Kvinnesaksaktivisten Christina Ellingsen politietterforskes for et potensielt brudd på straffeloven § 185. Det gjelder en rekke Twitter-meldinger, på profiler administrert av Ellingsen, om en transkvinne som også er den som står bak politianmeldelsen.
Alle de anmeldte Twitter-meldingene representerer meningsytringer som bør aksepteres i et liberalt samfunn. Det er viktig å merke seg at transpersonen ytringene omhandler, er transaktivist.
Som aktiv samfunnsdebattant med tilknytning til Foreningen FRI har vedkommende selv oppsøkt offentligheten og må da tåle vedvarende offentlig oppmerksomhet av det kritiske slaget.
Transkvinnen er ikke utsatt for trakassering, slike flere synes å mene. Ytringene det gjelder, er fremsatt offentlig – det dreier seg ikke om private ytringer som ved å gjentas kan betraktes juridisk som «plagsom opptreden». I parentes bemerket: Om politiet mistenker at det her handler om trakassering, bør i så fall ytringene etterforskes som potensielt brudd på § 266 om «hensynsløs atferd» snarere enn på § 185.
Straffbart å si sin mening
De anmeldte ytringene er offentlige meningsuttrykk som inngår i en type aktivisme. Ellingsen leder som kjent organisasjonen Women’s Declaration International Norge (WDI), som arbeider for å fremme kvinners (og barns) rettigheter og dermed påvirke politikken som føres. Derfor vil et eventuelt strafferettslig inngrep mot de aktuelle ytringene være et angrep ikke bare på ytringsfriheten, men også på selve demokratiet.
Likevel er det ikke utenkelig at Ellingsen vil bli tiltalt for brudd på § 185. Denne lovbestemmelsen som verner en rekke angivelig sårbare minoriteter, ble i 2020 utvidet til å gjelde også transpersoner, og i januar i fjor trådte dette vernet – av personer på grunnlag av «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» – i kraft.
Stortinget vedtok denne utvidelsen på bakgrunn av en på flere måter svak innstilling fra justiskomiteen, og uten å ta hensyn til de høyst berettigede protestene som var kommet i forkant av lovvedtaket (fra blant andre nettopp Ellingsen og undertegnede).
De senere år har domstolene benyttet § 185 stadig oftere. Man kan se konturene av en rettsanvendelse som er foruroligende idet rene meningsytringer flere ganger er blitt rammet. Siden vernet av transpersoner trådte i kraft, har vi allerede fått to fellende dommer. Én mann er blitt dømt for å kalle en transkvinne blant annet «en gubbe med rare fantasier» og for å henvise til «Perverse mannegriser». En annen mann ble dømt for å omtale en transkvinne som «degenerert som faen».
Begge de to dommene gjelder delvis bruk av skjellsord mot en transperson. Mange vil antagelig reagere på ytringenes sterke form. Likevel: Det handler ikke om annet rene meningsytringer (selv om man måtte finne dem temmelig grove) og burde således ikke medføre noen straffereaksjon.
De som støtter bruk av straff på grunn av de domfeltes språkbruk, bør tenke gjennom at tilsvarende bruk av skjellsord finner sted også den andre veien. Når uttrykk som «rasshøl», «Føkk terfer!» og «CIS-TERF-søpla» rettes mot noen som er kritiske til transpersoner (eller bare til transaktivister), får det intet rettslig etterspill, for adressatene for utskjellingen har i motsetning til transpersoner ikke noe vern mot slike ytringer.
Urimelig utformet til fordel for utvalgte grupper
Dette er et eksempel på hvordan § 185 med sitt gruppeselektive vern er urimelig utformet. Det viser også hvor egnet denne lovbestemmelsen er til å fremme polarisering i samfunnet gjennom inndeling av befolkningen i vernede og ikke-vernede grupper.
