Han Zheng. Foto: Florence Lo / Pool via AP / NTB.
Kinas hardkokte kommunistveteran, visestatsminister Han Zheng, medlem av Politbyrået og president Xi Jinpings indre krets, er en mann med mange ansikter.
Som sjef for partiets Hongkong-portefølje har han knust demokratibevegelsen og den frie pressen brutalt og effektivt, tvunget kritikerne til taushet og fylt fengslene med Paraplyrevolusjonens opposisjonelle. Som omtenksom familiemann har han ved hjelp av partikadrenes korrupte nettverk sikret retretten med en svart formue som anslås til mellom 200 millioner og tre milliarder skattefrie kroner på kontoer i Australia og USA i navnene til sin hustru, elskerinnen og barna.
Og som formann i China Council for International Cooperation on Environment and Development (CCICED) er han samtidig kommunistatens utadvendte og moderniserende grønne alibi, som i henhold til organisasjonens formålsparagraf skal arbeide for «et vakrere Kina og en grønnere og mer gavmild verden».
Elsker nordmenn
Det er kanskje derfor han og resten av kommunisteliten har lagt sin elsk på nordmenn, som bekler hele to av ti verv som Zhengs viseformenn, Kristin Halvorsen og Erik Solheim. Det kan selvsagt skyldes at vesle Norge siden starten i 1992 har vært blant de fremste bidragsyterne til den økonomiske giganten, som fortsatt betraktes som et u-land, med minst 800 millioner kroner i støtte bare de siste åtte årene.
Tidligere finansminister, SV-formann og leder av Cicero, Kristin Halvorsen, samarbeider som en av to norske viseformenn i CCICED med Hongkongs lyseslokker og fengselsdirektør, storkommunisten Han Zheng, som ifølge opposisjonelle medier har samlet en milliardformue i utlandet. Ingen vet om eller hvor mange av korrupsjonspengene kommer fra de 800 millioner i u-hjelp som Norge har gitt Kina de siste åtte årene. Foto: Magnus Fröderberg / norden.org / Wikimedia Commons.
Halvorsen overtok som viseformann i CCICED etter Erna Solbergs koffertbærer og klimastatsråd Vidar Helgesen, som er mest kjent for sitt katastrofale forsøk som fredsmegler på Sri Lanka sammen med en annen politiker med ni liv, Erik Solheim. Fra fadesen på Sri Lanka gikk omveien via regjeringen til stillingen som direktør i Nobelstiftelsen i Stockholm. Foto: Line Håland Aaltvedt / Norges delegasjon til EU / Wikimedia Commons.
Fra et mer skeptisk ståsted kan det like godt skyldes at nordmenn er blant Kinas nyttigste idioter, klipt rett fra lærebøkene i leninistisk partitaktikk. Det kan i så fall forklare at hele tre av Halvorsens og Solheims kolleger som viseformenn – miljøminister Huang Runqiu, den avsatte miljøminister Zhou Shengxian og klimadiplomaten Xie Zhenhua – alle er medlemmer av The Chinese People’s Consultative Conference (CPPCC), som tilhører etterretningstjenesten United Front Work Departments nettverk av påvirknings- og spionorganer. Det kommer sikkert derfor godt med at de to gamle partipampene i en rekke samvær i og utenfor FN har erfaring med å omgås tyranner og korrupte statsledere av varierende format med silkehansker.
Tidligere SV-formann Erik Solheim er formodentlig en av ytterst få som har måttet gå fra FN, en organisasjon med flere tinpotdiktatorer og såpekokere enn de fleste, fordi bunken med regninger for flyreiser på første klasse ble for stor – med et CO2-avtrykk som trolig vil forbli en av FNs store prestasjoner. Han ledet fredsforhandlingskatastrofen på Sri Lanka og er nå en av Kinas mest høylytte megafoner. Foto: © Harry Wad (CC-BY-SA 3.0).
Propaganda-papegøyer
Som Kina-eksperten John Dotson ved Jamestown Foundation i USA skrev i 2020:
«CPPCC er i virkeligheten kontrollert og under streng regi av partiets United Front Work Department. Den intitusjonelle arkitekturen på nasjonalt og provinsnivå gjør at medlemmene kan tjene tre formål: a) å gi det kommunistiske diktaturet et skinn av pluralisme, b) å innlemme den sosiale overklassen og business-eliten i forfølgelsen av Kinas politiske mål, og c) å opptre som papegøyer for kommunistpartiets propaganda.»
