Tanken om at ord er handlinger og at hat avler vold har festet seg som et klistremerke med superlim i politikkens korridorer og blant store deler av akademia. 22. juli er en nyttig brekkstang for de kreftene som virkelig ikke kan tåle frie ytringer.

Dette årets markering av tragedien er intet unntak.

Anne Bitsch, som titulerer seg som samfunnsgeograf (PhD) og forfatter, har skrevet en kronikk i Aftenposten som fortjener noen kommentarer.

Hun innleder med å skryte av at Breivik ikke fikk snakke helt fritt i rettsaken etter Utøya.

For ti år siden stilte få spørsmål ved Arntzens rett til å avbryte Breivik da han prøvde å gjøre rettssalen om til sin egen ideologiske talerstol. De fleste mente – selvfølgelig – at det måtte være grenser for spredning av hat og desinformasjon, ikke minst av hensyn til ofrene for terroren.

Allerede her avslører Bitsch en manglende forståelse for hva ytringsfrihet er: En rettssak skal følge visse rammer, ingen har anledning til å benytte rettssalen som arena for politiske foredrag som ikke har noe med tiltalen å gjøre.

Dessuten: Nettopp av hensyn til ofrene for terroren var det viktig at så mye som mulig av motivene bak Breiviks handlinger ble avdekket under rettssaken. Men også av hensyn til rettssikkerheten. Da må hans hat og forkvaklede overbevisninger frem i lyset, men kun såfremt de er knyttet til tiltalen eller forsvarerens prosedyre.

Men Bitsch forsøker å overføre reglene i rettssalen over på samfunnet som helhet. Det lykkes hun ikke særlig godt med, for å si det mildt.

Her kommer blemmene på rekke og rad.

I de seneste årenes debatter har man stadig hørt refrenget om at man «må tåle» å høre «politiske meninger» man er uenig med. At man ikke «kan godta sensur i det godes tjeneste». Ofte serveres floskler om at «ytringsfriheten først får avgjørende verdi når den forsvarer de ytringene vi liker aller minst».

Det er nesten utrolig at det er mulig å skrive noe så dumt om ytringsfrihet. For å svare kort:

Ja, man må faktisk tåle å høre politiske meninger man er uenig med. Nei, man skal ikke godta sensur i « det godes tjeneste». Og ytringsfriheten er ingen floskel. Dessuten er det fullstendig innlysende at ytringsfriheten nettopp skal forsvare de ytringer vi liker aller minst.

John Stuart Mill går så langt i On Liberty at han sier at den viktigste ytringen å beskytte er den mest idiotiske ytringen som kun ett eneste menneske i verden står inne for.

Uttalelser som støttes av et overveldende flertall trenger ikke beskyttelse av ytringsfriheten. Det er ikke de som sier at jorda er rund som trenger beskyttelse. Det er de som påstår at jorda er flat som trenger ytringsfrihet.

Er grensen mellom det ekstreme og det normale i ferd med å brytes ned?

Det er slike som Bitsch som bryter ned grensene. De som mener at ord er handling, og hat er likestilt med vold, det er nettop de som visker ut grensene.

Stygge ord og en hatefull følelse har aldri skadet noen fysisk. Kun de som er de egentlige ekstremistene, altså de som tar i bruk fysisk vold, kun disse skaper en reelt farlig situasjon.

Vern av ytringsfriheten førte også til at medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen for noen år siden ble frikjent etter å ha hengt opp hakekorsflagg og bannere med teksten «vi er tilbake» utenfor Gestapos tidligere hovedkvarter i Kristiansand natten til 9. april.

Vel: Dette er usmakelige og forkastelige handlinger, men ingen blir skadet. Derfor skal det fordømmes, men det behøver ikke være en sak for rettsapparatet.

For hva med det som forkynnes i moskéene? Islamister er jo ikke akkurat demokratisk innstilt, og koranen er et rent oppskriftshefte i undertrykkelse av ulike definerte grupper (kvinner, jøder, kristne, blasfemikere, homofile, utro kvinner, alle verdens vantro).

Vil Bitsch forby islam i Norge?

Hva med politiske partier som sitter på Stortinget og ønsker revolusjon? Som ønsker å avskaffe demokratiet slik vi kjenner det og erstatte det med helt annet system? Skal slike partier forbys?

Så sklir Bitsch ut i en seanse om Menneskerettighetserklæringen, som om hun ikke er klar over at vår ytringsfrihet ikke reguleres av supperådet FN, men av paragraf 100 i vår egen grunnlov. FN har ingen lovgivende myndighet i Norge.

Bitsch sklir tilbake i overveldende empati med representanter for islam, som jo er sjefene over alle sjefer når det gjelder offerkultur.

På grunn av den seneste tidens koranbrenninger opplever ikke lenger muslimer at moskeen på Mortensrud er et trygt sted, skrev forfatter og samfunnsdebattant Umar Ashraf i Avisa Oslo nylig.

Her står ytringsfriheten i et spenningsforhold til religionsfriheten. Politiet fortolker at deres oppdrag er å beskytte førstnevnte. Muslimers religionsfrihet og rett til å føle seg trygge i det offentlige rommet går dermed på bekostning av politisk radikale grupperingers rett til å spre frykt og fordommer.

Hva er Ashraf redd for? At han skal snuble midt opp i koranbålet og på brannsår? Dette er typisk «safe space»-retorikk.

Ashraf klarer også det klassiske kunststykket å få to drap utført av en muslim som skjøt vilt rundt seg til å være noe som er verst for muslimer, for de føler seg jo så veldig utrygge. Er jeg alene om å være lei denne taktikken?