Nettopp polarisering kjennetegner den opphetede transdebatten, noe striden om markering av Pride og dens plass i skolens undervisning så tydelig illustrerer. Frontene er steile og tonen uforsonlig.
Tilhengere av Pride hevder det handler om «både fest og protest» – en feiring av kjønns- og seksualitetsmangfold og menneskelig frigjøring, og en protest mot vedvarende undertrykkelse av transpersoner som kan komme til å ta livet av seg hvis ikke de blir anerkjent av storsamfunnet.
Motstandere av Pride hevder derimot at det dreier seg om en intolerant – kanskje til og med totalitær – bevegelse som arbeider for ensretting av samfunnet, samt for skadelig seksualisering av barn og potensielt farlig kjønnskirurgi. Beskyldninger om «transhat» og kvinnefiendtlighet, høyreekstremisme og pedofiliforherligelse sitter nokså løst.
Transaktivistene gir seg ikke, anmelder norsk kvinnesaksaktivist for hatefulle ytringer
Hva er kjønn?
Så er det den grunnleggende striden om selve begrepet kjønn. Er dette utelukkende biologisk, knyttet til eksistensen av kun to kjønn? Eller er det et psykologisk fenomen, slik uttrykket kjønnsidentitet viser til?
Er «kjønn» egentlig en sosial konstruksjon? Går det virkelig an å skifte kjønn? Er transkvinner egentlig kvinner og transmenn egentlig menn, med krav på egne rettigheter? Er det en klar sammenheng mellom transkjønnethet og psykiatri?
Skyldes det økende antallet personer som ønsker å skifte kjønn, en «naturlig» samfunnsutvikling, med større aksept for å være transkjønnet? Eller skyldes økningen ideologisk «smitte», drevet frem av militant transaktivisme?
Jeg tror folk flest føler det mildt sagt krevende å ta stilling til spørsmålene over. Men én ting er sikkert: Også på det forvirrende og svært kompliserte transfeltet må samfunnsdebatten få gå fritt og uhindret. Det må være rom for alle synspunkter. Derfor er det svært urovekkende at politiet har åpnet etterforskning av Ellingsens ytringer. Det å komme i politiets søkelys kan i seg selv virke avskrekkende på andre som ønsker å delta i debatten.
Videre gir dagens rettstilstand grunn til bekymring. For ikke bare utformingen, men også anvendelsen av § 185 skaper usikkerhet om hvor sterke påstander som faktisk er tillatt å fremsette om transpersoner, akkurat som om andre grupper vernet av denne paragrafen.
I 2020 slo nemlig Høyesterett fast (i forbindelse mellom skillet mellom «religionskritikk og angrep på en trosgruppe»):
Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt.
Usikkerhet kan føre til selvsensur
Det finnes en rekke eksempler på seksuelle overgrep fra transkvinner mot biologiske kvinner fra andre land. Er en ytring som Mange transkvinner er seksuelle overgripere nå straffbar, med tanke på Høyesteretts henvinisng til «kriminell adferd?» Og hva med en ytring som Mange transpersoner er sykelige? Er dette en fordømmende omtale av gruppen?
Det er domstolene, og da i siste instans Høyesterett, som får den krevende oppgaven med å avgjøre hva slags ytringer om transpersoner som rammes av § 185. Stortinget har nemlig ikke gitt noe klart svar på hva slags ytringer den utvidede bestemmelsen er ment å ramme; ingen reelle eksempler på slike ytringer nevnes i forarbeidene. Dette er slett politisk håndverk fra lovgivers side.
Per i dag hersker det genuin usikkerhet om hva som er lov å si om transpersoner. Frykten for å komme på kant med straffeloven kan opplagt føre til selvsensur. Det er det siste vi trenger i den uhyre kompliserte transdebatten – også her må alle meninger kunne uttrykkes og testes i gjensidig brytning.
Carl Müller Frøland er idéhistoriker og forfatter. Innlegget er tidligere publisert av Utrop, og gjengitt her med forfatterens velvilje.