CCICEDs formann, Han Zheng, møter Microsofts Bill Gates i 2018. Gates Foundation støtter CCICED via International Institute for Sustainable Development. Det samme gjør Equinor, Hydro og Yara gjennom World Business Council for Sustainable Development, og den norske stat gjenom Norad og formodentlig UD. Hvor store beløpene er til sammen, direkte og indirekte, er ikke offentlig kjent. Foto: CCICED.
Blodig historie
Etter at Mao Zedongs kulturrevolusjon, som ble gjennomført i årene fra 1966 til 1976 med sikte på en lynrask endring av samfunnet fra bunnen av (en slags asiatisk variant av det grønne skiftet), slo spektakulært feil og kostet millioner av liv, ble partiveteranen Deng Xiaoping hentet fra skyggene for å rydde opp i katastrofen.
Deng kastet Maos ville ideer over bord og innførte en kinesisk avart av markedsøkonomien, som slo ut i full blomst i 1990-årene og etter år 2000.
«Jeg oppdaget et nytt Kina da jeg kom til Beijing i 1997», skrev den kinesiske forretningsmannen Desmond Shum i selvbiografien Red Roulette fra sitt eksil i Vesten.
«Siden Dengs reformer ble gjenopptatt i 1992, var økonomien doblet, og den ville doble seg en gang til innen 2004. Landet flommet over av filler-til-formuer-eventyr, om øyeblikksmillionærer og finansielle transaksjoner. Go-Go-energien var smittsom, og privat eiendomsrett blomstret. Det så ut som om alle ville være sin egen sjef. Kineserne på fastlandet hadde i årtier levd under kommunismens påtvungne fattigdom. Nå hadde de gjenoppdaget penger, eiendom, biler og luksusgoder, og så seg ikke tilbake. Partiet oppmuntret til forbruk, og tilbydde folket en uskrevet kontrakt som av Deng ble formulert slik: Det er gloriøst å bli rik! Partiets underliggende mening med pakten: Gi fra dere friheten, og vi vil gjøre dere rike.»
Noen var fortsatt mer like enn andre …
Alle dyr var blitt like, men noen var fortsatt likere enn andre i kamerat Dengs filosofi. Det gjaldt særlig etterkommerne til partiveteranene fra Maos revolusjonære kamp mot nasjonalistene fra slutten av 1920-årene til 1949, de såkalte babyfyrstene, som raser rundt i Beijing i Rolls-Royce og Lamborghini, holder en stall privatfly og liker champagne til 100.000 dollar pr. flaske. De lever fett av å selge navn og forbindelser – som Hunter Biden – og liker spesielt godt offentlige monopoler.
«En av dem var svigersønnen til Old Man Jia, som var en legendarisk smugler på kysten nord for Hongkong i en episk skala: tusenvis av biler, millioner av sigaretter, brennevin, øl og en sjettedel av Kinas oljeforbruk», skrev Shum.
«Jia var under kommunistpartiets beskyttelse, ble gjort til Beijings borgermester i 1997 og kom siden inn i sentralkomiteens politbyrå. Svigersønnen David Lis forretninger gikk ut på å omsette familienavnet og familiens forbindelser – i Kina kjent som guanxi – til hard cash.»
En flaske Maotai produsert i 1983-84 hadde på en auksjon i Hongkong i 2017 et prisestimat på 14.700 til 22.200 amerikanske dollar, rundt regnet 150.000 til 225.000 kroner. Foto: HunagnTwuai / Wikimedia Commons.
The Maotai Club
Juvelen i kronen var den private herreklubben The Moutai Club i Beijing, med alle Kinas hotshots som medlemmer. Kamerat Li har nemlig skaffet seg kontroll over en tredjedel av importen av landets og kommunistveteranenes nasjonaldrikk, den brutalt sterke Moutai-spriten, som brennes av Mhong-folket i grenseområdene mellom Kina, Vietnam, Laos og Kambodsja. Hans salgsvare i røde flasker, Hong Mao, er garantert ekte og modnet i ti år. Den generelle hyllevaren for Kinas kulier og andre med sterkt behov for drivstoff er rent moonshine iblandet noen få dråper ekte vare. De beste årgangene av det originale produktet selges for henimot en million kroner.
Hvordan har kommunistfyrsten Li fått monopolet? Ingen vet, men det kan selvsagt skyldes at Old Man Jia i sin tid som sjef for etterretningsorganisasjonen United Front Work Department også hadde overoppsynet med Kinas minoriteter, som Mhong-folket tilhørte. Det er neppe tilfeldlig at Jia rømte til Kambodsja med et fly lastet med gull og cash da han falt i unåde for en tid tilbake.
