Globalister så langt øyet rekker under G7-møtet i Tyskland i juni. Johnson og Draghi er på vei ut, Macron har mistet flertallet i nasjonalforsamlingen, Scholz administrerer et land i energikrise, og Biden risikerer et katastrofevalg i november. Foto: John MacDougall / Pool Photo via AP / NTB.

Normalt tar de færreste noen notis av en italiensk regjeringskrise, men de politiske implikasjonene er større denne gangen fordi Italia snart kan få en regjering som ikke er globalistisk.

For selv om mye kan skje politisk i de neste to måndene, har de tre største partiene på den italienske høyresiden totalt litt under 50 prosents oppslutning på meningsmålingene – og de to største av disse er klart antiglobalistiske.

Med tanke på at USA, Canada, Frankrike, Tyskland og Spania alle har globalistregjeringer i øyeblikket, ville en italiensk regjering som ikke er helt på linje med de andre, bli et slags hår i suppen i for den vestlige makteliten, ikke minst i EU-sammenheng.

Derimot er det atlantiske båndet ikke truet, selv om Lega-leder Matteo Salvini tidligere har kommet i skade for å vise sans for Putin, all den tid både Fratelli d’Italia (FdI), som i øyeblikket er størst, og Forza Italia (FI) er pro-amerikanske.

Situasjonen var annerledes da Italia fikk en populistregjering i 2018, for da satt Donald Trump i Det hvite hus. Drøyt to år senere hadde Big Tech og mediene detronisert Trump, mens Draghi hadde tatt over spakene i Italia.

FdI-leder Giorgia Meloni, som har brukbare sjanser til å bli italiensk statsminister, står politisk nær Trumps tidligere sjefrådgiver Steve Bannon. Dersom ikke hun stanger hodet mot et maktmonster av samme type som ryddet the Donald av veien, kan Italia ende opp med en statsminister som ikke er svært forskjellig fra Trump.

Det store spørsmålet er om et slikt utfall, som medier og finansmarkeder vil prøve å stikke kjepper i hjulene for, ville bære bud om et generelt politisk tilbakeslag for globalismen i andre vestlige land.

Fremgangen for den antiglobalistiske høyresiden i Italia har skjedd parallelt med at Marine Le Pen fikk mye større oppslutning ved presidentvalget i Frankrike i år (41 prosent) enn i 2017 (34 prosent).

I mellomtiden har Canadas statsminister Justin Trudeau med sin autoritære stil gjort seg nokså uappetittlig for den canadiske høyresiden.

Samtidig sliter globalistregjeringer i USA og Tyskland med konsekvensene av et klimareligiøst evangelium som er i ferd med å svekke hele Vesten. Det gjelder også Nederland, der det pågår et bondeopprør mot næringsfiendtlig klimapolitikk.

Mytteriet fra delstatsregjeringen i Bayern mot nedleggelsen av den tyske kjernekraften er illustrerende for appetitten på en ny kurs, og det er lett å tenke seg at velgerne i flere land snart vil se seg om etter noe annet.

Det første viktige svaret på det får vi med kongressvalget i USA den 8. november. En dårlig valg for Demokratene ville også bli et alvorlig tilbakeslag for globalismen.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!