For meg er sommeren en anledning til å lese det resten av året ikke gir mulighet til. I år inkluderer det Halvor Tjønns bøker om Russlands historie. Han har gitt ut to, og jeg jeg gleder meg til den tredje og siste. Disse bøkene, spesielt den første, fyller et etterlengtet hull om Russlands tidlige historie, og bør få en obligatorisk plass i bokhylla til lærere, politikere, journalister, studenter osv osv.

Noe av det som er særlig spennende, er Halvor Tjønn forklaring på hvorfor den russisk-ortodokse kirken ble så nært knyttet til staten, i tillegg til at den synes å ha mistet sitt etiske fundament. Og kanskje mest skremmende: Hvis man ser nøye etter, hvordan vi kan se noen av de samme mekanismene i funksjon i vår egen kirke.

Kirken i Russland er et resultat av bruddet med den katolske kirke som fant sted i 1054. Det handlet om forståelsen av Den hellige ånd. Østkirken mente den kun hadde sitt utspring hos Faderen, mens Den katolske kirken var bestemt på at den var en relasjon mellom Faderen og Sønnen.

Etter dette bruddet dyrket østkirken sin mest grunnleggende tanke: At mennesket ikke kan forstå Gud. Bare det å forsøke å forstå Gud vil for et menneske være forkastelig. Utfordringen kom da kirken ble en del av staten, og tsarens styre ikke var av det gode. Kirken i Russland ble nemlig knyttet svært nær til statens overhode.

Det avgjørende øyeblikket for den russiske kirkens historie, synes å være 1453, og Konstantinopels fall til tyrkerne. I forkant av dette fallet, hadde det funnet sted et arbeid som hadde til hensikt å forene Vest- og Østkirken for på den måten å kunne komme Konstantinopel til unnsetning. Dette forsøket ble i Moskva oppfattet som et forræderi mot den rette troen, og mange mente at Konstantinopels fall var en bekreftelse på at Gud ikke lenger så i nåde til byen. Den hadde sviktet sitt kall. På denne måten oppstod den selvstendige russiske kirken.

Det var i Konstantinopel autoriteten hadde vært, men som nå i russiske øyne var eliminert. Den ble nå overført til Moskva som troens sanne beskytter, som et tredje Roma, noe som medførte et enda tettere forhold mellom Moskvas verdslige makt og kirken. Kirken ble helt og fullt avhengig av den verdslige makten, samtidig som den verdslige makten ble opphøyd gjennom støtten fra kirken.

Hva som fant sted, var en guddommeliggjøring av fyrstemakten vi ikke har sett andre steder i kristenheten. Som Halvor Tjønn skriver:

 Bildet som ble skapt av Moskva-herskeren gikk enda lenger: Tsar Vasilij 2. (1415-1462) hadde, ved å holde fast på den rette gudstro og forhindret at landet falt inn under den latinske villfarelse, reddet også menneskene i riket han styrte, fra fortapelse. Moskva-rikets storfyrste var på denne måten for det første en sann etterfølger etter Valdismir den hellige. For det andre var han en som ledet sitt folk på den rette, kristne vei. For det tredje var han selve troens forsvarer. Da var det ikke annet enn godt og riktig at denne herskeren fikk større, ja nesten ubegrenset makt over sine undersåtter. Og, hva kunne vel være mer naturlig enn at den samme herskeren fikk utbre sin makt til stadig nye områder, i det minste til alle de områdene der hans rettroende forfedre hadde hersket?

Herskeren over Moskva, eller det folket oppfattet som det tredje Roma, fikk dermed en suveren posisjon overfor landets innbyggere. Storfyrsten var selvfølgelig et menneske, men hadde fått sin makt fra Gud, og det å sette seg opp mot storfyrsten var dermed det samme som å sette seg opp mot Gud, en Gud man ikke kunne forstå. Og dermed ble også det russiske folk et helt spesielt folk. Det ble ikke mulig å tenke seg menneskets frelse uten en fyrste med makten fra Gud, et rettroende folk og en hellig jord,

Konsekvensene av denne tenkningen ble en tragedie for det russiske folk. Landet fikk ingen krefter som kunne balansere tsarens makt og trangen til uhyggelige gjerninger. Det var ikke som i England, der parlamentet kunne teologisk og ideologisk argumentere mot eneveldet. Heller ikke landets adel hadde en formalisert posisjon de kunne bruke. Samtidig forklarer denne historien hvorfor den russiske kirke i dag støtter Russlands invasjon av Ukraina. Det er over 500 års historie som ligger til grunn.

Men vi kan ane konturene av den samme tankegangen som dominerte i Russland her i Norge. Troen er i ferd med fjerne seg fra fornuften og Gud. Vi skal ikke forstå Gud, det er følelsene som dominerer, og allmennviljen er blitt uttrykk for den rette lære, noe som gjør at kirken så lett støtter det politiske flertallet. Den har dermed blitt en politisk aktør, snarere enn en moralsk. Vi tror ikke at statsministeren er innsatt av Gud, men det er blitt stadig vanligere å akseptere allmennviljen som det normative utgangspunktet for politisk aktivitet.

En kirke som blir ett med statsmakten, og som lar følelser og opplevelser definere sannheten, står i fare for å bli et redskap for ondskapen. Erfaringene fra Russland vitner tydelig om det.