Hva har den økonomiske kollapsen i Sri Lanka, vindkraftkollapsen i Tyskland i 2019, solkraftproblemet i California i 2021, og energimangelen i EU i 2022 til felles? Svar: Samtlige er skapt av politikere med visjoner, raske reformplaner, ideologi og endringsiver for å forme en «ny fremtid», uten fundament i forsiktighet, økonomi eller tidligere suksesser. Akkurat som Norge i dag. Putins overfall på Ukraina bare avslører problemene med dårlig politikk tidligere enn ventet.

Politikere med «visjoner« er farlige. I oljelandet Norge har de erklært oljealderen for over. Ikke fordi det er tomt for hydrokarboner som holder vår vanvittig oppblåste velferdsstat oppe, og 2/3 av arbeidsstokken med mat på bordet. «Energiskiftet» innføres nå fordi eliten syns det var på tide. Akkurat som svenske politikere synes det var på tide å slutte med Sverige. Det var liksom nok. Eliten var lei. Forsiktighet skaper lite rom for å fremstå som genial, nytenkende, modige og fremtidsrettet, i tråd med elitens selvbilde.

Tiden var inne for noe nytt og mer spennende, en visjon og selvutviklingsprosjekt for selvbekreftelse blant overmodige middelmådigheter. Å bytte ut den fæle oljen, med ekstremt ressurskrevende tungindustri for å høste vind, sol og biodiesel, var den geniale ideen adoptert fra hippietidens hasjrus. Det virker ikke, men du verden så tidsriktig og profitabelt det er…for noen få.

Et kvarters bruk av en 100-kroners kalkulator avslører at «Energiewende» og «Great Reset» er matematisk, økonomisk, fysisk, teknisk og logisk umulig – og vil ødelegge både økonomien, energiforsyningen og næringslivet. Og en time med en historiebok, vil avsløre at dette er maoisme, i ny grønn drakt.

Men «grønn omstilling» er ikke drevet av logikk, realfag, erfaring, ansvarlighet eller matte: «Energiskiftet» er drevet av fanatisme, kunnskapsløshet, fri fantasi, synsing, inkompetanse, drømmer – samt enorme mengder hybris, grådighet og maktsyke – fra en elite som ikke bare mangler evne og vilje til å ta resultater og fakta inn over seg. De fores med løgner fra en industri som aldri får nok offentlige penger. Og dessverre hjelper massemedia til med selvbedraget.

Kjøpefesten og ressursbruken har pågått lenge. Nå kommer rekylen og søppelberget

Her er problemet klimapolitikere og aktivister aldri har brukt en hjernecelle på: Grønne subsidier til «fornybart» skaper feilinvesteringer, søppelberg og evig mer subsidier. Hvorfor?

Fordi de subsidierte solpanelene, batteribilene og vindturbinene krever vanvittig mye ressurser for produksjon og utplassering. Når de er utslitt etter å ha virket dårligere og dårligere over ti til tyve år, så må man bruke enda mer penger, ressurser og subsidier på å fjerne dem, destruere dem, eller i beste fall resirkulere dem – og resirkulering av disse råvarene er i praksis alltid er dyrere og mer energikrevende enn å hente ut nye ressurser fra gruver.

Og etter det? Da må alt hele «fremtidens-energisystem» produseres, fraktes og settes opp på nytt. Med enda mer ressurs- og energibruk. I all evighet. Den som tror dette skal «redde kloden», føre til «billig energi» eller «grønnere natur» dømmes herved til å gå sjetteklasse om igjen. Get real. Vel har industrien bak denne pengemølla tusenvis av forskere som sier det blir varmere og den raske globale oppvarmingen er vår skyld. Men de har ingen forskere som viser at denne forbruksfesten på «fornybart» og «klimatiltak» faktisk vil fungere. Det er bare påstander. Synsing.

