Begrunnelsen for fortidens «homolov», som ble fjernet i 1972, er nøyaktig den samme som for vår tids sexkjøpslov. Den er motivert av enkelte menneskers moralske fordømmelse av visse gruppers sexliv. Før gjaldt det homsene, nå gjelder det sexkjøperne.

Men der homofili forarget det kristne borgerskapet først og fremst, er det feminister og venstreorienterte som forarges over at mennesker kan få sex mot betaling. Men i begge tilfeller dreier det seg om det samme: Noen setter seg til dommer over andre menneskers sexliv, fordi de mener det er moralsk uakseptabelt.

Nå snakker jeg vel og merke om sexkjøp mellom to voksne mennesker, der alt er frivillig for begge parter. Menneskehandel, tvang og utnytting mot noens vilje, reguleres av andre lover, og skal selvsagt være forbudt.

Sexkjøpsloven dreier seg om noe annet. Og den må sies å være en juridisk merkverdighet, fordi handlingen er full lovlig for den ene parten, mens den andre parten blir straffeforfulgt. Finnes det andre samfunnsordninger der vi følger et slikt prinsipp? Så vidt jeg vet er både kjøp og salg av f.eks. narkotika forbudt for begge parter.

Skulle vi følge det samme prinsippet, så skulle det altså være fritt frem for å selge heroin, mens kjøperen ble straffet.

Men tilbake til den moralske fordømmelsen. Homofili ble ansett som utuktig og umoralsk i tidligere tider. Men skal man dømme etter medienes fremstilling av homofiliens historie i Norge, så er det åpenbart at mange vet svært lite om hvordan lovgivningen utviklet seg gjennom forrige århundre.

Når man setter seg inn i måten våre lovgivere forholdt seg til homofili allerede da loven som omhandlet homofili, Paragraf 213 i Straffeloven av 1902 ble vedtatt, så er det ganske påfallende at den ikke var formulert for å ramme homofili i seg selv, men det var en sovende paragraf som kun kom til anvendelse dersom almene hensyn krevde det.

Paragrafen lød nemlig slik:

«Finder der utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar. Med samme Straf ansees den, som har utuktig Omgjængelse med Dyr. Paatale finder alene Sted, naar det paakræves af almene Hensyn.»(Min uthevning).

I virkeligheten var den nye lovparagrafen en avskaffelse av det generelle forbudet mot homofili, da den altså kun skulle komme til anvendelse dersom almene hensyn krevde det. Og hva slags almene hensyn kunne det være?

Jo, det kan vi se ut fra en av de få sakene i forrige århundre der loven ble anvendt. Det var i en stor sedelighetssak i Bergen, som ble kaldt «Den Brune Ring». Den gjaldt aktivitetene i lokalene til en frukthandler, der det vanket en del unge menn og gutter, flere ned til 12 års-alderen, og det ble kjent at disse guttene kunne oppnå visse fordeler mot gjenytelser i form av sex.

Det ble opprullet flere nettverk i kjølvannet av denne etterforskningen, og ikke alle hadde sammenheng med hovedsaken, men gjaldt voksne, homofile menn som hadde seksuell omgang med andre voksne.

Det er svært betegnende for praktiseringen av loven, og det bør alle som omtaler «homoloven» merke seg: De voksne homofile som ble «avslørt» ble ikke straffet, men fikk bare en advarsel om at homofili egentlig var forbudt. Straffet ble kun de som hadde hatt seksuell omgang med unge gutter.

Og man bør også merke seg at dette var forhold som også ville ha vært straffbare i dag. Ikke fordi det dreide seg om homofili, men fordi guttene var under den seksuelle lavalderen, og dette ville blitt regnet som pedofile overgrep.

Homoloven var altså en sovende paragraf, som kunne bli anvendt der almene hensyn krevde det. Når jeg snakker med eldre mennesker om dette i dag, forteller de gjerne om at det fantes noen menn i bygda deres, som alle visste var glad i menn, men politiet drev aldri med noen oppsøkende virksomhet for å avsløre hvem de gikk til sengs med. De fikk holde på med sitt helt i fred, helt uten at politiet var etter dem.

I vår tid med Pride og alt fokus på at all kjærlighet må være lov, hører vi gjerne ofte at Norge var svært intolerante mot homofile, og at det var straffbart helt til 1972. Dette er altså en sannhet med modifikasjoner. Vi straffet ikke homofile generelt før 1972, men vi brukte loven dersom det ble oppdaget sexringer som hadde preg av prostitusjon som inkluderte yngre gutter.

