Noen få dager etter terrorangrepet i Oslo i juni skrev avisen Vårt Land på lederplass at det var viktig med «nyansert religionskritikk». Her het det: «For å komme noe videre i både analyse og forebygging er det viktig å peke på nøyaktig hva som er problemet, og ikke generalisere religion eller islam.» (30. juni).
Jeg gjorde et forsøk, sendte inn et innlegg med tre faktorer: Menneskesynet der muslimer står over andre mennesker, se min artikkel https://www.document.no/2019/06/16/integrering-er-umulig-med-islams-menneskesyn/ . Dessuten den voldelige etikken som følger av dette, og at islam også er en politisk ideologi der man påberoper seg rett til å dominere/ undertrykke andre. Se https://www.document.no/2021/05/04/islam-fra-personlig-gudstro-til-politisk-ideologi/
Innlegget ble refusert. Jeg tilbød meg å forkorte det, til ingen nytte. Man kan lure på hva Vårt Land er redd for. Teksten følger under, men først to andre kommentarer til lederartikkelen.
Redaktøren oppfordret oss til ikke å generalisere, men gjorde nettopp dette selv: «I alle de abrahamittiske religionenes kanon finnes det tekster som kan brukes til å legitimere vold». Man kan undre seg på hva som er poenget med å trekke inn jødedommen og kristendommen når bakgrunnen var at en muslim hadde begått en terror-handling.
Jesus gav ikke noen beskjed om å kjempe voldelig mot dem som ikke fulgte ham – slik Muhammad gjorde, snarere tvert imot: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.» Matt 5,44.
Når det gjelder jødedommen, var tillatelsene israelittene fikk til å drepe nabofolk etter at de inntok landet, begrenset i tid og rom. Etter det teologer har fortalt meg ligger den generelle etikken i 3. Mos 19,18: «Elsk din neste som deg selv.»
Å trekke frem de to andre abrahamittiske religionene er en avsporing. Det er bare islam som har generelle oppfordring/ beskjeder om å kjempe mot og drepe folk som ikke følger læren, og ikke bare ett tilfeldig vers, men rundt 40 vers.
Redaktøren gikk langt i å frikjenne islam: «En av faktorene bak vold kan være usunn religiøsitet.» Ingen definisjon på ‘usunn’ religion. Han fortsatte: «Det betyr like fullt ikke at all religion fører til vold, eller at all muslimsk tro og praksis er problematisk.» Det skal vi være glad for! Problemet er at de voldelige versene står i Koranen, de er ikke ugyldiggjort, og islamske organisasjoner og trossamfunn har ikke tatt avstand fra dem (kanskje med unntak av Ahmadiyya).
Så til artikkelen Vårt Land ikke ville ha, og for å være «nøyaktig» – slik redaktøren bad om, oppgav jeg sura og vers fra Koranen.
Problemet er islams menneskesyn
Noen få dager etter at en muslim i Oslo hadde ropt ‘Allahhu akbar’ og drept to personer og skadet over 20, oppfordret redaktøren til mer nyansert religionskritikk, derunder «å peke nøyaktig på hva som er problemet og ikke generalisere religion eller islam.» (leder 30. juni). Jeg gjør et forsøk.
Hovedproblemet er at islam har et menneskesyn der muslimer er rangert høyere enn andre. Det neste problemet er at islam også er en politisk ideologi som gir dem rett til å dominere andre. Dette har vært praksis gjennom 1.400 år i de landene muslimene har erobret. Dette er med på å skape en dyp kløft av mistillit overfor muslimene – selv om mange av dem er fredelige. For å bygge bro må islamske trossamfunn og organisasjoner ta et oppgjør med denne ideologien.
Menneskesynet
Islam setter muslimer over ikke-muslimer, 2:221 og 3:110, og vi andre beskrives i nedverdigende ordelag; som syke i hjertet 2:10, uten forstand 2:171, svikefulle; uvitende 6:111, ja, «de verste skapninger» 98:6. Dette menneskesynet har også en åndelig dimensjon: Allah liker ikke de vantro, 30:45, 3:32, 22:38.
Jødene står i særstilling.
Koranen hevder at jødene dikter opp ting og tilskriver dem falskt til Allah, 2:79; jfr 3:75, 3:181, ønsker ondt for mennesker og prøver å villede dem, 2:109; vrir toraens ord ut av sin sammenheng, og derfor har Allah forbannet dem, 4:46; fordi de brøt sabbaten er de blitt forvandlet til aper og griser, 2:63-65; 5:60; 7:166, og mange andre utsagn. De er de bitreste fiendene av muslimene, 5:82.