Et fundament uten hensyn til livssykler og økonomi 

Klimaindustrien livsgrunnlag hviler på påstanden om at vind eller «Solkraft er en ren, lett tilgjengelig og uuttømmelig energikilde» som Statkraft omtaler det. Vi som fullførte grunnskolen forstår instinktivt at å høste disse energikildene på ingen måte er gratis, rent eller effektivt. Det er tungindustri uten lønnsomhet, og bevisene strømmer inn fra hele verden i form av energimangel, ustabilitet, energifattigdom, vindmøllevrak, utslitte batterier, solpaneler som ikke virker lenger:

Tjue år etter den første vindkraftkollapsen i California i 1985, begynte grønne politikere å subsidiere solpaneler i stedet. Hele 1,3 millioner hustak er dekket av solpaneler, og tiltaket brukes som reklame for å få andre land til å gjøre det samme – Australia ikke minst. Tiltaket medførte at Californias andel av solenergi økte samlet sett til 15 prosent. Men suksessen er en fasade:

Panelenes livssyklus er tyve til femogtyve år,og nå kommer søppelproblemet for dagen. Ingen har lyst til å ta regningen for oppryddingen og utskiftningen. Politikerne delte ut penger til huseiere for å skape solkraft-boblen, men har ingen plan for hva som skulle skje når panelene gikk ut på dato. Det har ikke norske politikere for vindkraften heller. Ingen klausuler sikrer at Norwea-medlemmene rydder opp etter seg.

Et enormt, grønt søppelberg 

Solkraft vil åpenbart aldri bli det helt store i vinterlandet Norge, men det hindrer naturligvis ikke sleipinger å skape aksjeselskap som vil høste subsidier mens de kan. Solkraft er imidlertid like dyrt, ineffektivt, ustabilt og ubrukelig som vindkraft:

Estimater fra International Renewable Energy Agency tilsier at bare ett av ti paneler blir resirkulert: Åtti prosent av et solcellepanel er laget av resirkulerbare materialer, men de er ekstremt krevende og demontere og gjenvinne, akkurat som utslitte bilbatterier. Det koster tyve til tredve dollar å resirkulere et panel, mot en til to dollar å grave dem ned i deponier – akkurat som med vindturbin-blader.

Materialene som gjenvinnes i hvert panel er heller ikke verdt mer enn to til fire dollar. Når politikere sier at resirkulering er «den nye oljen», så lyver de. Det vil bli bare nok en grønn industri for evige subisidier, uten lønnsomhet. Og i batteribil-landet Norge ligger an til kjempesatsing:

Ifølge BBC gjenvinnes bare rundt fem prosent av litium-ion-batteriene idag, og batteribil-boblen har bare såvidt begynt, med Norge i klar ledelse. Vindmøllene på alle knauser og bølger i naturen vår, har også en levetid på ti til tyve år før vingene er finfordelt i naturen, og alt må rives og bygges på nytt.

Bransjen slipper å oppgi normale, bedriftsøkonomiske nøkkeltall

Havvind er sist ut i rekken av grandiose grønne visjoner for politikerne. Men også her slipper bransjen å oppgi konkrete tall for byggekostnader, monteringskostnader, livssyklus, vedlikeholdskostnader, resirkulering og nybygging, så ansvarlige folk kan gjøre en uavhengig beregning for totalkostnader og strømpris før man setter i gang med byggingen. I stedet forer vindkraftindustrien politikerne med reklame og fantasitall, for å utløse «risikoavlastning».

I virkeligheten er vindkraft-satsingen på hav og land en melkemaskin som kverner ut offentlige subsidier i all evighet, uten å kunne forsyne samfunnet med stabil strøm og nok strøm. Løsningen? Løsningen leveres også av vindbaronene, og innebærer alltid å bygge enda flere vindparker. Det blir aldri nok, og aldri for mange. Det er halen som logrer hunden. Profitørene styrer politikerne til å skape en evig finansboble. Det ville ikke være mulig uten det vanvittige hastverket og panikken som klimapolitikken skaper.

«Grønn omstilling» er ikke bare en pengemølle og et politisk kupp. Det er også en forbrukskarusell. Klimaindustrien hevder at «fornybart» vil bli billigere og billigere etterhvert som teknologien utvikler seg og skaleres opp. Dette bryter mot økonomiske lover for ressurser, som vil bli dyrere og dyrere jo større etterspørselen blir.

Sannheten er at Norge snart havner i samme felle som California: Et berg av møllevinger, utslitte vindmøller og bilbatterier, som riktignok er en ressurs, men ingen lønnsom ressurs. De kaller det fremtidens «smartnett» – i motsetning til fortidens dumme og kjedelige, sentrale kraftstasjoner med levetid på 50 – 100 år, og elektriske overføringskabler som aldri blir utslitt. Det er jo ikke noen «visjon» i sånt.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!