Edelt flaskevann
Deng Xiaopings familie anskaffet seg en like lukrativ Sareptas krukke da de etter årtusenskiftet ble tildelt enerett til å selge mineralvannet Tibet 500 på Kinas høyhastighetstog. Fra 2008 til 2010 kjøpte Jernbanedirektoratet 200 millioner flasker, gratis tappet i Tibet. Verdien var enorm, og da selskapet ble notert på børsen i Hongkong i 2011, ble aksjene verdsatt til 15 milliarder kroner.
«Deng-familien har aldri kommentert rapporter om sin tilknytning til selskapet», skrev den tidligere aksjeanalytikeren Shum tørt.
For studenter av det norske politiske landskapet kan et naturlig spørsmål være: Hvilken type guanxi knyttes til eierne av Voss vann, i hovedsak Brundtland-familien, hvis flaskevannet fra Agder skal overleve under denne typen konkurransevilkår?
Drømmeløsningen for fremtidens samfunn?
Vestlige politiske drømmere, finansfolk, sosiologer, babyfyrster som Hunter Biden, Bør Børsen-typer og bløffmakere av alle slag omfavnet selvsagt Deng Xiaopings ideer som om Sokrates, Marx og Jesus i en og samme skikkelse hadde steget ut av kruttrøyken og likhaugene på Tiananmen-plassen, der flere hundre fredelige frihetslengtende studenter i 1989 hadde slått leir og nådeløst ble skutt ned på ordre fra kommunistpartiets Politbyrå.
Den kinesiske blandingsfilosofien med en mikstur av et autoritært politisk system, et teknokratstyre basert på talent og dyktighet i stedet for korrupte vennskaps- og familiebånd og en smart og del-regulert markedsøkonomi kunne bli fremtidsmodellen for en «bedre» verden, og ligger sannsynligvis til grunn for tankegodset til globalismens herretenkere, spesielt i World Economic Forum (WEF), de multinasjonale mammutselskapene, iberegnet Big Tech og Big Pharma, som så drømmenes marked åpne seg – med kritikerne innsperret, kundene disiplinert og elitens palasser omringet av bajonetter.
Kina gikk i motsatt retning
Desmond Shum, som i nesten 30 år levde i den kinesiske heksegryten av korrupsjon og kommunistisk vold og terror, har et helt annet syn:
«Vi hadde alle trodd at Kina beveget seg i riktig retning», skrev han i Red Roulette da partiet tok kontroll over utbyggingen av Beijing flyplass, som han ledet. «Det gjorde meg skuffet og deprimert. Det fantes et voksende trykk for å skille Partiet fra staten. Folk arbeidet åpent for reformer og en gradvis friere presse. Ingen av oss ønsket å bryte med partiet. Vi ønsket bare et åpnere system, og ga partiet en forsiktig dytt. Men etter 2008 ble det stadig mer åpenbart at partiet betraktet et mildt dytt med akutt uro. Vi trodde at vår nyskapte rikdom kunne avføde sosiale forandringer. Vi tok feil. Det er noe av det tristeste jeg noen gang har opplevd.»
Shum regnet opp en rekke forklaringselementer, som den arabiske våren og fargerevolusjonene i Sentral-Europa rundt 2010, som hadde skremt Beijings politbyrå. Samtidig hadde de analysert det økonomiske sammenbruddet i 2008 og kommet til at Kinas system var overlegent det amerikanske. I Sørkinahavet vokste ambisjonene med utviklingen av nye baser mot USAs protester, noe som igjen forsterket en anti-amerikansk stemning i kommunistpartiet.
«For meg er likevel det mest overbevisende argumentet for Kinas kommunistpartis diktatoriske kuvending selve kommunismens natur. Partiet har et nesten dyrisk instinkt innrettet mot undertrykking og kontroll, noe som igjen er et grunnleggende dogme i ethvert leninistisk system.
Da Deng tok over lederskapet på slutten av 1970-tallet, var staten i realiteten konkurs. De økonomiske forandringene han drev igjennom, var ikke tuftet på en tro på kapitalisme og markedsøkonomi, men på ren og skjær nødvendighet. For i det hele tatt å overleve, måtte partiet løsne grepet om økonomien. Etter flere tiår med stor økonomisk vekst, var skadene etter Maos eksperimenter rettet opp igjen. Den private sektoren var ikke like viktig, og kapitalistene var blitt mer av en politisk trussel enn av økonomiske redningsmenn. Skruen kunne strammes igjen.»