Terror i Oslo, Støre og Solberg konkluderer før blodet er vasket bort

SIAN, som står bak koranbrenningene som omtales, har gjentatte ganger blitt utsatt for vold av rasende, rabiate muslimer, og nå nylig ble de utsatt for et regelrett drapsforsøk da bilen fem SIAN-medlemmer kjørte i ble presset ut av veien. Sjåføren av angrepsbilen gikk på et tidspunkt ut av bilen med en kniv i hendene.

Det er dessuten helt feil å si at ytringsfriheten står i et spenningsforhold til religionsfriheten. Ingen i SIAN nekter muslimene å følge sin religion. Det har alle rett til, begrenset av andre lover selvsagt. Hvis din religion tilsier at du kan ha fire koner, så går ikke dette i Norge, siden vår ekteskapslov ikke aksepterer polygami.

Uansett hvilken religion eller ideologi man sogner til, så må man faktisk følge straffeloven og tåle kritikk, også av den heller grove typen. Det er lov å brenne koraner i Norge. Muslimene må bare akseptere dette, eller flytte til et land hvor slik virksomhet fører til steining e.l.

Forskjellen mellom vanlige holdninger og konspiratoriske ytringer som har et iboende potensial for politisk motivert vold, er noe også politiske makthavere kan ha en overfladisk forståelse av.

Det begynner å bli trettende, dette her. Det er ingen lov mot å tro på konspirasjonsteorier. Dessuten: Hvem definerer hva som utgjør en konspirasjonsteori? Faktisk.no? De som tar feil, gang etter gang? Eller er det Bitsch som skal ha definisjonsmakten?

Selvsagt må hun nevne den famøse Facebook-posten til Sylvi Listhaug, som Ap utnyttet til å få den forhatte Listhaug fjernet fra statsrådsposten ved å forsøke å knytte posten til Utøya, mens den helt åpenbart omhandlet den politiske viljen til å hente hjem terrorister fra Syria.

Listhaugs post «var en konspirasjonspolitisk ytring egnet til å skape mistillit til det politiske systemet», skriver Bitsch.

So what? Er det ikke lov å fremme mistillit til det politiske systemet? Personlig har jeg akkurat null tillit til politikere. Jeg er faktisk anti-statlig, uansett om dette skulle opprøre PST-sjefen. Jeg har ikke tillit til innkvoterte folk med millionlønn som allikevel må snylte og svindle til seg noen ekstra kroner, og som i løpet av kort tid har rasert Norge som energinasjon.

Jeg liker ikke engang parlamentarismen! Jeg ønsker en konstitusjon basert på negative rettigheter, og vil på sikt avskaffe mesteparten av velferdsstaten og erstatte det med et velferdssamfunn. Det er ikke mange i Norge som er enig med meg i dette, men jeg har allikevel rett til å mene slike ting, og rope det fra hustakene hvis jeg føler for det.

Ytringsfriheten skal jo nettopp beskytte de som faktisk er kritiske til myndighetene. Det er et intellektuelt havari at Bitsch ikke evner å forstå dette.

Forsker ved Holocaustsenteret Terje Emberland kaller dette en populistisk politisk debattform.

Populisme er, sist jeg sjekket, fortsatt lovlig. Alle kan ikke være woke og enige med en bitteliten del av befolkningen som opptrer som rene godhetsposører.

Samtidens overfladiske begrep om ytringsfrihet kan bety starten på slutten for at menneskerettighetserklæringens intensjoner blir ivaretatt.

Vi har vår egen lov om ytringsfrihet, som dessverre er kraftig begrenset gjennom skampletten § 185. Menneskerettighetserklæringen burde vi med hevet hode ignorere fullstendig.

Det er lett å være kompromissløs på ytringsfrihetens vegne når du ikke selv er målskive for hatet, og din egen trygghet ikke er den som er under press.

Tror denne beskyttede, politisk korrekte samfunnsgeografen at hun vet noe om å stå under press? Kjetil Rolness kommenterer på Facebook:

Vebjørn Selbekk ble f.eks. en større forkjemper for ytringsfrihet etter at han og hans familie mistet tryggheten på grunn av hat og trusler. Og hva om vi snur på det? Er er ikke minst lett å ville innskrenke ytringsfriheten så lenge ikke restriksjonene rammer deg? Men litt vanskeligere den dagen vi lever under et regime som stempler venstreradikale ytringer som «hat»?

Og hva med SIAN? Står ikke de under press? Opplever ikke de hat? Men dét er vel det gode hatet, fra de «riktige» menneskene, du vet: De sårbare.

De politisk korrekte godhetsposørene har null problemer med å stramme inn ytringsfriheten i en slik grad at den i praksis avskaffes. For det vet at det er aldri de som rammes. For de sier jo bare akkurat det samme som alle andre politisk korrekte. Det blir kjønnsløst, lite spennende og ekstremt lite kreativt.

Ytringsfriheten har størst verdi når den bidrar til å fremme respekt for demokrati og menneskerettigheter.

Vi må kreve anstendighet.

Nei, nei, nei. Bitsch har virkelig ikke forstått noe som helst. Ytringsfriheten handler ikke om respekt for demokrati eller menneskerettigheter. Det er heller ikke slik at kun anstendige mennesker har ytringsfrihet. Og nok en gang: Hvem definerer hva som er anstendig?

Ytringsfrihet er en forutsetning for demokratiet, også for de uanstendige. Hver gang man visker ut en liten del av ytringsfriheten, så river man ned en stor bit av demokratiet.

Og vi har sannelig ikke mye å gå på i så måte.

For ti år siden ble terroristen irettesatt av dommeren. Det føltes så befriende. I dag er jeg trist.