Lyden av trommene når meg før jeg ser lysene fra prosesjonen. Taktfast, messende. Med rolige pauser for hvile. Nærmere og nærmere.

Jeg sitter med sønnen min, venner og kolleger på en uterestaurant i Los Boliches i Fuengirola. Det er dagen da den katolske verden feirer den hellige Madonna av Carmel, La Señora del Carmen, og vi venter på prosesjonen. En gang i året bæres den gigantiske statuen av Madonna og barnet fra den lokale landsbykirken i det som en gang var en liten fiskerlandsby, ned til stranden og ut til havet for å velsigne fiskerne og båtene deres.

Statuen er enorm – det trengs nærmere hundre sterke menn for å bære den. Likevel kan de bare gå 50 meter om gangen, da må prosesjonen hvile i ti minutter. Så går de sakte, sakte hele veien – fra kirken, ut i gaten, mot stranden, i vannet og tilbake igjen. Å bære Madonnaen er et æresoppdrag, og noen går hele distansen med bind for øynene.

Den formelle prosesjonen består av mange hundre deltakere, men tilskuerne er mange ganger flere. Det er vanskelig å komme gjennom i mengden, men jeg og sønnen min er også med og følger prosesjonen den siste biten mot vannet.

Tusenvis følger prosesjonen med Madonnaen langs strandpromenaden i Los Boliches. Foto: Helena Edlund

Når prosesjonen er over og vi er tilbake på terrassen igjen, tar diskusjonene en ny vending – hva har vi nettopp vært gjennom? Vi er enige om at det åpenbart handler om ulike opplevelser, avhengig av om man er kristen eller ikke. Men budskapet til alle som var vitne til prosesjonen (live eller via media) er likevel klar: Her er vi kristne. Dette er kristent territorium.

Budskapet om multikulturen

Vi er også enige om at noe slikt aldri kunne finne sted i Sverige eller Norge. Slike store kristne manifestasjoner i byene vil trolig bli stemplet som støtende for «personer av annen tro». På den annen side er det fullt mulig for tilhengere av andre religioner å manifestere seg i massevis, noe Malmös innbyggere nylig opplevde.

Den 10. juli samlet tusenvis av menn seg i en av Malmös parker for å be i forbindelse med den muslimske høytiden Eid al-Adha. Arrangementet fikk mye oppmerksomhet i sosiale medier og blant annet partilederen for Partiet Nyans, Mikail Yüksel, mente i et innlegg på Twitter at den muslimske massebønnen var et fantastisk bevis på at multikulturen beriker Sverige. Det ble imidlertid ikke gitt noen forklaring på hvordan multikulturen beriker, men budskapet som de tusenvis av bedende menn sendte ut var desto tydeligere: Her er vi muslimer. Dette er muslimsk territorium.

Skjermdump Twitter/Yüksel

Det faktum at den gigantiske demonstrasjonen kunne være støtende for ikke-muslimer, eller sekulære muslimer som har flyktet fra islamistisk undertrykkelse, ble ikke en gang nevnt. Å antyde noe slikt var å avsløre sin rasisme og islamofobi, noe som ble tydeliggjort av diskusjonen som fulgte etter Yüksels innlegg.

Kampen om ideologisk territorium

Likevel handler prosesjonen i Los Boliches og Eid-bønnen i Malmø om det samme: Signaler. Alt handler om signaler – og om kampen om det ideologiske territoriet. En slik kamp eksisterer faktisk, både her i vårt samfunn, og på andre steder der uforenlige ideologier og religioner settes opp mot hverandre. Dagens Europa er igjen et geografisk område hvor kristendommen og islam kjemper om det samme rommet.

Fra den samme promenaden der statuen av Madonnaen ble båret, kan du i klart vær ane Afrikas kyst. For spanjoler generelt, og andalusiere spesielt, er det synet en konstant påminnelse om at de i disse regionene levde under muslimsk styre i åtte århundrer, mellom år 711 og 1492. De ønsker ikke å gå tilbake til den tiden, og det viser de også i hverdagen. I Fuengirola er det for eksempel en vakker moské og det bor mange muslimer i området – men de vet at de ikke vil få gjennom noen krav om verken særlovgivning eller bønnekall. De må gjerne være i Spania, men på Spanias og spanjolenes premisser – noe som blant annet betyr at landet er kristent. For alle som så prosesjonen rykke frem i Los Boliches, var det åpenbart:

«Grensen mellom islam og kristendom er ved Gibraltar. Hit, men ikke lenger.»

I Sverige er det ingen slik grense, noe som ble tydelig i parken i Malmö. I Sverige flyttes grensene stadig, og alltid til fordel for islam, noe som er muliggjort av kombinasjonen av en svak nasjonal identitet, en lang fredshistorie og en enorm uvitenhet om religioner.

Hvor mange av de svensker som forsvarer muslimske oppfordringer til bønnerop vet for eksempel at alt land der bønneropet kan høres regnes ifølge islam som islamsk – uavhengig av landegrenser og befolkning? Hvor mange av de som jublet for toleranse da tusenvis av muslimer ba i en svensk park, la merke til sperringen som skulle holde kvinnene unna mennene? Hvor mange av alle de som snakker om multikultur vet hva som skjer med ikke-muslimer i muslimske land? De kan spørre alle som flyktet fra islamistisk undertrykkelse, det er mange av dem nå. Eller de kan spørre andalusierne. De har vokst opp med de historiske fortellingene – og derfor vil islam aldri noen gang få makt i Spania igjen.

Men i Sverige er det som sagt annerledes. Her tillates oppfordringer til bønnerop i stadig flere moskeer, noe som ifølge islam betyr at landet, kvadratmeter for kvadratmeter, tilhører islam. Her annonserer museene en ideologi som undertrykker kvinner og markedsfører den som «modest fashion» og i september stiller det islamistisk-fascistiske Partiet Nyans i valget.

Hvordan vil vi ha det?

Signaler. Det handler om de små, små signalene som til sammen har enorm betydning for i hvilken retning samfunnet vårt skal utvikle seg. Situasjonen er slik at den ene parten vinner og den andre taper.

Kristendom og islam er faktisk fundamentalt uforenlige, selv om det er politisk ukorrekt å påpeke det. Vi trenger ikke gjøre mer enn å påpeke det åpenbare: At hele den kristne tro hviler på aksiomet om at Jesus er Guds Sønn, mens det er islams verste (og eneste utilgivelige) synd å påstå at Gud har en sønn. Selv synet på forholdet mellom religion og stat, synet på den hellige skrift og synet på den enkeltes religiøse identitet er uforenlig, likeså synet på dissens, bruk av vold og tvang, synet på demokrati, synet på kriminalitet og straff, synet på kvinner og barns rettigheter – ja, listen kan gjøres lang, og snart er det ikke mulig å lukke øynene for forskjellene lenger.

Det positive med denne utviklingen er at den muliggjør en konstruktiv diskusjon om hvordan vi faktisk ønsker å ha det i våre land. Bør ethvert system få dominere, og i så fall hvilket? Hvor mye kan vi tenke oss å gå på akkord med? Hvilke grenser ønsker vi å sette? Sender vi de riktige signalene?

Nåtiden viser at det eksisterer en kamp, ​​enten vi vil se den eller ikke. Kampen er der, den utspiller seg foran øynene våre, og den er synlig gjennom de små tegnene. Hvem er tilstede? Hvem eier territoriet? Hvem rykker frem, hvem trekker seg tilbake? Tegnene er der, for de som vil og tør å se dem.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!