Dystert jubileum
Under markeringen av 25-årsjubileet for maktovertakelsen i Hongkong fra Storbritannia fredag, erklærte president Xi at demokratibevegelsen i Hongkong ble knust til samfunnets beste.
Partiveteranen Xi vant maktkampen om det ledige vervet som kommunistpartiets generalsekretær høsten 2012, og ble året etter president – en stilling som ble gjort evigvarende i 2018, noe som gjør at Xi nå opptrer som Kinas selvutnevnte keiser til han må bæres ut av tronsalen. En person som etter kinesisk standard blir betegnet som kun måtelig begavet, har vist seg som totalt hensynsløs og har gjennom ulike kampanjer – blant annet mot korrupsjon – fengslet og satt ut av spill alle rivaler og opponenter.
«I talen forsvarte han Beijings brutale crackdown som har brakt all opposisjon til taushet», rapporterte Daily Telegraph. «Kamuflert under den nye sikkerhetsloven av 2020 er alle protester, alle frie medier og all politisk opposisjon effektivt blitt forbudt.»
President Xis tale i Hongkong fredag, på 25-årsdagen for overtagelsen fra Storbritannia i 1997, ble overført på storskjerm til de store byene i Kina. Foto: Mark Schiefelbein / AP / NTB.
Shums kommentar er kortere og mer direkte:
«Den såkalte opprydningen de tre siste tiårene er en vits og en farse. Selv om hvert eneste partimedlem ble lagt i jern, ville det ikke ha nyttet. Det finnes ikke en eneste ukorrupt person i hele det kinesiske kommunistpartiet.»
Så hva skal Norge og våre store selskaper som Equinor, Hydro og Yara gjøre? Fortsette å pumpe penger inn i korrupsjonens hjemland, opptre som nyttige idioter og propagandister for et avskyelig kommunistisk diktatur – slik vi har gjort til i dag?
Av hensyn til det grønne skiftet
På vårt spørsmål om hun ikke fremmer geopolitiske ambisjoner hos Beijing-diktaturer som er kamuflert i pene grønne vendinger, er Kristin Halvorsens svar som ventet. Hensynet til det grønne skiftet gjør at man må lukke øynene for alt. Hun sier:
«Vi mottar ingen godtgjørelse for vår deltakelse i CCICED. Vi deltar i arbeidet fordi de ber om innspill og synspunkter på klima- og miljøspørsmål. Kinas innsats på disse områdene er utslagsgivende for deres egen befolkning, og ikke minst for det internasjonale klima- og miljøarbeidet. Vi når ikke Parisavtalens mål hvis ikke Kina lykkes med sin klimaomstilling, derfor er det viktig at vi deltar i CCICED.»
Perfekt svar – for Kina
Det er svar som passer Kinas globale interesser perfekt. Jo flere milliarder vi pøser inn i det grønne skiftet uten mål og mening, og underveis river ned Forsvaret og velferdsstaten, desto lettere blir Xis vei til globalt hegemoni under det kommunistiske diktaturets jernhæl.
De intellektuelle har ikke lært noe av historien, som igjen viser hvor nyttig Lenins idioter kan være – for motparten.
Høyres kjente globalist og tidligere statsråd Børge Brende var i to perioder i årene 2002 til 2011 viseformann i CCICED før han endte som direktør i World Economic Forum (WEF), bortsett fra en periode som leder av Norges Røde Kors. Foto: Cancillería Argentina / Flickr / Wikimedia Commons.
Direktør for Senter for hav og Arktis ved Universitetet i Tromsø, Jan-Gunnar Winther, var viseformann i CCICED i perioden 2011–2016 og har vært en av hovedforfatterne bak FNs omstridte klimapanelrapporter. Hans kronikker i nordnorske aviser har et floskelnivå som kan vekke alvorlig bekymring, og hans påstand om at fønvind på Sunndalsøra med temperaturer på mer enn 25 grader, var et tegn på en snarlig kommende klimakatastrofe, fikk øyenbryn til å heve seg like mye som havnivået de fleste steder. Som alle vet, er fønvind i Sunndalen like vanlig som moderat begavelse blant universitetsforskere. Foto: Elin Vinje Jenssen / Flickr / Wikimedia Commons.
Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
