Pilotstreiken er over, men SAS er ikke reddet fra nødlanding. Selskapets avgjørende møte med virkeligheten er bare skjøvet ut i tid.

SAS AB har en rentebærende gjeld tilsvarende 35 milliarder norske kroner. Denne gjelden må håndteres selv om selskapet er innvilget konkursbeskyttelse etter amerikansk rett. SAS har dessuten behov for 9,5 milliarder kroner i ny egenkapital. Selskapet må omstruktureres og den nye «SAS Forward»-planen forutsetter en årlig kostnadsreduksjon på 5,5 milliarder kroner.

Det spørs hvor realistisk dette er. Pilotene går 5 prosent ned i lønn, men skal i de fem årene avtalen gjelder ha en lønnsutvikling på linje med lønnstakere ellers.

Etter 15 døgns streik og halvannen milliard kroner i tapte inntekter, har SAS pådratt seg et omdømme- og konkurransesvekkende tap som er så stort at det neppe blir behov for så mange flyavganger som dagens rutetabeller tilsier. Hvis kapasiteten krympes samtidig som pilotenes arbeidstid utvides, får SAS overtallighet blant pilotene. Når dessuten 450 oppsagte piloter samtidig skal gjeninntas i selskapet med høy lønn, må det være lov å stille spørsmålstegn ved realismen i selskapets spareprogram.

Omverdenen har i to uker vært vitne til et selsomt skuespill i Näringslivets Hus i Stockholm. Dette er den sjette pilotstreiken i SAS på 12 år. Selskapet har 24 ulike fagforeninger, som sikkert er inspirert av pilotenes streik til å stå på krava og stille arbeidsrettslige virkemidler bak sine krav. Når bedriftskulturen er slik offentligheten har fått demonstrert de siste ukene – hvor attraktivt er det for nye eiere å gå inn i SAS?

Jan Levi Skogvang, leder for de norske SAS-pilotene i fagorganisasjonen Parat, uttalte under streiken at «vi hadde virkelig forventet mer av en sosialdemokratisk regjering». Vi vet ikke hvilke av de tre nordiske sosialdemokratiske regjeringene han siktet til, men uttalelsen avslører en grunnleggende virkelighetsfortrengning blant pilotene – at nordiske regjeringer skal gripe inn i en arbeidskonflikt og dessuten tilføre selskapet ny kapital.

Slik er virkeligheten ikke lenger. Det er slutt på at SAS kunne rekruttere piloter fra Luftforsvaret til megalønninger og at selskapet var beskyttet mot konkurranse – slik at billettprisene gjorde at det sjelden ble «vanlige folks tur» til å fly. Avvikling av monopoler har skapt konkurranse. Det er denne situasjonen SAS-pilotene må ta inn over seg. Det er slutt på de tider hvor staten kunne kompensere en bedrifts ineffektivitet.

Det er kjekt å pukke på avtaler og løfter, men når en bedrift står på trappen foran skifteretten, pleier de ansatte å tilkjennegi større ydmykhet og virkelighetsforståelse enn det SAS-pilotene har vist. Pilotlederne har vist til «Den nordiske modellen», men overser at den forutsetter at det er en levedyktig bedrift å praktisere modellen i.

SAS er ingen vernet bedrift, men en koloss på leirføtter – en dinosaur som akutt trenger kunstig åndedrett. Et flyselskap kan ikke forbli i stabilt sideleie. Det må fly. Det er ingen politisk vilje i Sverige og Norge til å redde selskapet, men det er mulig at Folketinget forgriper seg på danskenes lommebøker og kaster gode penger etter dårlige.

Et flyselskap kan ikke beskyttes mot konkurranse. I tilfellet SAS er det snarere slik at selskapet må beskyttes mot seg selv. Statlig redningsaksjon er like hinsides som om seilskuterederiene i sin tid skulle hatt statsstøtte i konkurransen mot dampskipene.

Det er ingen landsulykke om SAS havarerer – det er mange andre som vil fly.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!