste oss ulike medisinske inngrep, det er «vi» som må akseptere å sulte, fryse og se våre demokratiske rettigheter forsvinne i vinden.

Det er «vår» moralske forpliktelse å ta risiko eller gå inn i lidelse – og hvis vi ikke gjør det mot en pandemi eller for Ukraina, gjør vi det for å redde planeten gjennom det grønne skiftet…

Hvilke «vi» snakker de om?

Svært sjelden, om ikke aldri, nevner disse makthaverne at de selv ikke er inkludert i dette «vi» de til stadighet snakker om. De er ikke påvirket av kutt, inflasjon eller ofre. Alle EU-byråkrater kompenseres for eksempel for inflasjon med automatisk lønnsøkning. Hvor mange av dere vet det? Når inflasjonen gjør at du mister nærmere ti prosent av kjøpekraften, da blir ikke de berørt. Likevel sier de at det er «vår» plikt å gi opp det «vi» har. Hvilke «vi» snakker de om?

Det er som å høre en gammel sykepleier komme inn på rommet og spørre pasienten: «Hvordan har vi det i dag da?» Eller, i dette spesielle tilfellet, kan det være mer hensiktsmessig å tenke i pluralis majestatis: «We are not amused», som dronning Victoria sa.

Nei, det som skjer er ikke morsomt. Hva har for eksempel skjedd med Jens Stoltenberg? Forrige uke delte jeg et innlegg på sosiale medier der Stoltenberg mener «vi» må være forberedt på å betale en høy pris for å redde Ukraina og at den prisen kan bli så høy den vil – «vi» skal ikke stille spørsmål eller sutre, men bare godta. Han begrunner det hele med at det er hans moralske plikt som ligger til grunn for «våre» ofre.

Mitt tips er å først se innlegget uten lyd, og la assosiasjonene flyte fritt. Man kan godt være enig med Stoltenberg i sak, men virker han egentlig balansert? Hvem minner han deg om? Ser han ut til å være den sindige og mediatrente toppolitikeren som en generalsekretær i NATO kan antas å være? I mine øyne ser det ikke slik ut.

Denne nesten maniske fremtoningen er også et kjennetegn for flertallet av disse folkeoppdragerne. De spør oss ikke pent – ​​de befaler oss. Hvem husker ikke at Greta Thunberg hveste «How dare you?!» så hele verden falt i transe?

Et annet tegn er hykleri. Svært få, om noen, av disse offentlige folkeoppdragerne lever faktisk etter sin egen lære. Da det globale toppmøtet Stockholm +50 ble arrangert tidligere i år, var det overordnede budskapet fra verdens politikere at landenes befolkning må gjøre mer – noe som i praksis betyr at vanlige mennesker må ha det dårligere – ved blant annet å slutte å fly og kjøre bil, slutte å spise kjøtt og bli vant til å jobbe på nett. De samme menneskene som mener at «vi» må endre livsstil fordi menneskeheten ellers vil gå til grunne, samlet seg imidlertid fysisk i Stockholm, etter å ha flydd dit i sine private jetfly.

Den 18. juli i år holdt den britiske prins Harry tale i FN:s generalforsamling. Ikke overraskende fokuserte han på klimatrusselen, som han sa er ved å skape kaos på planeten vår. Men kaoset er ikke større enn at prinsen som vanlig tok sitt private fly til New York.

Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør

En av de ivrigste forkjemperne for at individet må gi avkall på friheter og rettigheter for klimaets skyld, er den svenske tidligere toppolitikeren Anders Wijkman. Wijkman har blant annet vært generalsekretær i Sveriges Røde Kors, generalsekretær i Naturskyddsföreningen, visegeneralsekretær i FN, formann i Romaklubben, sittet ti år i EU-parlamentet med ansvar for klimaspørsmål.

Han har også gjort seg bemerket som flyktning- og miljøaktivist. Ja, du forstår, Anders Wijkman er en av de godeste av alle gode, og budskapet hans er klart: «Vi» må gi opp vår levestandard for klimaets skyld.

Nylig kritiserte Wijkman Moderaternas partileder Ulf Kristersson for ikke å være hard nok mot innbyggerne.

«Fegheten personifierad. Ulf K vill ej att människor ’ska ställa om’. Men alternativet – att överkonsumtionen av energi och      material fortsätter – är en katastrof. Då måste vi ställa om! Men under tvång», skrev Anders Wijkman på Twitter 20. juli i år.

«Vi» må akseptere forringelse av vår levestandard, selv om det er med makt. Men Wijkman er selvsagt ikke inkludert i dette «vi». Nei, han bor selv i en leilighet i Stockholms indre by, en bolig verdsatt til 30 millioner svenske kroner, og etter angrepet hans på Kristersson ble det gjort oppmerksom på en tweet der Wijkman klager over at flyselskapet han skal fly med ikke kommer tilbake for å bekrefte at han kan fly med ekstra plass til de lange bena: «I am a platinum member», skriver Wijkman:

Da spørsmålene begynte å komme på sosiale medier, om Wijkman virkelig levde som han lærer, var svaret chevalereskt: «Vilken dj-la låg nivå!». Wijkman er viktig og har lange bein, og da må man kunne fly og helst med ekstra benplass.

Til tross for dette mener Wijkman at det viktigste «vi» kan gjøre for klimaet er å slutte å fly. Også Sveriges statsminister Magdalena Andersson var tydelig på dette i intervjuet som ble gjennomført før Almedalsuka 2019. Hvordan kom hun selv til Gotland? Hun fløy, selvfølgelig.

Fløy gjorde også Miljøpartiets tidligere talerør Gustav Fridolin, som ønsket å forby innenlandsflyvninger, men selv tok regjeringsflyet for å reise fire mil mellom Arlanda og Bromma.  Eller ta Fridolins kollega Isabella Lövin, som ville forby dieselbiler, men forsvarte at hennes egen familie eide en diesel lastebil med at mannen «kjører veldig tunge steiner». Eller Miljøpartiets nåværende talerør Märta Stenevi, som vil forby alle biler som drives av fossilt drivstoff, og oppfordrer svenskene til å kjøpe pakkesykler for å storhandle. Hun eier vel ikke bil? Nei. Men i garasjeoppkjørselen står det tre BMW:er i luksusklassen, en drevet på bensin og de to andre på diesel, som eies av ektemannens firma.

Eller ta statsminister Andersson igjen, som på partikongressen høsten 2021 lovet et tøffere grep mot svart arbeidskraft, bokstavelig talt samtidig med at hennes eget hjem ble rengjort av en nicaraguansk kvinne som både manglet arbeidstillatelse og var etterlyst av politiet.

Alt som trengs

«Vi» og «dem» altså. Når disse folkeoppdragerne sier at «vi» må gi opp noe eller gjøre noe, er det derfor viktig å huske på at de ikke snakker om seg selv. De er ikke inkludert i dette «vi». De anser seg selv som så viktige at de er unntatt de regler, tvang og restriksjoner som gjelder for vanlige mennesker. De fortsetter å fly, kjøre bil og spise kjøtt – mens de vil forby deg å gjøre det. They talk the talk, but refuse to walk the walk.

Slik resonnerer ikke ansvarlige forbilder, men egoistiske mobbere. Spørsmålene vi må stille oss selv nå er hvorfor vi lar oss behandle på denne måten, og hvor vil vi ende opp hvis vi lar det fortsette? De vil sannsynligvis ikke endre holdningen til oss, men vi kan endre holdningen til dem – og det er alt som trengs for å forbli voksne statsborgere og beholde vår frihet.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!