Selv liberalister bør forstå at det er på tide å bli bekymret over den lenge pågående krisen i energimarkedet. At energinasjonen Norge skal behøve å rasjonere strøm, var utenkelig for få år siden. Nå er det sannsynlig.
Man kan gjerne peke på Solberg-regjeringen, som i enhver situasjon valgte feil løsning og selvsagt har bidratt massivt til krisen som har rammet oss.
Men nå er det faktisk en god stund siden Jonas Gahr Støre tok over som statsminister. Ap liker gjerne å beskrive seg selv som et styringsparti. Men nå styrer Støre skuta mot stupet.
Stavanger Aftenblad har lenge publisert kritiske innlegg om dette temaet. De skyter med skarpt på lederplass og stiller spørsmålet: Er verktøykassa tom, Støre?
Det er stor fare for akutt knapphet på energi i Vest-Europa. Grunnen er blant annet bortfall av russisk gass som følge av krigen i Ukraina. I tillegg kommer effekten av at flere europeiske land har kuttet produksjon av kullkraft og atomkraft. Da risikerer vi at utenlandskablene i realiteten blir rene eksportkabler.
Selv tilhengerne av kraftmarkedet må nå innrømme at fortsatt eksport av flere tusen megawatt gjennom kablene, i en situasjon der norske strømkunder opplever rasjonering, vil være oppskriften på et folkelig opprør. Og dette er dessverre ikke et usannsynlig scenario.
Krisen er også et resultat av en villet politikk, og krisen avdekker at de opprinnelige avtalene ikke er gode nok til å håndtere den situasjonen som har oppstått.
Ap og Sp kan ikke leve med en slik situasjon. Noe må gjøres. Men regjeringen virker handlingslammet.
Er avtalene slik utformet at de ødelegger norsk energisikkerhet, økonomi og innbyggernes trygghet? Da må de sies opp eller reforhandles. Det er den eneste veien ut av dette håpløse prosjektet.
Våre myndigheter kan erklære seg sinnssyke i gjerningsøyeblikket, og bare informere utenlandske land som har ødelagt sitt eget energisystem: Dere kan få kjøpe litt av oss, når vi har noe til overs. Ikke ellers.
Hva skal misfornøyde tyskere gjøre? Slutte å kjøpe olje av oss? Slutte å kjøpe den tilgjengelige kraften? Det er et skrikende behov for energi i verden. Norge får nok solgt produktene sine.
Dessuten kunne vår kraftkrevende industri blitt svært konkurransedyktig med tilgang på billig energi. Dette forutsetter at man dropper hydrogenfabrikker, batteriprosjekter og selvsagt den komplett uforståelige elektrifiseringen av sokkelen.
EU kan ødelegge alt
Men samme dag i samme avis skriver rådgiver i Motvind Norge, Hogne Hongset, om et skremmende scenario.
Et nytt EU-diktat kan føre til at Norge blir tvunget til å bygge ut vindkraften, uten at kommunene får noe valg. Idiotprosjekter, som hydrogenfabrikker, hvor 70 prosent av energien forsvinner i produksjonen, krever mengder av energi.
Vindbaronene beveger seg nok i kulissene og gnir seg i hendene over muligheten til å tjene grovt på tilkarringsvirksomhet på bekostning av det norske folk og norsk natur.
EUs rolle beskriver Hongset slik:
Bortfallet av russisk gass gjør at EU 18. mai lanserte sin plan «REPowerEU: affordable, secure and sustainable energy for Europe». I denne planen – som er EØS-relevant og dermed aktuell for Norge – blir det lansert et «hurtigspor» for å godkjenne blant annet nye vindkraftverk.
Myndighetene skal også peke ut områder spesielt egnet for energiproduksjon («renewables go-to areas») der det ikke skal være nødvendig med konsekvensutredninger av enkeltprosjekter.
Olje- og energiminister Terje Lien Aasland (Ap) har uttrykt seg skeptisk, men ordrer fra EU må følges. Derfor sendte Aasland 9. juni ut en høring med frist 8. august: «Høring vedrørende forslag til endringer i fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet.»
Hongset påpeker hvordan regjeringen holder viktig informasjon unna offentligheten.
At vindkraft er omfattet av saken, er ikke nevnt så lenge departementet skriver på norsk, og du må langt ned i de engelske vedleggene for å finne realitetene i saken når det gjelder vindkraft.
Statsrådens skepsis stikker trolig ikke særlig dypt, når han ikke engang sørger for at det som folk skal uttale seg om, presenteres på norsk. Det går an å spekulere på om det er tilfeldig.
To sitater fra den engelske versjonen følger:
- «As it is urgent to accelerate the deployment of renewable energy projects, Member States should start as soon as possible to identify suitable land and sea areas and to prepare plans for particularly suitable areas (’renewables go-to areas’).»
- «In the designated renewables go-to areas, renewable energy projects that comply with the rules and measures identified in the plan or plans prepared by Member States, should benefit from a presumption of not having significant effects on the environment. Therefore, there should be an exemption from the need to carry out a specific environmental impact assessment at project level in the sense of Directive 2011/92/EU of the European Parliament and of the Council24, with the exception of projects which are likely to have significant effects on the environment in another Member State or where a Member State likely to be significantly affected so requests.»
Kortversjon på norsk: I de «spesielt utpekte områdene» skal vindkraftprosjekter kunne godkjennes uten konsekvensutredninger, så lenge naboland i EU/EØS ikke protesterer.
Alle demonstrasjoner, all lokal motstand, dette ignoreres. Demokratiske spilleregler forkastet på grunn av klimahysteriet.
NVE hevdet så fram til 2019, helt feilaktig, at kommunen ikke kunne nekte bygging når konsesjon var gitt. Nå skal kommunenes rolle styrkes, gjennom endring av plan- og bygningsloven. Men lovendringen kan ikke vedtas i Stortinget før en gang ut i 2023.
Nå kan altså EU-regler kullkaste norske demokratiske vedtak, nok en gang.
Dette mens rasende bønder i Nederland blir skutt på av politiet og inflasjonen stiger med rekordfart. Folk over hele Europa blir stadig fattigere. I Norge blir staten og enkelte spekulanter styrtrike, mens vanlige folk sliter med å få endene til å møtes. Det snakkes om matmangel. Alt dette skyldes en ufattelig lite gjennomtenkt energipolitikk.
Snart må vel et flertall av Norges befolkning komme til den nødvendige konklusjonen:
Våre politiske ledere bryr seg rett og slett ikke om hvordan vi «vanlige folk» har det. Vi er hår i suppa, et irritasjonsmoment. Staten vil ha klienter, ikke en demokratisk bevisst middelklasse. Slik fremstår det.
Men som Hongset sier: Vi vant første runde, og vi kan vinne omkampen også!