Snipp, snapp, snute – så var EM-eventyret ute for det norske kvinnelandslaget i fotball.

Seieren over Nord-Irland viste seg som et kamuflerende selvbedrag da laget ble ydmyket med historiske sifre av de engelske jentene. Østerrikes landslag var så mye bedre enn det norske at ethvert håp om avansement i turneringen var som en luftspeiling i den varme luften over Brighton & Hove Community Stadium.

Det er bare å se sannheten i øynene: Resultatene lar seg ikke bortforklare, det norske damelandslaget er ikke bedre! Ikke herrelandslaget heller, som ikke har kvalifisert seg til noen internasjonal mesterskapsturnering på snart en mannsalder.

Det er lett å skylde på den svenske treneren Martin Sjögren, men det blir snarere en bortforklaring enn en årsaksanalyse. Vi kan ikke skylde på treneren når midtbanen er så svak at ballen ikke holdes i laget lenge nok til å organisere målrettede angrep.

Herrelandslaget har under Ståle Solbakkens ledelse spilt gode kamper, men vi vedder gjerne på at Norge ikke er blant deltakerne i EM i Tyskland i 2024, hvor kvalifiseringen starter neste år.

Herrelandslaget var en tid midt på 1990-tallet rangert som det tredje beste i verden med bare Brasil og Frankrike foran seg. Nå er Norge nr. 36 på FIFA-rankingen. For et kvart århundre siden deltok Rosenborg i Champions League år etter år. Det er historie nå. En rekke nordmenn spiller på utenlandske lag, men i de viktigste ligaene – Tyskland, Spania, Italia, Frankrike og England – var det i fjor bare Erling Braut Haaland, Birger Meling og Morten Thorsby som fikk mer enn 50 prosent spilletid. Nordmenn som spiller i utlandet sitter stort sett på benken. Det forteller at norsk fotball i beste fall er annenklasses.

Norsk fotball er organisert som det økonomiske liv i Sovjetunionen – sentralstyrt og byråkratisk. De store pengene forbrukes i kontorene på Ullevaal stadion. Norges Fotballforbund har ikke nådd et eneste av sine sportslige toppfotballmål siden år 2000. Forbundet er trolig det eneste i Europa som har sin egen toppfotballsjef – uten toppfotball.

Aftenposten meldte lørdag at Norges Fotballforbund nå har forpliktet seg til å jobbe for FNs såkalte bærekraftsmål med vekt på klimautslipp og bærekraft. At forbundets egen politikk ikke er sportslig bærekraftig, later til å ha mindre interesse.

En kompetent trener med legendarisk status i norsk fotball, Kjetil Rekdal, mener at fokus må rettes mot måten barn trenes på. Det må bli mer alvor over treningene. – Du blir ikke bedre i fotball av bare å stå og trikse med ballen. Vi må få dyktige trenere lengst ned i årsklassene, slik at barn tidlig ser viktigheten av å bli god med begge bein, slå pasninger, heade, skyte og posisjonere seg – med andre ord: Utvikle fotballforståelsen, mener Rekdal.

Idrettsforbundets bestemmelser for barneidrett forbyr utøvere under 13 år å delta i internasjonalt konkurranser. Norge er alene i Europa om å ha slike regler. Talentfulle musikere kan som barn delta i internasjonale konkurranser, men ikke idrettsungdom. Norsk idrettspolicy er at konkurranser skaper tapere. Da blir det heller ikke så viktig at konkurranse skaper vinnere. Vi ser resultatene av denne holdningen i prestasjonene.

Servile medier er også med på å dekke over hvor dårlig det står til ved å skape forventninger om norske medaljer i kvinnenes EM og opptrer som om Norge allerede er deltaker i herrenes EM i 2024 – året før kvalifiseringen har startet.

Skal norsk fotball gjenreises til et høyere nivå, må det startes med at de yngste talentene får vekstvilkår som under ledelse av kompetente trenere utvikler deres evner. 

Norsk fotball har bare seg selv å skylde på – ikke svenske trenere, som ikke disponerer andre landslagsspillere enn dem norske klubblag har utviklet.