Som gutt (og det begynner å bli temmelig lenge siden) husker jeg at det ikke var helt ukjent at det ofte fantes en viss type menn på offentlige bad og urinaler og lignende steder, og av andre gutter ble jeg advart mot å snakke med dem, for de likte unge gutter. Jeg husker enkelte av disse eldre mennene, som vi gutter syntes var veldig sleske og farlige satt nakne bare med et håndkle rundt seg i timevis i garderoben til svømmehallen. Jeg kan tenke meg at også dette var et område der loven mot homofili kunne komme til anvendelse.

Politikerne hadde et langt mer nyansert syn på homofili allerede tidlig på 1900-tallet enn mange tror i dag. Noen mente at hva folk foretok seg privat i sitt eget liv, ikke var noe samfunnet skulle blande seg inn i. Og det noen sier om at det var selve kjærligheten politikerne ville til livs, er en helt feilaktig oppfatning.

Og i 1925 kom det en anbefaling fra riksadvokaten om at paragraf 213 i straffeloven kun skulle gjelde saker der eldre menn hadde sex med menn under 21 år.

Åpenbart hadde man det synet at yngre menn burde beskyttes mot utnytting. Innen psykiatrien hadde man allerede på den tiden begynt å forstå at mange homofile var født med sin legning, mens andre mente ungdommen måtte beskyttes fordi de kunne få sin seksualitet «preget» av eldre homofile menn. Men det synet at man måtte beskytte de unge, ligner mye på dagens syn, at åpenbart svakere stilte kvinner og jenter må beskyttes mot utnytting og menneskesalg.

Sex bør etter min mening alltid foregå mellom voksne, ansvarlige mennesker som deltar frivillig. Men om dét er tilfelle, kan jeg vanskelig forstå hvorfor noe skal være straffbart for den ene parten, men lovlig for den andre.

Den meget tilbakeholdne praktiseringen av homofili-loven gjennom 1900-tallet står i en sterk kontrast til politiets høye prioritering av sexkjøpsloven. Ifølge mediene følger politiet opp denne loven svært aktivt, og bøtesatsene har blitt hevet betraktelig etter at loven ble vedtatt.

Det er tydelig at politiet har blitt instruert i å ta flest mulige menn som kjøper sex. Og blant de moralsk indignerte feministene blir alltid slike menn omtalt med den dypeste forakt. Gjennom de siste tiårene har motstanderne av disse «sexgrisene» gjennomført flere aksjoner i form av «outing» ved å henge opp plakater med navn og bilde og sprayet «horekunde» på bilene deres.

Det er vanskelig å se noen forskjell på denne forakten overfor menn som kjøper sex og fortidens forakt overfor homofile. Motivasjonen er i begge tilfeller at noen opphever seg til moralske dommere over andres sexliv. Og legg merke til at i begge tilfellene, både når det gjelder homofile og sexkjøpere, så er det menn som rammes av forakten.

Jeg tør påstå at menns seksualitet generelt anses som mer «skitten» og «foraktelig» i samfunnet. Jamfør flere saker innen politikken de senere årene, der mannlige politikere som har hatt sex med yngre kvinner blir ekskludert uten videre og kastet ut i skam, mens kvinner ikke mottar noen reaksjon, ja, de får sågar fortsette som statsråder.

Trine Skei Grande er et godt eksempel. Det er helt innafor at en godt voksen kvinnelig partileder forfører en ung gutt på 17 år i åkeren, mens en mann i samme situasjon hadde blitt øyeblikkelig utstøtt fra alt politisk liv! Mannlig sex dømmes langt hardere, i slike settinger.

Men tilbake til homofile og sexkjøpere. I begge tilfeller satte/setter samfunnet seg til overdommer over hva som skal regnes som et moralsk akseptabelt sexliv. Og i begge tilfeller dreide/dreier det seg om en frivillig handling mellom to voksne mennesker.

Burde det ikke være på tide at vi som samfunn avvikler alle slike lover som skal regulere hva slags sex som er lovlig mellom voksne mennesker helt frivillig? Og igjen: Dette gjelder IKKE overgrep, tvang eller sex med mindreårige.

Eller burde vi kanskje gå motsatt vei og begynne å straffeforfølge sadomasochisme, spanking, kvelning under sex, sparking i testiklene osv? Alt dette er jo seksuelle preferanser som noen foretrekker. Og er det noen andre tilfeller der vi som samfunn godtar at folk slår hverandre, pisker hverandre eller kveler hverandre? Men skal politiet oppsøke soverommet til folk man mistenker for slike aktiviteter?

Eller skal vi som samfunn endelig akseptere at voksne folk må få bestemme selv over sitt sexliv?

De som vil sette seg enda grundigere inn i lovgivningen mot homofili, anbefaler jeg å lese de svært opplysende artiklene til Kim E. Andreassen eller Birger Berge – begge ved Universitetet i Bergen.