Så vidt jeg kan forstå, må slike tekster klassifiseres som hatefulle etter straffelovens § 185: «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn.» Dette er noe myndighetene bør vurdere.
Denne rangeringen av muslimer over andre mennesker er den opplagte grunnen til at islamske stater ikke har ratifisert FNs menneskerettserklæring av 1948, men i stedet vedtatt sin egen (Kairo 1990). Her slås det fast at alle rettigheter er underlagt sharia-reglene.
Rangeringen av menneskeverdet får følger for hvordan man skal omgås ikke-muslimer.
Ikke-integrering
Muslimer skal ikke bli venn med ‘vantro’, Koranen har over 50 vers om dette. Koranen tegner opp et fiende-forhold: «De er samlet som venner mot dere.» 5:51, og «De vil aldri la en sjanse gå fra seg for å anstifte ufred blant dere.» 3:118. Denne holdningen hindrer integreringen. Hva gjøre IMDi med dette? Jobber Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, med dette dilemmaet?
Kjemp mot vantro!
Vi/dem-tenkningen har dramatiske utslag: «De som er med ham [Muhammad], er milde og hjertevarme mot hverandre, men strenge/ skånselløse/ hensynsløse mot vantro.» 48:29. Muslimene skal kaste skrekk i hjertet deres (8:60), dette er målet med terrorangrep, deretter kjempe mot dem og drepe dem (4:89), de skal pines både i denne verden og den neste, 3:56, 9:14, 9:26.
Det er påbudt å kjempe voldelig, 5:33, 47:4, 9:5, 9:123. «Kampen skal fortsette til det ikke lenger er motstand mot islam, og alle underlegger seg Allah.» 8:39. Dette har mennesker fra Atlanterhavet i vest til Indonesia i øst måttet leve med i 1.400 år.
Sura 8:39 betyr ikke at kampen for islam bare er voldelig. Alt som en muslim gjør for å bidra til at islam får større fotfeste i et land, er med i denne kampen. Det kan være å engasjere seg politisk eller bli journalist eller forsker, og påvirke samfunnet innenfra. Det Muslimske Brorskapet har dette som strategi.
Kampen mot de vantro har en åndelig dimensjon: Muslimer som driver jihad, blir verdsatt høyere enn andre muslimer (4:95), og de er garantert å komme til paradis, 2:154, 3:169, 4:74. Dette må vi anta er en sterk motivasjonsfaktor for de som velger å utøve terror.
Det religiøse målet er at islam skal bli overordnet, 48:28 og 61:9, og Muhammad være «den øverste person over enhver levemåte (religion), selv om flergudsdyrkerne skulle mislike det.» 9:33. Og nå når Muhammad ikke lever lenger, går oppdraget til den øverste religiøse lederen. Dermed er vi over på den tredje hovedsaken:
En politisk ideologi
Islam har regler om økonomi og jus, og om familielivet og om hvordan samfunnet skal styres, dvs er en politisk ideologi. I det muslimske idealsamfunnet er det kun muslimer som skal styre samfunnet, 33:36, 63:8 og 5:49, altså ikke et demokrati med én person – én stemme. Ytringsfriheten kan vi se langt etter; den som håner den avdøde profeten, skal straffes, 33:57 og 61. Religionsfriheten kan vi se langt etter; intet annet enn islam godtas, 3:85, 4:89.
Muslimene skal «adlyde Allah og Sendebudet og dem blant dere som har autoritet.» 4:59. ‘dem blant dere’ betyr å adlyde muslimer. Ikke andre. Dette burde være en utfordring for alle politikere i Norge.
Islam har både et religiøst og et politisk mål: Alle skal tro på Allah, og hele verden skal styres etter islamsk lov. Myndighetene bør erkjenne dette. Det kan ikke være riktig at islamske trossamfunn skal få offentlig støtte til å utbre en ideologi som tillater bruk av trusler, vold og drap, bare fordi man kaller det en religion.
Redaktøren skrev at ikke all muslimsk tro og praksis er problematisk. Det kan jeg slutte meg til. Problemet er at disse versene står der, og Koranen sier at hele teksten er gyldig til evig tid: «Din Herres ord er fullkomment i sannhet og rettferdighet. Ingen kan forandre Hans ord!» 6:115. Når islamske trossamfunn ikke tar avstand fra dette, må vi regne med at de støtter det. Når får vi se at islamske trossamfunn og organisasjoner tar et oppgjør med denne ideologien?
Av Dag T. Elgvin, Svelvik
