Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, tok i en artikkel i Aftenposten forleden til orde for å gjeninnføre arveavgiften.

Johansens begrunnelse for å restaurere den avgiften som Stortinget avskaffet i 2014 etter forslag fra Solberg-regjeringen, er at de økte inntektene målrettet «kan dempe forskjellene i boligmarkedet». 

Dette er en snål begrunnelse. Arveavgiften går ubeskåret til staten og vil verken føre til økt boligbygging eller rimeligere boliger. Tvert om vil økte statlige inntekter gå til luftige og virkningsløse klimatiltak eller dekke muslimimportens skadevirkninger. Statlig arveavgift vil ikke gi én eneste ny bolig eller billigere husvære for noen.

Johansens utspill ble raskt skutt ned av både hans eget parti og Senterpartiet. Det er bare kommunistiske og sosialistiske partier som Rødt, SV og Miljøpartiet som støtter tanken på å gjeninnføre arveavgiften. Det forteller det meste.

Vi kaller arveavgiften ved dens rette navn: Dødsskatt. Det er for oss en helt motbydelig idé at staten skal berike seg når et familiemedlem avgår ved døden. Selve tanken er dypt usosial og svært urettferdig.

Det er ikke slik at rike mennesker har formuen liggende som kontanter i nattbordskuffen når de dør. De store verdiene ligger i eierskap til næringsliv. Arveavgift gjør generasjonsskifte vanskeligere – og dyrere.

Denne spaltist har tidligere hatt lederoppgaver i finansnæringen og mer enn én gang tilrettelagt overgang av bedriftseierskap fra én generasjon til en annen. Det hendte ikke så rent sjelden at arvingene langt fra var så velholdne at de kunne betale arveavgiften. Da måtte vi gi lån, som i siste ledd ble betalt av bedriften og med pant i bedriftens verdier. Altså: En tyngende merkostnad for familiebedrifter. Slik er det også med formuesskatten, som norske eiere må betale, men som utlendinger slipper.

Mangel på boligpolitikk har gjort det vanskeligere enn før å skaffe seg husvære. Det har nær sammenheng med at ingen regjering har hatt noen effektiv boligpolitikk siden Borten-regjeringens dager. Lesere som har levd en stund husker Helge Seip – boligministeren fra Venstre som lovte å trappe opp boligbyggingen til 40 000 i året, ble latterliggjort av opposisjonen, men klarte det!

Denne spaltist satte bo i Seips tid som statsråd og kjøpte en førsteklasses rekkehusleilighet i en østlandsby by for det han hadde i årlig journalistgasje. Hvor mange klarer å skaffe seg leilighet i dag for en alminnelig årslønn? Svar: Ingen.

Johansens dødfødte forslag bunner i misunnelse – at noen sitter bedre i det enn andre. Det er en dårlig tilnærming til et alvorlig samfunnsproblem. Det vil alltid være slik at noen har bedre livsbetingelser enn andre og at det er bedre å være rik og frisk enn syk og fattig. Gjeninnføring av dødsskatt vil ikke endre på dette.

Arveavgift gjør det vanskeligere å overta barndomshjemmet når foreldrene går ut av tiden. Dødsskatten gjør det også mer tyngende å la familiebedrifter går i arv. Slik sett er avgiften en trussel mot familieeiet næringsliv.

Det bør ikke være et problem for noen at mange nordmenn er rike. Problemet er derimot at stadig flere blir fattige – ikke minst som en følge av makthavernes politikk med sterkt økte priser på strøm og drivstoff.

Johansen bør konsentrere seg om å gjøre livet lettere for folk – ikke tyngre.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!