Når leder for Arbeiderpartiet sier det ikke kommer på tale å stanse eksporten av strøm og begrunner det med at prisen på strøm må bestemmes ut fra tilbud og etterspørsel, så er det en historisk uttalelse. Ap har ikke lenger ivaretakelse av fellesskapet som sin fremste oppgave, men hyller markedskreftene.

Da undertegnede studerte historie på Blindern var Berge Furres bok om det moderne Norge obligatorisk lesning. Der fremhever Furre kampen om konsesjonslovene som en viktig milepæl i forsvaret av norsk suverenitet. Høyre ville at utenlandske interesser skulle kunne kjøpe seg inn i kraftverkene. De var som en hvilken som helst annen produksjon. Men arbeiderbevegelsen og de frilynte mente nei. Fossekraften tilhørte fellesskapet. Det var dessuten en investering som ga avkastning til evig tid.

Utlandet fikk «nei».

Nå er standspunktet reversert: Utlandet har fått ja. Vi eksporterer strømmen og med et genialt grep: Vi importerer et prisnivå som nordmenn aldri kunne forestille seg. Strømmeklere, kommuner, fylkeskommuner og staten blir søkkrik. Man bestikker på en måte seg selv og gir incentiver til fortsatt eksport.

At Støre fremstiller dette som solidaritet med resten av Europa og et vinn-vinn, er den type frekkhet som vi er vant til. Vi husker den fra to folkeavstemninger om EEC/EF/EU. Overmakten for et ja var i begge tilfeller massiv. Men i 1972 hadde Trygve Bratteli vett til å si at opposisjonen innad i Ap måtte ha et talerør. Det ble Hallvard Bakke som ledet den og dermed reddet Aps integritet. Da resultatet forelå gikk Bratteli av.

I 1994 trodde Gro det var tid for revansj. Også denne gang var makta massivt for Brussel. Men svaret ble det samme: Nei.

Norge er i dag delt i to partier: Pengemakt mot folkemakt. Pengemakten har avskaffet det som i 1972 og 1994 var det mest dyrebare: Norsk suverenitet. Det var den store anstøtsstenen for EU-folket. Hvordan vinne to Stortingsvalg? Svaret ble å dele opp suvereniteten i småstykker og selge ut landet bit for bit. Høyesterett har velsignet denne fremgangsmåten. Da trenger ikke Stortinget spørre folket ved valg. Simpelt flertall gjør susen.

Dermed ble vi medlem av energiunionen Acer, som alle på innsiden visste bare var første steg.

Nå skjer fordypningen skritt for skritt. Politikerne og mediene later som de ikke forstår hva som foregår.

Men folket får en så brutal oppvåkning med strømprisene at de blir nødt for å forstå at på et politisk problem kan det bare finnes politiske løsninger. Hvis ikke politikerne er villig til å lytte til velgerne er det bare ett alternativ: De må fjernes.

Kjøp Halvor Foslis bok her!