Akkurat nå pågår den såkalte Almedalsveckan – Almedals-uken – i Visby på Gotland. Arrangementet har sitt utspring i talene som Olof Palme holdt flere somre i parken Almedalen. Men det som startet med en improvisert tale fra en lastebil 25. juli 1968, utviklet seg med årene til den såkalte politiker-uken hvor også ledere for andre enn Socialdemokraterna holdt taler.

I 1982 arrangerte Socialdemokraterna et supplerende økonomisk seminar, og siden har det ballet på seg. Under årets Almedalsvecka består det offisielle programmet av 2070 ulike arrangementer. Opp mot hundre tusen besøkende ventes til Visby, og alle riksdagspartiene har sin «egen» halvdag.

Almedalsveckan presenterer seg i dag som «verdens største demokratiske møteplass», åpen for «alle som vil være med i den demokratiske samtalen».

Det høres ut som edle formål, og ideen var (og er) absolutt god. Initiativet ser også ut til å ha blitt ønsket velkommen blant målgruppene, for med årene har Almedalsveckan blitt en svensk tradisjon. Oppmøte er et must for alle som ønsker å holde seg oppdatert og dyrke sitt kontaktnettverk – enten du er politiker, lobbyist, journalist eller blogger.

I løpet av uke 27 hvert år er det mulig å avgjøre «who’s hot and who’s not» i Sverige, bare ved å gjøre en okulær inspeksjon av gatebildet i gamlebyen i Visby. På dagtid kan du se landets makthavere holde egne foredrag eller jage mellom andres. Om kveldene kan man se de samme individene henge med hverandre på puber og uteserveringer i ledige former.

Samtidig benytter et betydelig antall gotlendinger muligheten til å bo gratis resten av året ved å forlate øya selv og leie ut hus og leiligheter for ågerpriser til de besøkende fra fastlandet.

Et vellykket prosjekt?

Almedalsveckan kan derfor betraktes som et gigantisk suksessprosjekt og beviset på hvordan Sverige har lykkes med kunststykket å viske ut grensene mellom politikere og folk.

Eller kanskje prosjektet til og med lyktes for godt? Spørsmålet som må stilles, er om ikke Almedalen har stor skyld for det som i omverdenen er blitt kjent som «svenske tilstander» – altså når samfunnet utvikler seg i en åpenbart feil retning, men hvor ingen ser ut til å protestere.

Kanskje vi ikke trenger å lete etter avvik i svenskers genetikk eller finansiere kostbare psykologiske studier for å få svaret på hvorfor «ingen» protesterer? Kanskje vi bare trenger å studere listen over forelesninger og tilbringe en kveld på en hvilken som helst bar innenfor Visbys middelalderske ringmur i uke 27 for å skjønne hvorfor det er som det er i Sverige?

Faktisk protesterer folk – og det høyt! –, men protestene blir ikke lagt merke til av media så lenge det er «feil folk» som protesterer. Det er vanlige borgere som roper seg hese, men alle meninger som strider mot de politisk anbefalte verdiene, blir fortiet eller straffet av media.

Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon av mediesituasjonen i Sverige enn at journalistene har forlatt sin egentlige oppgave: De har sluttet å granske makthaverne for folket, og i stedet begynt å granske folket for makthaverne.

Svenske journalister ser rett og slett ikke ut til å ville representere folket lenger. I stedet har de begynt å fungere som megafoner for politikerne de omgås under Almedalsveckan – og politikerne har på sin side begynt å formulere sine budskap og opptredener slik at de passer mediene.

Medialiserer politikken

Almedalsveckan viser tydeligere enn noe annet symbiosen mellom politikk og journalistikk i Sverige: Politikere og lobbyister inviterer journalistkorpsets crème de la crème til å mingle, nyte litt stjerneglans og benytte anledningen til å servere lett-tygde budskap i copy-paste-format til champagnen – som selvfølgelig er tørr, kald og gratis –, og journalistene takker ved å gi budskapet videre.

Som takk.

Statsviter Maria Wendt er en av dem som har kritisert Almedalsveckan for å «medialisere» politikken. Kort fortalt betyr dette at partiene er klar over Almedalsveckans betydning for å nå ut med egne budskap, og politikken tilpasser seg derfor media ved å forlate de kompliserte resonnementene og forklaringene til fordel for korte og kraftfulle formuleringer.

En konsekvens er, ifølge Wendt, at politisk journalistikk i Sverige har sluttet å rapportere om samfunnets ytre virkelighet og i stedet begynner å kommunisere politikernes medietilpassede budskap. I 2012 foreslo derfor Wendt at uken skulle gjøres om, og i stedet for å fokusere på partiene, skulle begynne å fokusere på aktuelle politiske saker. Det skjedde ikke. Almedalsveckans natur består.

Almedalsveckan som liminal fase

Faktisk vil det normalt bli sett på som dypt problematisk at politikere, journalister og lobbyister sosialiserer seg så intimt og åpent som under Almedalsveckan. Men Almedalsveckan unngår kritikk. I stedet er det funnet en nyttig forklaring: Fenomenet regnes som en «liminal fase».

Konseptet med liminal fase er et samfunnsantropologisk begrep som betyr at vanlige regler slutter å gjelde for en viss periode. Det som normalt er forbudt, er tillatt for en tid og blir deretter forbudt igjen.

I konkrete termer betyr dette at nære vennskap mellom politikere, journalister og lobbyister er upassende i 51 uker hvert år fordi slike kontakter fremmer vennskapskorrupsjon og uregelmessigheter. I uke 27 hvert år er imidlertid disse kontaktene helt i orden. Da forekommer de i en liminal fase.

Men kontaktene, vennskapene og fellesskapsfølelsen er ikke en liminal fase; de vedvarer når uken er over. Det er så enkelt: Du rammer ikke noen du har opprettet vennskap med og som du vet at du snart vil møte igjen. Og vil du som journalist virkelig knuse karrieren til noen du har hatt det så hyggelig med, som sjenerøst tilbød deg drikke og som virker så sympatisk?

Don’t bite the hand that feeds you.

Min egen refleksjon er at Almedalsveckan har bidratt til å slette ikke bare de fremmedfryktige grensene mellom folket og de folkvalgte, men også grensene som faktisk er nødvendige mellom dem. Uten grenser overfor statsmakten opphører evnen til kritisk gjennomgang, og herskere som vet at de slipper unna hard og nådeløs gjennomgang fra sultne journalister, ser ut til å ha en merkelig evne til å utvikle sine despotiske sider.

Hvis Sverige skal være i stand til å komme seg vekk fra «svenske tilstander», er det derfor påkrevd at det svenske journalistkorpset nekter seg gratis champagne, stjerneglans og egoboost, og boikotter Almedalsveckan – selv om den er hyggelig og selv om Visby er et fantastisk reisemål om sommeren.

Et demokratisk samfunn trenger journalister som gransker makten og politikere som vet at de blir gransket. Når all makt smelter sammen til en kjærlig omfavnelse, er det muligens hyggelig for herskerne selv, men knapt nok til nytte for folket.

Ting skjer: